Kommentar: Den tause ytringsministeren
Kulturministeren våget ikke å nevne et ord om ytringsfrihet i Kina. Det er rett og slett for ynkelig.
Etter seks års politisk besøksforbud strømmer nå Solberg-regjeringens statsråder til Kina. Og begeistringen over giganten i øst vil ingen ende ta.
«I love China», proklamerte fiskeriminister Per Sandberg da han for en uke siden entret talerstolen på en utendørsscene i Beijing. Slik har knapt noen norsk statsråd tidligere omtalt et annet land under et offisielt besøk. Og ikke siden AKP-lederne på 70-tallet reiste på pilegrimstur til Maos totalitære mareritt, er en kommunistisk ettpartistat blitt så hemningsløst hyllet av en norsk politiker.
Men flagget følger som kjent fisken, og dette var nå tross alt en selgende fiskeriminister.
Dypt moralsk alvor
Så ankom Linda Hofstad Helleland Midtens rike. Hun er statsråd med ansvar for pressefrihet, ytringsrom og kunstneres rett til å arbeide og publisere uten å bli forfulgt. Det følger et dypt moralsk alvor med en slik post. En forpliktelse til å se kunstnere, journalister, forfattere og forleggere som forfølges for sine modige ytringers skyld.
I kofferten hadde da også kulturministeren et sterkt brev fra Norsk PENs leder William Nygaard. Han er den eneste av dagens nordmenn som har vært nær ved å miste livet fordi han brukte sin frihet som forlegger til å utgi en fordømt bok. I brevet oppfordres kulturministeren til å ta opp dokumenterte og grove brudd på menneskerettighetene med sin kinesiske kollega, Luo Shugang.
For fra Kina rapporteres det om «omfattende bruk av tortur, forsvinninger, tilståelser under tvang og lange fengselsdommer,» heter det i brevet som fortsetter:
«Kinesiske myndigheter har fylt opp fengslene med dissidenter, forfattere, journalister, forlegger og bloggere ...».
Og forbrytelsene? De har benyttet seg av sin grunnleggende rett til ytringsfrihet.
Tuktet til taushet
Men slikt passet seg ikke å snakke om for Linda Hofstad Helleland. Hun gjorde den prestasjon for en kulturminister å gjennomføre et omfattende Kina-program uten å legge inn et eneste ord til fordel for menneskerettigheter eller forfulgte kinesiske kulturarbeidere. Hun vil ikke engang svare klart på spørsmål om hva hun synes om Norsk PENs bekymringer. Det er ikke «naturlig for meg å kommentere dette», svarer ministeren.
Det er altså ikke lenger naturlig for en norsk kulturminister å snakke om demokratiske rettigheter i møte med sin kollega fra det den Oxford-baserte norske professoren Stein Ringen kaller «det perfekte diktatur».
Selv privilegerte Norge viser nå at vi har latt oss tukte til taushet. I Beijing må man være strålende fornøyd.
Lammende redsel
I forrige uke åpnet Erna Solberg Oslo Freedom Forum. I en glimrende tale plasserte statsministeren menneskerettighetene i sentrum for norsk utenrikspolitikk. Der hyllet hun modige frihetsforkjempere fra Saudi-Arabia via Venezuela og til Tyrkia.
Men verdens viktigste ettpartistat ble ikke nevnt med et eneste ord. Redselen for å fornærme Kina synes lammende på norske politikere. Overfor herskerne i Beijing bare bukkes og neies det i en merkelig tro på at slik underdanighet vil fremelske kinesisk respekt.
«Det er viktig at Norge evner å stå opp for menneskerettigheter også når det er krevende», sa Høyre-nestleder Jan Tore Sanner i en kritikk av de rødgrønnes Kina-politikk. Erna Solberg skrev noe av det samme i sin definerende bok fra 2011, Mennesker, ikke milliarder.
Men det var da, det, og ikke nå. Nå gjelder ikke prinsippene lenger. Vi har til og med en kulturminister som ikke tør ta ordet frihet i sin munn mens hun er på kinesisk jord.
På Twitter: @HStanghelle
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
Lese mer? Her er noen forslag:
