Meninger

En boikott av fri tenkning

  • Knut Olav Åmås
    kultur- og debattredaktør

Norsk kultur-, forsknings- og utdanningspolitikk bør få som mål å utvide kontakten med israelske kunstnere og akademikere kraftig. Torbjørn Digernes (på bildet), rektor ved NTNU i Trondheim, har bedt sitt styre si nei til akademisk og kulturell boikott av Israel. ARKIVGEIR OTTO JOHANSEN/SCANPIX

Torsdag kan NTNU bli det første universitet i verden som vedtar boikott av Israel. Det må ikke skje. Norske kulturarbeidere som har vært i Israel nylig, kan forklare dem hvorfor.

BOIKOTTDEBATTEN GÅR OGSÅ ved andre universiteter og høyskoler i Norge, men det er Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Høgskolen i Sør-Trøndelag som har kommet lengst. Flere opprop og underskriftsaksjoner blant forskere og studenter i høst krever full akademisk og kulturell boikott av Israel.

Nobelprisvinnere protesterer.

Motaksjoner er forlengst i gang, også internasjonalt, og organisasjonen Scholars for Peace in the Middle East har samlet flere tusen underskrifter, blant annet fra et dusin nobelprisvinnere – som norske Ivar Giæver og Finn Kydland.

Boikott er blitt aktuelt i kjølvannet av Gaza-krigen sist vinter, men aldri før er et initiativ kommet så langt som til et universitets styrebord. Styreleder Marit Arnstad (eksstatsråd for Senterpartiet) og Statistisk sentralbyrås forskningsdirektør Ådne Cappelen er blant dem som skal si ja eller nei til boikott i Trondheim, ved Norges nest største universitet, torsdag. Jeg håper – og tror – de vil følge sin rektor, Torbjørn Digernes, i å si klart nei til boikott.

Aasland må svare.

Først skal imidlertid statsråden for forskning og høyere utdanning, Tora Aasland (SV), svare for seg i Stortingets spørretime onsdag, når Kristelig Folkepartis Hans Olav Syversen krever svar fra henne om hvorvidt «universitetenes styrer står fritt til å gjøre vedtak om holdninger til norsk utenrikspolitikk». De er jo statlig eide.

Svaret er enkelt: Et universitet eller en høyskole skal ikke drive utenrikspolitikk ved å ta ensidig standpunkt i en kompleks politisk konflikt. Hvis forskere eller studenter vil gjøre dét, kan de som andre samfunnsborgere melde seg inn i et parti og påvirke nasjonal og internasjonal politikk på feltet.

Frihet og åpenhet.

Norsk kulturliv og akademia bør gå imot enhver kulturell eller akademisk boikott av Israel av de åpenbare grunner at boikott og brudd i kontakten er imot selve essensen i skapingen av kultur og kunnskap, som forutsetter frihet, åpenhet, uavhengighet og nærkontakt med de beste kilder og miljøer, uten å ta politiske hensyn.

Men det er nettopp politisk dirigering av den frie tanke boikottforkjemperne ønsker. En av studentene bak oppropet ved NTNU, Eivind Rindal, ser det slik: «Grunnlaget for krig og okkupasjon er vilje, legitimitet og teknologi. Alt dette opprettholdes av én institusjon, akademia». Derfor vil man bryte samarbeidet med «vitenskapsmenn som representerer israelske institusjoner», som Rindals studentkollega Nina Narvestad formulerer det, og velge bort «enkelte pensumbøker». Denne tankegangen står i grell motsetning til fri sannhetssøken.

Boikottdebatten går ikke bare i akademia nå. Nesten like intens er den i norske kunstmiljøer. I siste nummer av bladet Billedkunst kritiseres to reiser som norske kuratorer og kunstnere gjorde til Israel i fjor og i år. De ble delvis betalt av Israels ambassade i Oslo, en ambassade som er meget aktiv i sin målrettede lobbyisme overfor kulturliv og medier i Norge.

Er de «representanter»?

