Meninger

Hvorfor jeg flykter fra yngre leger | Vetle Lid Larssen

  • Vetle Lid Larssen, journalist og forfatter

Hvor kommer dette robotaktige fra, som preger mange yngre leger? spør Vetle Lid Larssen. Monica Strømdahl

Jeg er alltid skeptisk når jeg møter yngre leger. Det har ikke noe med at de er leger å gjøre. Det har med å gjøre at de er yngre.

Teksten ble først publisert på yngreleger.no - medlemsmagasin for Yngre legers forening.


Jeg har nemlig gjennom hele livet hatt tett kontakt med leger. Min morfar var i sin tid fylkeslege i Aust-Agder, og da jeg vokste opp, så jeg hans kolleger komme og gå.

Ingen av dem var utpreget unge. Den yngste var 82.

Men disse gamle distriktslegene, min morfars bestekompiser, står for meg som sinnbildet på alle leger.

De var spreke, informerte, konkurranseinstilte, levende og selvopptatte. De kunne sveipe innom et par sentrale historiske temaer, spilte boccia som proffer, drakk dårlig sherry.

Men det de elsket aller mest, var å snakke om alt de opplevde som turnuskandidater i Nord-Troms i 1923: Pasientene bodde i gammer. De måtte ta rensdyr på jobben. Og diagnosene var overmåte interessante: frakturer, psykoser og kronisk innvollsorm. Det var ikke alltid like festlig å høre dem snakke.

Men én ting hadde de til felles med nesten alle andre leger jeg senere har møtt: turnustiden var deres livs lykkeligste periode.

Ja, det underlige var at jo lenger vekk, geografisk sett, turnustjenesten var plassert, jo kaldere og jævligere og usivilisert det var der, jo lykkeligere var legen.

Virkelige mennesker med virkelige problemer

Jeg fikk bekreftet dette mange år senere.

En god bekjent av meg fra Oslo vest skulle utplasseres på gynekologisk avdeling på et sykehus så langt nord det gikk an å komme. Å, som han klaget før han skulle reise. Om de grusomme nordlendingene, om det fæle været, om de lange nettene. Hvordan skulle han, en sivilisert mann, holde ut der oppe i isødet?

Men da jeg reiste opp og besøkte ham syv måneder senere, var det skjedd noe dramatisk med ham. Hele personen var forandret. Han, som hadde vært pertentlig, tilknappet, skeptisk og nervøs. Han, som hadde hatt en stemme som nærmest knirket ut fagkunnskap i en evig, søvndyssende strøm. Han, som syntes at et lett håndtrykk var en intim handling.

Han sto nå på flyplassen klar til å ta meg imot, ivrig som en engelsk setter. Ja, det var like før han entret twinotteren og halte meg ut: blid, åpen, flirende, direkte - og ikke minst; han så pokker så godt ut.

Allerede i bilen inn til sentrum innrømmet han at han var lykkelig. Han hadde tatt feil, påpekte han. Ikke bare av seg selv. Men av Nord-Norge, menneskene, naturen, lyset, maten og moroa.

Bare kjønnsykdommene var omtrent slik han hadde forventet dem der oppe.

Derfor levde han også et nærmest monastisk liv.

Han leste, gikk i fjellet, var blitt medlem av et kor; han følte seg fri. Han, som hadde trodd at Oslo var livet. Han, som hadde sverget på å aldri spise noe annet enn grillet foie gras. Han, som hadde vanket i et studentmiljø ved Universitetet i Bergen som var så sneversynt at han nesten fikk slimhinnehevelse i nese-hovedhulen når han tenkte på det.

Vi hadde en herlig uke sammen. Min venns begeistring for alt vi så og alle vi møtte, kjente ingen grenser. Den smittet over på meg. For en landsdel, for et folk!

Sannheten var at min venn, for første gang i livet, var fullverdig medlem av verden. Han hadde vokst opp på Røa, et sted hvor fasade var alt, innholdet ingenting.

I Nord-Norge var det motsatt.

Nå møtte han virkelige mennesker med virkelige problemer.

Og han var nødt til å forholde seg til dem også etter klokken fire. Det var ingen fluktveier.

Bussjåføren og kioskeieren, to yrkesgrupper han ville skydd som pesten kort tid før, var blitt hans beste venner. Og når ikke de var for hånden, hendte til og med det ufattelige: han, verdens mest tilbakeholdte mann, gikk faktisk - slik man gjør i Nord-Norge - og banket på hos bekjente. Uten grunn. Uten forhåndsavtale. Jeg så det selv:

Hei, sa de.

Hei, sa han.

Er det den karen?

Jo, han kunne ikke nekte for det.

Og hva var det den karen spekulerte på?

Nei, det var jo ikke akkurat noe spesielt.

Skulle han ikke komme inn på en skvett?

Tja, når han først var her, så. Takk.

Slik var det. Han satt i stua hos vanlige folk og drakk dårlig brennevin og lyttet til det de hadde å si. Det var det viktigste han gjorde: «Jeg er blitt en mye bedre lege av å være her,» sa han senere.

Først mennesker, dernest fagpersoner

Min venns erfaring var forbløffende lik den paraden av eldre legers bekjennelser som jeg hadde vokst opp med.

Min morfar hadde turnus på Aure: lykkelig. Hans venn Kåre, på Røros: lykkelig. Hans fetter, øverst i Setesdalen: lykkelig.

Men den egentlige grunnen til at de trivdes så godt, stakk kan hende dypere enn de ante.

Ja, der ute i grisgrendte strøk var de ikke bare isolerte fagpersoner, spesialister i unevnelige medisinske problemkomplekser. Men agerende individer. Som forholdt seg til andre individer.

De praktiserte sitt métier på den måten det hadde blitt praktisert i et par tusen år.

Det var ikke bare vitenskap de drev med. Men noe mer.

Det å være lege, slik tolket jeg disse gamle legevennene til min morfar, var nemlig ikke en naturvitenskapelig bedrift, men langt mer et humanistisk prinsipp.

Først var de mennesker. Dernest fagpersoner.

En slags lege-automat

Det er her min skepsis til yngre leger kommer inn. Og med yngre mener jeg alle under 60.

For får man ikke stadig oftere en følelse av at det er blitt motsatt? At den unge legen man kommer inn til, slett ikke er noe menneske, men en slags lege-automat?

Man putter på de 1450 kronene den tar for en syv minutters konsultasjon, trykker på knappen og så hører man maskinen lire av seg noen fraser og skrive ut en resept. Pling.

Hvor kommer dette robotaktige fra, som preger mange yngre leger?

Har de sett for mye på Paradise Hotel?

Har de ikke fått med seg at leger til alle tider har vært humanister?

Hvor mange av oss har ikke opplevd dette: at legen du er hos ikke ser på deg én gang under konsultasjonen, men sitter med nesa i skjermen fra du kommer til du går?

Men unnskyld, lege, hvem tror du du er, egentlig?

Jeg er et menneske som sitter foran deg. Hvis du vil ha noe med meg å gjøre, er første regel: se meg.

Spør hva jeg heter. Presenter deg selv. Strekk ut en hånd. Len deg tilbake. Bruk seks sekunder på meg, så blir alt så mye bedre.

Evnen til å se mennesket foran deg

Leger er representanter for en urgammel dispilin.

Så gammel at Jerome Groopman i «How doctors think» - et spenstig angrep på evidensbasert medisin - påstår at legenes praksis ikke forandret seg særlig mye fra Hippokrates og frem til Napoleon. Ordet legevitenskap eksisterte nærmest ikke i denne perioden.

Det å være lege var en kunst, ofte mer i slekt med filosofi og humaniora enn naturvitenskap.

Uten å underslå betydningen av vitenskaplifiseringen av medisinen, spør Groopman om hva vi mistet underveis?

Og det vi mistet var kanskje den evnen som min kamerat, og mange andre, har fått oppøvd i grisgrendte strøk: evnen til å se det mennesket som sitter foran deg.

Ja, forståelsen for at uten at mennesket er i fokus, hele tiden, finnes det heller ingen medisin. At også en naturvitenskapelig medisin langt på vei handler om subjektive oppfattelser. Det finnes aldri «en ren rasjonell eller eksakt matematisk forklaring på en pasients problem», hevder Groopman. Å være lege er å utøve et skjønn.

For å utøve det skjønnet er det viktig å være en god medisiner.

Men like viktig er det at du som lege - i ditt eget liv - evner åpne deg for alt det som ikke er fag.

Alt det som øker kunnskapen din om den fantastiske oppfinnelsen mennesket; et vesen så intrikat, så mangslungent og uforutsigbart at du kan bruke flere liv på å studere det, uten å bli klok.

Helsebyråkrat eller selvstendig næringsdrivende

Men hva er det yngre leger driver med?

Èn ting er at de ofte er dårlige menneskekjennere. Ja, at de ikke engang gidder å bry seg.

Det får heller være.

Noe annet er det hvordan legen agerer etter kontortid. Når han har gått hjem fra jobben. Hvem er han eller hun da?

Nettopp fordi legene har vært bevisst sin humanistiske arv opp igjennom århundrene, har det også alltid vært - like til det siste - interessant å møte en lege.

Leger leste. Leger gikk i teater. Leger lyttet til musikk. Ja, leger søkte rastløst etter kunnskaper og erfaring i randsonene for sitt eget liv; det var leger på alle kunsutstillinger; leger reiste; leger prøvde å forstå. Legene har vært sentrale kulturbærere.

Fikk man en lege til bords var kvelden reddet. Samtalen ble nesten alltid spennende.

Men det var før.

