Meninger

Oppdrettslaks med bismak

  • Anders Skonhoft

For en meget profitabel næring må det også stilles krav om at forurenser skal betale, skriver Anders Skonhoft. GORM KALLESTAD/NTB-SCANPIX

Norsk oppdrettsnæring har vært en stor kommersiell suksess og skapt mange millionærer, men næringen og millionærene har ikke betalt for ulempene de har forårsaket.

Oppdrett av laks og sjøørret har i løpet av noen få tiår oppvist en bemerkelsesverdig utvikling i Norge. Norske oppdrettere har vært svært innovative, og produksjonen er i dag verdensledende både i omfang og kvalitet. Næringen er viktig i mange lokalsamfunn langs kysten, den gir en rekke ringvirkninger og har mange steder erstattet tradisjonell fiske som viktigste næringsgren.

Men oppdrettsnæringen forårsaker en rekke negative virkninger, og hvis ikke lakselusa stoppes og det blir kontroll med rømming fra merdene, kan det se mørkt ut for den norske villaksen. Det er også fortsatt mye lokal forurensning knyttet til lokaliteten av merdene, og næringen båndlegger store kystområder. Det kan med rette stilles spørsmål ved hvor bærekraftig næringen er.

Pionerer med statsstøtte

Oppdrettsnæringen i Norge startet opp i slutten av 1960-årene av noen pionerer med statsstøtte for å styrke kystsamfunnene. I løpet av 1970-årene fant det sted mange teknologiske og biologiske gjennombrudd. Mange av problemene med produksjon av smolt ble løst, og det ble utviklet høykvalitets tørrfôr.

Det virkelig store kommersielle gjennombruddet fant sted i 1980-årene. Og produksjonsveksten har vært formidabel; fra om lag 500 tonn tidlig i 1970-årene til om lag en million tonn i 2011. Eksportverdien er i dag om lag 30 milliarder kroner. Selv om oppdrettsnæringen er svært viktig i mange kystsamfunn og omsetningen er høy, skal ikke betydningen av næringen overdrives i og med at kun 0,3 prosent av samlet verdiskapning (bruttonasjonalprodukt) i Norge skjer her.

Fra lokal til multinasjonal

Til å begynne med var næringsstrukturen karakterisert ved små bedrifter med lokal forankring, og hvor produksjonen først og fremst var beregnet på det innenlandske markedet. Denne strukturen er i dag totalt forandret. Størstedelen av produksjonen eksporteres, og antall oppdrettsbedrifter er nokså få og i mange tilfeller organisert som store multinasjonale konserner. Ofte har disse konsernene også eierskap i oppdrettsbedrifter i andre land.

Marine Harvest eid av rederen John Fredriksen er størst. Dette konsernet har som kjent nylig fått medhold av EFTAs overvåkingsorgan ESA om at den norske eierskapsbegrensningen ikke er lovlig innenfor EØS-systemet. En ytterligere konsentrasjon av næringen kan derfor forventes.

Konsentrasjon på eiersiden

Den norske oppdrettsnæringen har derfor gjennomgått et vekstmønster med leveranser først til hjemmemarkedet som betingelse for senere eksport, og hvor eksporten etter hvert er blitt helt dominerende. Samtidig har næringsstrukturen blitt dramatisk forandret med en sterk konsentrasjon på eiersiden.

Det samme mønstret har historisk sett blitt observert for en rekke andre næringer både i Norge og andre avanserte kapitalistiske økonomier. Den svenske økonomen Burenstam-Linder mente for over 50 år siden at dette var det typiske utviklingsmønstret for nye næringer som vokste frem, og betegnet dette som et hjemmemarkedsledet vekstmønster.

Truer den norske villaksen

Fremveksten av oppdrettsnæringen har vakt berettiget bekymring for fremtiden til den norske villaksen (den atlantiske villaksen). I løpet av en 30-års periode har fisket av villaks omtrent blitt halvert, og mange lokale villaksbestander er blitt utryddet. Det er flere faktorer bak denne nedgangen, så som vassdragsreguleringer og klimaendringer. Men oppdrettsnæringen er i dag den viktigste trusselfaktoren. Oppdrettslaksen påvirker villaksen negativt gjennom to viktige kanaler; lakselus og rømming som skjer på ulike faser av livssyklusen for villaksen.

