Gode etikkråd er ikke dyre

  • Debattredaktør
  • Kultur-

Det er nå helt nødvendig å styrke Oljefondets etikk. For etikkrådet har ikke kapasitet til å gjøre jobben sin.

DET STATLIGE NORSKE Oljefondet er en av verdens største institusjonelle aksje— og obligasjonseiere. Dagens rapport om Oljefondet er den foreløpig siste i rekken av saker som viser de nye etiske utfordringene denne posisjonen skaper.

For Oljefondets milliardinvesteringer i selskaper som driver handel med det okkuperte Vest-Sahara er i strid med fondets egne etiske retningslinjer.

Statssekretær Roger Schjerva (SV) har rett i at fondet ikke er «egnet til å ivareta alle etiske forpliktelser vi har som stat». Men det er det da heller ingen som har bedt fondet om – bare å følge de retningslinjer Finansdepartementet gjennom fondets etikkråd selv har forpliktet seg til å følge.

Liten kapasitet

Problemet er at rådet har forsvinnende liten kapasitet til å gå investeringer etter i sømmene: Fondets 2400 milliarder kroner er spredt på 8000 selskaper. Da kommer etikkrådet fort til kort, med en håndfull fagpersoner ledet av juristen Gro Nystuen og et like lite sekretariat. De gir råd om å trekke investeringer ut fra selskaper på grunn av menneskerettsbrudd, våpenproduksjon, miljøskader og korrupsjon. Jan Egelands forslag om å utvide etikkrådets kapasitet, er godt. Vi har råd til det.

Samtidig er det prisverdig at Norges Banks forvaltning av fondet er så gjennomsiktig at diskusjon om investeringer er mulig. Men det hjelper ikke nødvendigvis på goodwillen. Nylig skrev kommentator Mark Curtis i The Guardian en artikkel om et paradoks ved Oljefondet: Mange betrakter det fortsatt som en modell for etiske investeringer, mens porteføljen minner mer om en liste over «verdens verste selskaper». Men ytterst få selskaper er blitt ekskludert fra fondet. Blant dem som er kastet ut så langt, er produsenter av deler til kjernevåpen og klasevåpen, tvilsomme gruveselskaper og det enorme amerikanske kjøpesenterselskapet Wal-Mart.

Motstridende etikk

Et av de andre ekskluderte selskapene er våpenprodusenten Lockheed Martin. Men stopp litt: Hva heter selskapet som det norske Forsvaret skal kjøpe minst 48 fly kampfly fra nå, for 18 milliarder kroner? Lockheed Martin.

Norge ønsker altså ikke å tjene penger på dette selskapet ved å investere i det, men lar det gjerne tjene store penger på våre egne direkte kjøp. Det er en motsetningsfylt logikk og etikk: Svartelistet av Oljefondet, men velkomment som leverandør til Forsvaret. Norges egen våpeneksport økte for øvrig kraftig i 2008.

Det er mulig å bli mer etisk i investeringene uten å tape penger. For det vil alltid finnes mer enn nok av «gode» objekter å investere lønnsomt i. Slik er det ikke et lønnsomhetsproblem, men primært et praktisk problem for Oljefondets etikkråd og for Norges Bank hvilke selskaper man skal gå ut av eller prøve å påvirke. For en ting er å ekskludere selskaper som man finner ut driver med tvilsomheter.

Men hva med selskapers underleverandører og underleverandørers leverandører?

Å være konsekvent og konsistent blir dermed den aller største utfordring i praksis. Ja, det kan vise seg å bli et større problem for Oljefondets omdømme enn etisk tvilsomme enkeltinvesteringer.

twitter.com/KnutOlavAmas