Meninger

Språket som former deg

  • Debattredaktør
  • Kultur-

Språk er ikke bare kommunikasjon. Språket ditt sier veldig mye om hvem du er og hvilken verden som er virkelig for akkurat deg.

SPRÅKET UTVIKLER SEG absolutt hele tiden. Og nøyaktig hvordan det gjør det, forteller mye om hvordan samfunnet forandrer seg. Slik er språket et sosialt, kollektivt fenomen. Ja, det har politisk sprengkraft også: Nasjonalistiske og separatistiske bevegelser har ofte språket som helt avgjørende symbol på frigjøringskampen og selvstendighetsønsket. Ett eksempel på dette er det franskspråklige Quebec i det ellers engelskspråklige Canada de siste tiårene.

Det finnes så mange som ca. 5000 levende språk i verden i dag. I snitt dør 30–60 språk hvert år. Hvilke måter å forstå verden på er det som da forsvinner for godt? På samme tid som noen språk dør, vokser verdens mest utbredte språk eksplosivt. Nei, jeg tenker ikke på kinesisk, men på dårlig engelsk.

Språket er dypt individuelt også, et menneskes språk sier adskillig om dets identitet og særtrekk. Hvordan du bruker språket, hvilket ordforråd du har, hvor mange feil du gjør osv.

Former virkeligheten

Og så former og strukturerer språket verden og virkeligheten for hver enkelt av oss. Hvordan språket ditt er, sier noe om hvordan akkurat din tilværelse er. Som den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein (1889-1951) en gang skrev: «Grensene for mitt språk er grensene for min verden.»

I flere år satt han i Skjolden innerst i Sognefjorden og var med på å endre retningen på det 20. århundres filosofi – ikke én, men to ganger. Begge ganger hadde det med forholdet mellom språk og verden å gjøre, bare med radikalt forskjellige svar i hvert av de to forsøkene: Fra å hevde at språk og virkelighet har en felles, logisk form, til å legge vekt på at språk er handling, at betydning skapes gjennom måtene vi bruker språk på.

Som kultur— og debattredaktør vet jeg at det er få temaer som opptar avislesere på både papir og nett så voldsomt som nettopp språk. For fire år siden diskuterte vi spørsmålet hvem som kan kalle seg «nordmann» i dette landet. Litt tidligere: Er det riktig å kalle noen «neger»? Og omtrent samtidig: Går det an å bruke ordet «rase» i dag?

Jeg tror den veldige interessen for slike spørsmål viser at språk ikke bare handler om effektiv kommunikasjon, men også har med verdier og identitet å gjøre – hvem jeg er, hvem jeg vil være, hvem jeg vil presentere meg som.

I vår arrangerte vi vår årlige, store kronikkonkurranse, denne gang med tema «Det norske språket». Det kom inn hele 260 tekster. En av vinnertekstene var «Et språklig villnis» av Rebekka Borsch. Hun skrev om hvordan det å flytte fra ett land og én kultur til et annet land, en annen kultur betyr å miste litt av språkevnen, uansett hvor godt øre man måtte ha. Det er nesten umulig å kvitte seg med den lille feilen, den lille aksenten, uttrykket man ikke behersker perfekt.

Norsk språk nå

Reportasjeserien vi starter i dag og som skal gå gjennom jule- og nyttårsukene, er et aldri så lite dykk ned i fem utvalgte utviklingstrekk vi ser i norsk språk nå: Hvordan påvirker engelsk norsk språk? Hvorfor blomstrer faktisk norske dialekter i ungdoms SMS-språk? Hvorfor skal det bli mindre valgfrihet og forvirring i nynorsken? Og hvorfor har nye grupper av unge begynt å snakke såkalt kebabnorsk?

I dag starter vi med å se på en del av de nye ord som har dukket opp i norsk i 2010. «Askefast» og «framsnakking» er to av dem. De speiler verden, utvider virkeligheten. Et ord er som en kikkert. Det lar deg se noe du ikke ville se hvis ordet ikke fantes. Forfatteren Samuel Johnson (1709-1784) skrev en gang: «Språket er tankens klær.»

Så vær så god, her er første øyeblikksbilde av norsk språk akkurat nå.

twitter.com/KnutOlavAmas

Relevante artikler

  1. MENINGER

    Det glemte Europa

  2. MENINGER

    Kultur på kladdeføre

  3. MENINGER

    Å skaffe nytt publikum

  4. MENINGER

    Tenke med hjertet

  5. MENINGER

    De farlige ordene og den tomme stolen

  6. MENINGER

    Funky forskning