Lakselusa, som er en parasitt og som utvikler seg på laksen i oppdrettsmerdene, gir økt dødelighet for den unge villaksen (smolten) på vandringen ut fra elvene hvor den vokser opp. Det er blitt observert en dramatisk økt dødelighet av smolten i fjordsystemer, for eksempel i Sognefjorden, hvor luseproblemet er særlig stort. Høyere smoltdødelighet betyr færre laks som kommer tilbake til elvene.

Oppdrettslaksen rømmer

Årlig rømmer det et betydelig antall fisk fra oppdrettsmerdene som følge av uvær og dårlig sikring. Antallet rømninger falt noe for en del år tilbake, men har økt igjen de siste par årene. Rømming av fisk fra oppdrettsanleggene har en helt annen negativ effekt enn lakselusa i og med at rømmingen i første rekker påvirker gytemulighetene for villaksen i elevene og genetikken til villaksen.

Rømt oppdrettsfisk vil også gyte i elvene, og konkurrerer derfor med gytingen til villaksen. I tillegg vil det skje en krysning av villaks og rømt oppdrettsfisk ved gytingen. Den bestanden av laks vi har i mange av elvene våre i dag er derfor ikke villaks, men en blanding av villaks og oppdrettsfisk, eller ren oppdrettsfisk. Det er anslått at i gjennomsnitt 14-36 prosent av gytebestanden i de norske lakseelvene er oppdrettsfisk. I noen elver kan tallet kanskje være opptil 80 prosent. Fortsatt tilsig av rømt oppdrettslaks vil derfor forandre genetikken til villaksen, og villaks vil ikke lenger være villaks.

Rømt oppdrettslaks og lakselus har også negative økonomiske effekter for villaksfisket. Og da spesielt for rekreasjonsfisket i elvene som i dag er totalt dominerende. Dødeligheten av smolt knyttet til lakselusa betyr at det rett og slett blir mindre villaks å fiske på. Mindre fisk betyr mindre attraktivt fiske og lavere kortsalg.

Rømt oppdrettsfisk og genetisk forurensning av villaksen betyr også et mindre attraktivt laksefiske da rekreasjonsfiskerne primært ønsker å fiske vill fisk. Betalingsvilligheten og nytten for fiskerne reduseres samtidig som inntekten ved kortsalget faller. I et fellesarbeid (Y. Liu, O. Diserud, K. Hindar og A. Skonhoft (Fish and Fisheries 2012)) har vi søkt å anslå disse kostnadene, og vi finner at kanskje så mye som halvparten av gevinsten kan forsvinne i elver hvor innslaget av rømt oppdrettsfisk er betydelig.

Forurenser må betale

En fortsatt ekspansjon av oppdrettsnæringen med sjøbaserte anlegg vil øke problemene for villaksen. Oppdrettsnæringen bruker store ressurser for å få bukt med lakselusproblemet, men for villaksen og de som har glede av villaksen er dette en liten trøst så lenge problemene fortsetter med uforminsket styrke. Norsk oppdrettsnæring har vært en stor kommersiell suksess og skapt mange millionærer langs kysten og på Aker Brygge. Men samtidig har næringen og millionærene ikke betalt for ulempene de har forårsaket. Dette må forandres, og for en meget profitabel næring må det også stilles krav om at forurenser skal betale.

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Rømt oppdrettslaks, lakselus og infeksjoner truer. Grunnrenteskatt alene løser ikke miljøproblemene.

  2. DEBATT

    Meninger: De uheldige oppdretts-genene eksisterer bare i forvaltningens fantasi

  3. VITEN

    Hvorfor er det så mye styr med laksen?

  4. LEDER

    Aftenposten mener: Virkelighetsflukt hindrer ikke lakserømming

  5. ØKONOMI

    Denne gule laksen kan løse et av næringens store problemer. Men vil noen spise den?

  6. KOMMENTAR

    Salget av fersk laks synker som en stein i norske butikker – og lakseoppdretterne ler hele veien til banken. Hva skjer?