Meninger

Farvel til den arabiske våren

  • Ayaan Hirsi Ali
Hvor lenge går det før Egypts nye, sterke mann, general Abdel Fattah al-Sisi, har fulgt sine forgjengeres strategi med å plassere bilder og statuer av seg selv over hele landet, spør kronikkforfatteren. Her protesterer motstandere av generalen mot "Egypts siste farao".

Det er grunn til å frykte en langvarig rekke av konflikter, der revolusjonære og religiøse kriger avløser hverandre.

I Kairo ser sirkelen ut til å være sluttet når det gjelder Egypts blodige historie. Først fylte massene Tahrir-plassen for å kreve en slutt på det militærstøttede diktaturet. To år senere fylte massene igjen Tahrir-plassen for å kreve det militærstøttede diktaturet tilbake. Og nå, bare uker etter kuppet som styrtet den demokratisk valgte regjeringen til Mohamed Mursi, er massakre blitt det normale i Kairo.

Revolusjonen fortsetter

I 2011 syntes Egypt å ha nådd et vendepunkt, men det endte med en 360 graders dreining tilbake til en "midlertidig" militær unntakstilstand, som sannsynligvis vil vare i flere år. Men i Midtøsten som helhet – og det gjelder trolig også Egypt – er revolusjonen langt fra over. I Syria raser en borgerkrig som blir stadig mer sekterisk i sin form. I Tunisia vokser protestene mot de islamistiske makthaverne etter enda et snikmord på en sekulær politiker. I Libya tiltar volden mellom rivaliserende militser. Både der og i Irak hører vi om bilbomber og masseflukt fra fengslene.

Vold i jihads navn sprer seg som en epidemi helt til Mali og Niger. Jemen er blitt så farlig at Storbritannia og USA for et par uker siden måtte evakuere ambassadene i hovedstaden Sana'a. Det er bare i de rike monarkiene i gulfen at det råder en skjør form for stabilitet. Men den står og faller med prisen på olje. Mindre velstående monarkier, som kongehuset i Jordan, frykter at de vil bli vippet av tronen.

Den arabiske våren skulle vise vei til en mer demokratisk politisk orden i Midtøsten. Tidlig på 2011-tallet jublet både de konservative og liberale i USA over utsiktene til et nytt Egypt styrt av en ung og kul Google-generasjon. Dette skulle bli en Twitter-revolusjon.

Ekstremistene tar over

I stedet var det skjeggete islamister som sto for innføring av sharia, som straks visste å utnytte situasjonen. Det muslimske brorskap kan ha forkludret sjansen til å regjere i Egypt. Men andre islamistiske fraksjoner satser fremdeles høyt.

Muligheten for en vellykket vestlig inngripen for å hjelpe til med å styrte Syrias diktator er mer eller mindre spolert, nettopp fordi ekstreme jihad-grupper har overtatt krigføringen mot president Bashar al-Assad.

Osama bin Laden er riktignok død, men Al-Qaida lever i beste velgående. Det var etter å ha snappet opp en hemmelig samtale mellom Ayman al-Zawahiri, Al-Qaidas leder, og Nasser al-Wahishi, leder for det Jemen-baserte Al-Qaida på den arabiske halvøy (AQAP), at USA tidligere denne måneden så seg nødt til å stenge 19 ambassader i hele regionen: Et ydmykende knefall fra supermakten som en gang dominerte Midtøsten. Hva er gått galt?

Sammensatte konflikter

Protestene som feilaktig fikk navnet "Den arabiske våren", synliggjorde mange typer konflikter mellom de forskjellige grupperingene i folket. Først dreide det seg om økonomiske spørsmål og politisk frihet. Anklagene om tøylesløs korrupsjon, arbeidsledighet blant ungdom og høye matvarepriser var det som veltet despotene i Tunisia, Egypt og Libya. De står fortsatt ved lag.I Kairo ble mange av de samme argumentene som tidligere var blitt brukt mot Hosni Mubarak, brukt mot Mursi. Men nå ser vi hvor komplekse i sin sammenføyning disse unge samfunnene er. For tre andre kilder til konflikt trer nå tydelig frem.

Den første handler om identitet: Hvem er vi, og hvordan skal vi organisere samfunnet vårt? Her er det splittelse mellom dem som ønsker å legge vekt på en arabisk nasjonal identitet og dem som anser en islamsk religiøs identitet som viktigere. Denne inndelingen har eksistert siden det ottomanske rikets fall.

Men selv innenfor disse gruppene er det underavdelinger. Noen er liberalere, andre sosialister, mens andre igjen er svorne militarister. Noen er for det sterke skillet mellom stat og religion; andre vil overlate noe av kontrollen til religiøse ledere og institusjoner. Islamistene vil innføre sharia, men er uenige om tidspunktet og hvor bokstavelig loven skal praktiseres.

Skille by og land

Den andre skillelinjen er mellom by og land. Mens folk i byene ofte er mindre religiøse og mer vestlig orientert, er folk på landsbygda mer konservative og dypt skeptiske til Vesten. De som er fanget i ingenmannsland mellom landsbygda og urbane strøk – i slumkvarterene der millioner lever i elendighet med stor arbeidsledighet – kompliserer bildet ytterligere.