Det er likevel vanskelig å følge Henrik Placht – billedkunstner og initiativtager til kunstakademiet i Ramallah – når han sier at israelske kunstnere skal lide for de valg deres politikere tar, og slår fast at kunstnere «representerer» sitt land og sin regjering. Det er en feilslutning å se enhver kunstner eller akademiker som mottar finansiering fra den israelske stat som «representant» for den samme staten, altså som kjøpt og betalt. Hans syn er vel verdt å huske neste gang norske kunstnere og akademikere forklarer hvor uavhengige og frie de er, tross den dominerende statlige finansieringen. Hvis de er enige med Placht, er vel de også bare «representanter» for den norske stat og regjering?

Henrik Placht forfekter et tvilsomt samfunnssyn også på et annet vis når han sier: «Den dialogen som foregår, bør skje gjennom diplomatiet. Alle andre bør holde seg unna.» Så vet vi det: Samfunnet = staten og dens offisielle organer.

Effekten av møter.

Da er det mer verdt å lytte til Erlend Høyersten, direktør på Bergen Kunstmuseum og deltager på en av Israel-turene, når han forteller om de mange møtene med opposisjonelle intellektuelle. De har gitt ham et syn på Midtøsten-konflikten som både vanskeligere, mer kompleks, mer voldsom og dyptgripende enn hva man ser når man sitter på NTNU og skriver under på opprop.

Selv om initiativet og en del av finansieringen av de to turene kom fra Israels Oslo-ambassade – slikt er de for øvrig ikke alene om i diplomatiet, for å si det mildt – er det ingenting som tyder på at delegasjonene ble styrt, hjernevasket eller stilt urimelige krav til, skal vi tro Stina Högkvist, kurator ved Nasjonalmuseet og en av de andre turdeltagerne. Nordmennene møtte en rekke kunstnere som er meget kritiske til Israels okkupasjonspolitikk.

Støtte i akademia.

På samme måte er det i akademia: Sari Nusseibeh, rektor ved det palestinske Al-Quds-universitetet i Jerusalem, påpeker at de mest progressive synspunkter til støtte for palestinernes sak finnes nettopp i Israels universitetsmiljøer.

Bedrøvelig sjelden er det imidlertid å se noen i norsk kulturliv følge opp forfatteren Thorvald Steens tanke nylig: «Ville det ikke være interessant om vi i Norge kunne få besøk av en israelsk kunstner som var veldig for Israels politikk?» Hans enkle poeng er at kontakt motvirker avhumanisering av de andre.

Selv en sterkt Israel-kritisk historiker som Hilde Henriksen Waage er enig i det. Hun er blitt boikottmotstander fordi hun skjønner det er alfa og omega for forskere å ha adgang til israelske institusjoner, å få reise fritt til landet og å kunne diskutere med akademikere der.

Mer kontakt må til.

Ja, det er ikke for mye kontakt mellom Norge og Israel i dag, snarere altfor lite: Bemerkelsesverdig lite kultursamarbeid og akademisk utveksling. Norsk kultur-, forsknings— og utdanningspolitikk bør få som mål å utvide kontakten med israelske kunstnere og akademikere kraftig. Et meningsklima i kulturliv og akademia som er like sterkt pro-palestinsk som det er antiisraelsk, kan lett forhindre det. Dessverre for oss, siden Norge nok har adskillig mer å lære av israelsk kultur- og kunnskapsliv enn Israel av Norge.

Jeg lurer på hvor kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) og statsråd for forskning og høyere utdannelse, Tora Aasland (SV), står i denne saken:

Boikott eller ikke boikott? Mindre eller mer kontakt?

Tora Aasland, statsråd for forskning og høyere utdanning: Må svare på om norske universiteter kan føre sin egen utenrikspolitikk. HEIKO JUNGE/SCANPIX

Henrik Placht, billedkunstner som står bak kunstakademiet i Ramallah: Mener at dialog er en sak for diplomatiet, ikke for kulturfolk. PER A. CHRISTIANSEN

Relevante artikler

  1. FOTBALL

    Drillo oppfordrer til Israel-boikott

  2. LEDER

    Aftenposten mener: Universiteter og høyskoler må få bestemme mer selv

  3. SID

    Det er på tide å sende flere norske studenter ut av landet

  4. DEBATT

    Null poeng til Frank Aarebrot?

  5. KOMMENTAR

    Israel stenger grensen for norske ungdommer. Det er dumt og avslørende.

  6. KULTUR

    Markerer sin Eurovision-motstand under kveldens MGP-finale