Meninger

Kort sagt, 7. februar

  • Aftenposten Redaksjonen

Skisesongen er ikke avlyst

I en kronikk lørdag 28. januar løfter Espen Utaker i Oslo skikrets frem flere viktige problemstillinger knyttet til snøfattige vintre. Han gir også honnør til frivillige som legger ned utallige timer for å sikre snøproduksjonen. Det stiller Skiforeningen seg bak. Samtidig mener vi at han tegner et for dystert bilde når han skriver at skiidretten holdes kunstig i live.

Visst er vi avhengig av snøproduksjon for å gjennomføre barneskiskolen vår og for å kunne tilby tur- og treningsmuligheter til skiløpere der de bor.

I hele vårt distrikt har skiklubber arrangert treninger og renn i stor skala. Samtidig har vi preparert skiløyper i Marka helt siden november, og forholdene har vært bra flere steder.

Vi er ikke bekymret for skisportens fremtid, men vi må jobbe på en annen måte i dag enn før. Skiforeningens rapport «Jakten på skiføret» tar for seg problemstillinger som følger av klimaendringene. Hovedmålet vårt er å sikre skimuligheter i Oslo-regionen frem mot 2050. Vi ser at en kombinasjon av tiltak som snøproduksjon i nærmiljøanlegg og bedre og mer vedlikehold og utbedringsarbeid i løypenettet i Marka, gir gode resultater.

Muligheten til å gå på ski handler ikke bare om gode friluftslivsopplevelser og treningsglede. Samfunnsansvaret i å sikre skisportens fremtid og sørge for økt aktivitet i befolkningen må skje gjennom et godt samarbeid med grunneiere og politikere. Vi vet at det er mulig.

Erik Eide, generalsekretær i Skiforeningen

Per Tofte først med Peer på Gålå

Aftenpostens tresiders reportasje 4. februar om Peer Gynt ved Gålåvann nevner flere av dem som i årenes løp har spilt i eller regissert forestillingen, men ikke hvem som satte det hele i gang og spilte i flere år. Historikkavsnittet lyder: «Fra 1989 til og med 2013 var forestillingen i regi av Svein Sturla Hungnes, som også spilte hovedrollen (…) fra 1995 til 2007.»

For oss som har tilhold i området, er utelatelsen av Per Tofte merkelig. Det var Tofte som tok initiativet i 1989 og spilte hovedrollen de seks første årene. Dette ble også påpekt av litteraturprofessor Otto Hageberg i Aftenposten i 2009. Toftes konsept ble brukt i 25 år, dvs. i hele Hungnes’ regiperiode.

Per Tofte er selv fra Fron og innførte gudbrandsdalsdialekt i første og siste akt under mottoet «Det er når vi kommer ut i verden at vi taler riksmål». Dette var et dristig trekk den gang, men slo godt an lokalt og har siden bidratt til å gi forestillingen det særpreg og den suksess den siden har hatt. Æres den som æres bør!

Karen Marie Ganer, Mabel Kjerschow, Peder Chr. Kjerschow, Erling Skaug

En test er ikke en test

Aftenposten skriver at norsk skole trenger flere tester. De kan ha rett, men vi trenger også en debatt om hva det da skal testes mindre av.
Det er sant at mange elevers utfordringer og problemer oppdages for sent, med svært store konsekvenser for den enkelte. Skal vi nå målet om å nå hver enkelt elev, må likevel flere faktorer være på plass.

Vi må tenke helhetlig om utdanning. Vi må sikre alle elever nok lærere med kompetente blikk, også når det gjelder å bruke og analysere ulike tester, og med verktøykasser fulle av nyttige hjelpemidler. Elevene må ha mulighet til å dra veksel på annen kompetanse enn den lærerne har. Da må også andre yrkesgrupper inn i skolen. Elevene må oppleve et motiverende og stimulerende læringsmiljø. Så må eleven få hjelp med sine spesielle utfordringer.

Det kan også bety at vi, som Aftenposten skriver, trenger flere tester i norsk skole. Men Aftenposten peker samtidig helt riktig på at det i dag testes for mye. Kanskje høres dette rart ut, men det finnes en forklaring. En test er ikke bare en test. Lærere vet dette. Vi trenger tester som kan hjelpe oss til å forstå og hjelpe eleven. Vi opplever at vi presses til å teste elevene for å hjelpe noen andre. For mange av testene i dag er konstruert for å se skolene og kommunene i forhold til hverandre. For liten andel av testene er relevante for lærerens innsats for hver enkelt elev.