Den tredje kilden til splittelse er av eldre dato og handler om sekterismen – fremfor alt den regionale rivaliseringen mellom sunnier og sjiaer.

Disse dype kløftene i de arabiske samfunnene gjør det fristende å konstatere at demokrati i Midtøsten er dømt til å mislykkes. Pessimistene hevder at før eller senere vil landene som har vært gjennom den arabiske våren, gå tilbake til den gamle, undertrykkende styreformen.

Den arabiske våren kan fremstå som mislykket, men i flere viktige henseender er den arabiske verden ugjenkallelig forandret.For å beholde makten i kulturer der skam og ære styrer tenkesettet, slik David Pryce-Jones beskrev for mer enn 20 år siden i boken The Closed Circle , ser det ut til at en leder må kombinere de fleste, hvis ikke alle, av følgende strategier: Skape en aura av frykt, hensynsløs eliminering av rivaler, utpeke betrodde venner til å lede hæren og sikkerhetstjenesten, utnytte utenlandske allianser til egen fordel og – ikke minst – plassere byster, portretter og statuer av seg selv på alle offentlige steder. Noen observatører lurer allerede på hvor lang tid det vil ta før Egypts virkelige leder, general Abdel Fattah al-Sisi, har fulgt strategien til punkt og prikke.

Stammekultur på retur

Likevel er jeg ikke fullt så pessimistisk at jeg tror at alt snart vil være tilbake ved det gamle. Den arabiske våren kan fremstå som mislykket, men i flere viktige henseender er den arabiske verden ugjenkallelig forandret.

For det første er stammekulturen ikke like sterk som før. Stamme— eller klanmedlemmer har knyttet andre lojalitetsbånd og kan trosse tradisjonelle former for autoritet. Det var utenkelig for en generasjon siden. Kombinasjonen av urbanisering, ung befolkning, fordrevne individer og emigrasjon vil bidra ytterligere til å bryte ned lojalitetsfølelsen til stammen eller klanen.

For det andre har radikal islam begynt å miste appell, selv om islamister fortsatt nyter stor tillit på grasrotplan. Men etter det folk har erfart i land der islamister har kommet til makten – særlig i ayatollah Khomeinis Iran og Talibans Afghanistan – er det ikke lenger selvinnlysende at sharia er svaret på alle problemer i vår tid. Dette forklarer den kraftige reaksjonen mot islamistene som vi har sett i Egypt, Tunisia og andre steder. Islamister trives i opposisjon og kaos, men mislykkes fullstendig i maktposisjon.

Knyttes til Vesten

For det tredje har globaliseringens virkninger forandret holdningene til Vesten. Takket være migrasjon og telekommunikasjon er arabere spesielt og muslimer generelt fysisk og virtuelt knyttet til Europa og USA på et helt annet sett enn tidligere. Selv om de ikke bifaller alt Vesten står for, ser de hvordan de politiske institusjonene fungerer i det frie Vesten.

Særlig feminismens fremgang i Egypt de tre siste årene hører til de gledelige overraskelsene.For det fjerde kan de undertrykte gruppenes oppvåkning ikke reverseres. Kvinner, religiøse minoriteter og homofile i Midtøsten og Nord-Afrika er fortsatt meget utsatt. Men slike grupper vokser seg sterkere gjennom å organisere seg. Hvis en kvinne er blitt voldtatt, er hun bedre tjent med å oppsøke en kvinneorganisasjon enn en despot i lokalmiljøet. Særlig feminismens fremgang i Egypt de tre siste årene hører til de gledelige overraskelsene.

I tillegg har amerikanernes og europeernes holdninger forandret seg. Før i tiden visste enhver despot i regionen hvordan han skulle fremstå som strategisk viktig for vestlige interesser. Den tiden er snart forbi. Herskere som mangler troverdighet når de hevder å ha folkets støtte, kan ikke lenger regne med støtte fra Washington, London eller Paris.

Langvarig konflikt

Det er betegnende at det gjeninnførte militærregimet i Egypt belager seg på økonomisk hjelp fra gulfstatene og ikke USA. President Barack Obama avbrøt nylig ferien sin for å kunngjøre at han avlyste en militærøvelse med Egypt. De amerikanerne som fortsatt tror på den arabiske våren, forsøker å overtale ham til å gjøre mer. Men selv om han kutter i bistanden til Egypt, vil det bety fint lite. Saudi-Arabia og Emiratene er mer enn villige til å stille opp.

Betyr alle disse grunnleggende forandringene at Midtøsten står foran en ny æra av fred, demokrati, frihet og velstand?

Nei, tvert imot. Kollisjonen mellom det gamle og nye Egypt vil bli alt annet enn fredelig. Jeg ser med uro og medfølelse for meg en langvarig konflikt, der revolusjonære og religiøse kriger overlapper hverandre. Alt vi med sikkerhet kan si, er at ingenting vil bli som før.

Oversatt av Unni Wenche Grønvold