Får jeg en lege til bords idag ser jeg meg om etter nærmeste nødutgang.

For ved siden av meg sitter i 80 prosent av tilfellene enten en helsebyråkrat som knirker når han snakker. Eller en selvstendig næringsdrivende, med like lav horisont som bordkanten.

Aldri glem å være et menneske

Jeg skal ikke idyllisere min morfars generasjon.

Yngre leger stilles idag overfor helt andre krav.

Kunnskapene er dessuten større, presisjonen høyere, og når det kommer til stykket finnes det vel ti ganger flere sympatiske leger idag, enn de oppstyltede, selvgode fossilene i tversover som satt på legekontorene fra den greske antikken frem til iforgårs.

Verden er endret.

Men uten å bli tilbakeskuende tror jeg allikevel det er fornuftig å se - uansett situasjon - på hva vi kan lære av fortiden. Fremtiden gir seg selv. Og det vi kan lære er dette: aldri glemme å være menneske.

Den gamle legevesken sto klar

Morfaren min våget det.

Til tross for at han etter hvert gikk over i mer administrativt arbeide, hadde han alltid den gamle legevesken stående under sofaen i kabinettet hjemme. Om det skulle være krise noe sted.

En skinnveske fylt med miksturer, piller, lytteapparat, blodtrykksmåler og en forkrommet øreskyller som lignet på en blanding av en shaker og en jetmotor.

Den vesken var livet hans. Der han var, var vesken.

Men trengte han den?

Sjelden.

Han innrømmet det selv. Vesken var der bare, gav ham myndighet, gav ham noen remedier å skjule seg bak. Han var ingen veldig åpen mann. Og pasientenes nærvær, deres håp og krav, smerte og skuffelser, kunne nok av og til bli mye for en stakkars lege.

Vesken var som den søylen som ofte er malt på renessansekunstnernes fremstillinger av Maria bebudelse; den står mellom Maria og den fremrykkende engelen Gabriel: hit, men ikke lenger. Slik fungerte vesken. Den var hans søyle.

75 prosent av gangene trengte ikke pasientene noe i vesken.

De trengte ham.

Og fordi han hadde sett så mange mennesker, så mange problemer, så mange tilstander, fordi han hadde lest så masse, skjønt så mye, kunne han stilne stormen, si de forløsende ord, gi en diagnose.

Han var en svær mann. Kjølig. Stiv. Formell. Han kunne virke skremmende.

Men de elsket ham.

Og han gjorde dem friske.

Da jeg, 30 år etter at min morfar var gått av med pensjon, kjøpte meg et hus bare noen kilometer fra der han hadde bodd, gikk jeg rundt og banket på hos de ulike naboene og presenterte meg som dattersønnen til doktor Lid.

Jeg ble straks godtatt.

Ikke fordi han hadde sett sjelen deres. Det var vel stort sett rumpa han hadde sett.

Men fordi man aldri glemmer et ordentlig menneske, hvis man først har møtt noen.

Følelser og intellekt

Jeg forlanger ikke at dere yngre leger skal bli som min morfar: spille fiolin på fritiden. Dyrke grønnsaker. Sette vin.

Men jeg forlanger at dere leger, alle leger, er seg sin posisjon bevisst. At den impulsen som utgår fra dere strekker seg lenger enn det rent faktuelle, oppover - nei: innover - mot sentret for hva det vil si å være menneske.

At det er dere vi kommer til når vi er lengst nede. Og at det alltid er når man er lengst nede at man er mest seg selv; mest human.

Møtet med legen er et vesentlig møte.

Også for legen selv.

Dere befinner dere i spissen for en årtusen gammel tradisjon. I skjæringspunktet mellom mange ulike disipliner: Vitenskap og kunst. Intuisjon og fakta. Logikk og magi. Kropp og sjel.

Mennesket, sa den engelske dikteren Chesteron, er en blanding av et dyr som har hoppet for høyt og en engel som har fløyet for lavt.

Så kom igjen nå, yngre leger:

Dere driter dere ut hvis dere tror dere er guder.

Men dere er like dumme hvis dere tror dere er helt vanlige.

Dét er dere ikke. Dere må eksponere to ting på én gang: følelser og intellekt.

Og greier dere ikke dét, går ihvertfall jeg, neste gang jeg feiler noe, heller til en shaman.


På Twitter: @Vetlelid

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Lese mer? Her er noen tips:

Les mer om

  1. Helse
  2. Skole og utdanning
  3. Medisin

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Vi leger må bli flinkere til å vise følelser | Christer Mjåset

  2. KRONIKK

    Snillheten i Norge er truet. Her er fire fiender. | Per Fugelli

  3. SID

    Perfeksjonisten Ida

  4. MENINGER

    – Shakespeares «To be or not to be» er helt feil!

  5. DEBATT

    Per Fugellis åtte dødsgleder

  6. OSLOBY

    Hvordan er det å se sin egen død i øynene?