Meninger

Minoritetenes makt | Anki Gerhardsen

  • Anki Gerhardsen
    Medlem av Norsk Presseforbunds kildeutvalg

Som en del lesere vel har fått med seg, vakte det voldsom harme i det skeive miljøet at Fremskrittspartiets leder ble berømmet under årets Gay Galla, skriver Anki Gerhardsen. Bendiksby, Terje / NTB scanpix

Den som vil beholde sitt gode navn og rykte, stiller ikke spørsmål ved minoritetenes krav. Det gjør ikke pressen heller.

Lukk øynene og tenk deg om: Hva er det vi ikke snakker fritt og åpent om i dag? Hva er vår tids tabufelt? Angst og depresjon, sa du?

Glem det. En dash med angsthistorikk er blitt selve kakepynten i et progressivt liv med meningsbærende ambisjoner: Been there. Done that.

Nei, vår tids tabu i de progressive kretser, og der kryr det av journalister, er en problematiserende og kritisk holdning til minoritetenes krav og virkelighetsbeskrivelse.

13. februar kom et sjeldent unntak på trykk i Aftenpostens spalter. Der skrev Torstein Ulserød fra Civita en oppsiktsvekkende og interessant refleksjon over drapet på Siv Jensens status som homovenn. Som en del lesere vel har fått med seg, vakte det voldsom harme i det skeive miljøet at Fremskrittspartiets leder ble berømmet under årets Gay Galla.

Intolerant overfor andre meninger

Men Ulserød går lenger enn å kritisere harmen.

Han hevder at homoeliten, og her er deler av norsk presse inkludert, er intolerant og at meninger utenfor et smalt register blir møtt med sterke sanksjoner og hatefull respons.

Ulserød kan skrive denne kommentaren uten selv å bli henrettet på torvet fordi han er homofil. Og dessuten rimelig ung. Ingen kan slå han i hjel med middelaldrende heteromann-argumentet. Det som ellers knuser ethvert tilløp til reell debatt. At det ikke er flere med engasjement for samfunnsutfordringer som for lenge siden, og med høy røst, har diskutert alle problemstillingene Ulserød risser opp i sin kommentar, handler om en servil og til dels vettskremt holdning til minoriteter.

I essayet «The most intolerant wins» skriver systemteoretikeren Nassim Taleb at samfunnsvitere feilaktig går ut fra at flertallet i et samfunn bestemmer. Klassekampen omtalte dette essayet behørig i fjor vår og trakk frem at det ofte heller er minoriteter som får viljen sin. I hvert fall hvis situasjonen er som følger:

Minoriteten er ikke villig til å inngå kompromiss, og majoriteten synes ikke det er bryet verdt å protestere.

Slik kan et lite mindretall av geografisk spredte, men høylytte grupperinger få diktere normen i et helt samfunn, siterer Klassekampen.

Stigmatiserende

Det kan være interessant å koble Talebs betraktninger opp mot Fritt Ords siste monitorundersøkelse av ytringsfrihetens kår i Norge.

Der er det flere funn som kan utfylle bildet av hva «bryet ved å protestere» kan handle om, men angsten for å bli stigmatisert som ond, umoralsk, nettroll, eller enda verre: Frp-aktig, er kanskje de viktigste stikkordene.

Kjersti Thorbjørnsrud ved Institutt for samfunnsforskning, UiO, har i denne undersøkelsen sett særlig på innvandringsdebatten og sier at moderate stemmer holder seg unna nettopp på grunn av disse stemplene.

Dette er selvfølgelig et alvorlig, demokratisk problem, og det er liten grunn til å tro at de samme mekanismene er mindre til stede i debatten om homofiles krav og rettigheter. Eller for den del: Transpersoners krav og rettigheter. Samers krav og rettigheter. Og litt på siden, men med noe av den samme dynamikken: Enslige kvinners krav om assistert befruktning.

Journalist eller bestevenn

Det handler om mennesker. Det handler om følelser. Det handler om at ethvert samfunn skal måles ut fra hvordan det behandler sine minoriteter og sårbare grupper.

Men derfra er dessverre veien kort til servilitet og kampanjejournalistikk. Og parallelt krymper ytringsrommet for divergerende stemmer – både i storsamfunnet og minst like alvorlig: Innad i gruppene. En for alle, alle for en.

Men makt er makt, enten den utøves på Stortinget eller i ly av minoritetsstatus. Makt skal granskes, konfronteres og diskuteres og det er pressens særlige ansvar å sørge for at ulike syn kommer til uttrykk. Den skal heller ikke gi etter for press fra noen som vil hindre en fri og åpen debatt.

Da må pressens aktører først gå i seg selv, og spørre: Er jeg journalist eller er jeg bestevenn?

Les mer om

  1. Journalistikk
  2. Medierevisjonen

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Pressen gir etter for dem som vil hindre fri debatt

  2. DEBATT

    Jeg trodde ytringsrommet i Norge var trangt. Det var før jeg møtte den svenske korrekthetspisken.

  3. DEBATT

    NRKs sketsj var usmakelig, men det er mer grunn til å bekymre seg for satirens fremtid.

  4. DEBATT

    Jo, vi voksne må si: «Ikke send nakenbilder»

  5. DEBATT

    #Metoo: Er det på tide å stille noen gammeldagse spørsmål om seksualitet og moral?

  6. DEBATT

    Hvis «no platforming» var egnet til å temme, skulle Sverigedemokraterna ha vært en tørr liten sviske i dag