Å se enkelteleven og kunne gi tilpasset undervisning er det sentrale. Ingen elever er like, men alle lærer best når de blir sett.

Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet

Kommunistene og Osvald-gruppen

Det nærmer seg 72 år siden 2. verdenskrig tok slutt. I alle disse årene har jeg savnet en oppreisning for alle kommunistene som deltok under krigen i motstandskampene mot nazismen i Norge. Dette var vanlige arbeidsfolk som partisanene i Finmark og kommunistgrupper i Sør-Norge som deltok i de fleste sabotasjer mot tyskerne.

Milorg måtte flere ganger ha hjelp fra kommunistene for å utføre spesialoppdrag. Den kommunistiske sabotasjegruppen utførte en rekke sabotasjer mot viktige jernbanetransporter samt senking av tyske skip. Milorg mistet færre folk enn kommunistene, som heller ikke fikk krigsmedaljen.
Vi var jo alliert med Sovjet under krigen, og da burde det ha vært likebehandling for dem som kjempet for Norge. Slik jeg ser det, må Forsvaret en gang for alle nå rydde opp i denne urimeligheten når det gjelder tildeling av Krigsmedaljen for 1940–1945. Flere hundre kommunister mistet livet i frihetskampen og alle pårørende fra dem som deltok, bør nå få Krigsmedaljen post mortem.

Det vil være en oppreisning for alle de familier som har opplevd mistenksomhet fra myndighetene fra den kalde krigen oppsto og frem til i dag.

Jan H. Steen, Borre

Medisiner og rusmidler

I den senere tid har det vært debatt knyttet til kortvarig versus langvarig effekt, bivirkninger versus nytte, både for rusmidler og forskjellige typer medisiner som virker på hjernen, slik som lykkepiller, ADHD-medisin (Ritalin) og smertestillende midler.

Litt biologi kan hjelpe oss her, for å forstå hvordan kroppen tilpasser seg medisiner. Spesielt hjernen er en uhyre kompleks struktur med sine milliarder nerveceller som hver har tusenvis av kontakt punkter med andre celler og hvor impulser overføres og reguleres av flere hundre forskjellige molekyler og substanser. Vår våkne og normalt velbefinnende tilstand er et resultat av at disse svært komplekse systemene er i balanse i et svært og innfløkt nettverk.
Når vi inntar rusmidler eller medisiner for å døyve eller lindre symptomer fra hjernen, har disse ofte effekter knyttet til at ett eller flere stoffer som er naturlig i hjernen øker eller minker, med en tydelig effekt i starten.

Imidlertid har kroppen og hjernen stor evne til å tilpasse seg en endring i mengde av en substans, ved at andre systemer og stoffer justerer seg. Kroppen vil prøve å gjenopprette den gamle likevekten i systemene. Dette gjør at effekten av behandlingen kan avta eller blir borte over tid. Et godt eksempel er såkalte lykkepiller, som gir en økning i det naturlige signalstoffet serotonin i hjernen og dermed bedret stemningsleie. Etter noen tid vil andre systemer justere for dette og effekten vil avta. Når man da slutter å ta lykkepillene, vil man kunne oppleve en ny periode med ubalanse og symptomer fordi det da forbigående kan være mindre serotonin i hjernen.

Den gunstige effekten i starten kan ha sin pris ved at mer serotonin gir kvalme hos noen og, spesielt hos eldre, kan gi forvirring. Det er også et poeng at rundt 10 prosent ikke får økt serotonin av lykkepiller, disse vil hverken ha effekt eller bivirkninger. For en rekke sterke smertestillende midler som virker i hjernen, oppleves det samme - effekten mot langvarig smerte avtar eller blir borte over tid, eventuelt at dosen må økes. Mange pasienter finner også at ledsagende tretthet, sløvhet og svimmelhet kan oppleves mer plagsomt enn selve smerten. Et fornuftig fokus blir i stedet andre tiltak for å minske plager og ulempe ved smerte, eventuelt supplert med målrettet bruk av ikke-reseptpliktige smertestillende midler.

Johan Ræder, lege, professor, Oslo

Les mer om

  1. Debatt