Meninger

Anonym og ekstrem

  • Sven Egil Omdal
Alarmklokkene slår inn i det øyeblikk tonen blir skarp overfor andre mennesker eller etniske, sosiale, religiøse eller seksuelle grupper, skriver Sven Egil Omdal.

Kan de to forenes? Argumentene og dilemmaene i debatten om ytringsfrihet og anonymitet på nett etter 22. juli.

  1. juli fikk to viktige debatter til å flyte sammen. Tre offentlige utredninger har i løpet av de siste årene levert materiale til debatter om ytringsfrihet, personvern, redaktøransvar og anonymitet: Ytringsfrihetskommisjonen (1999), Personvernkommisjonen (2009) og Medieansvarsutvalget (2011). Men debattene har stort sett fulgt ulike løp: Retten til de ekstreme ytringer, selve ryggraden i ytringsfriheten, retten til ikke å bli overvåket som lovlydig nettbruker, og retten til å delta anonymt i den offentlige samtalen.
Les også

Vox Publica

Etter 22. juli ble dette én debatt: Kan vi tillate at det bygges opp et uovervåket hatmiljø på nettet der anonyme debattanter sprer xenofobiske fordommer mot andre befolkningsgrupper og oppfordrer til kamp og korstog mot det de oppfatter som fienden i en sivilisasjonskrig? Noen vil forby meningene, andre vil slippe dem fram i dagslys. Noen forsvarer retten til anonymitet, andre vil rive masken av de ekstreme.

Anonym på nett: Argumenter for

Jeg skal forsøke å skissere de ulike posisjonene i denne debatten og forhåpentlig presentere noen av dilemmaene lovgivere, redaktører, forskere og allmennheten står overfor. Først noen argumenter for ikke bare å akseptere, men også beskytte retten til å være anonym på nettet generelt, og i nettdebatter spesielt.

1. I en debatt er det argumentenes tyngde som skal telle, ikke avsenderens status.

I amerikanske debatter om anonymitet vises det ofte til høyesterettsdommer John Paul Stevens’ votum i en sak fra 1995, der han skrev: «The inherent worth of … speech in terms of its capacity for informing the public does not depend upon the identity of its source, whether corporation, association, union or individual.»

Sven Egil Omdal

Dette er en ideell observasjon, basert på at debatter og informasjon er preget av 100 prosent rasjonalitet. De fleste av oss møter daglig meninger eller påstander hvor det er viktigere hvem som sier det, enn nøyaktig hva de sier. Jeg har tenkt å legge dommer Stevens’ ideelle fordring til side og heller forsøke å se hvilke dilemmaer som oppstår når konteksten er viktigere enn teksten. Det samme gjør jeg med argumentet om at anonymitet er demokratiserende fordi deltakerne i anonyme debatter er mer likeverdige. Når ingen kjenner debattantenes bakgrunn og status, teller bare argumentenes tyngde. Dette er bare en variant av John Paul Stevens-argumentet om argumentenes nakne egenverdi. 2. Det er en grunnleggende rett å ha flere roller uten å risikere spillover fra den ene rollen til den andre.

Det er lov å være prest og samtidig være en lidenskapelig samler av erotiske trykk, men det kan være vanskelig å delta under fullt navn i debatter med andre samlere.

Et sideargument her er retten til å lage seg en egen nettidentitet, å konstruere seg selv, om man vil. Vampus var et begrep i deler av den norske offentligheten lenge før Heidi Nordby Lunde sto fram og gradvis skjøv Vampus-figuren til side. Dette argumentet blir først interessant når ytringene er kontroversielle, det er få som argumenterer mot anonyme rosabloggere.

3. Det er en grunnleggende rett å kunne hevde ekstreme meninger uten fare for å miste jobben eller andre karrieremessige konsekvenser.

Dette er et legitimt argument for eksempel for personer med sterke meninger på felt som ikke berører deres yrke eller stilling. Perioden med Berufsverbot i Tyskland viser at demokratiske samfunn som er presset kan ty til midler som å stenge uønskede elementer ute fra arbeidslivet. En lærer på en skole eller universitet med et liberalt kollegium, som mener at kvinner fra naturens side er intellektuelt svakere utrustet enn mannen eller mener at det er akseptabelt å drepe abortleger, vil vanskelig kunne hevde dette uten å møte krav om avskjedigelse eller andre sanksjoner, selv om meningene i seg selv er lovlige. Olav Torvund, professor ved Senter for rettsinformatikk, UiO, skrev mens jakten på Fjordmans identitet pågikk, at tenk hvis han er en dyktig og godt likt matematikklærer på en eller annen videregående skole, som aldri har gitt uttrykk for noe politisk synspunkt.

4. Alle har rett til å hevde ekstreme meninger uten fare for represalier mot tredjepart.

Foreldre kan frykte at barna blir mobbet dersom de selv gir uttrykk for meninger som bryter sterkt med de sosiale normene i lokalmiljøet.

5. Alle har rett til å hevde ikke-ekstreme meninger uten fare for ubehagelige konsekvenser.

En rekke kompetente mennesker er forhindret fra å delta i den offentlige debatt på felt hvor de har unik innsikt fordi de ikke fritt kan gi uttrykk for private meninger. Vil ikke debatten tjene på at de deltar under pseudonym?

Bloggeren bak Marias Metode er både lege og langtidssyk. Hun blogget anonymt om sine erfaringer med sin egen stand for ikke å bli stigmatisert av sine kolleger. Det er vanskelig å påstå at hennes erfaringer fra begge sider av lege-pasientforholdet var uvesentlige.

6. Varsleres behov for beskyttelse.

Dette er et verdig formål, men lite relevant for diskusjonen om anonymitet i nettdebatter. Det er ikke der varslerne presenterer sin dokumentasjon. Selv om de gjorde det, ville de kunne inngå en avtale med redaktøren og vært omfattet av kildevernet.

7. Retten til å diskutere personlige spørsmål av intim natur.

Ungdom som er usikre på sin seksualitet og ikke tør diskutere med noen de kjenner, må ha en mulighet til å delta anonymt i nettdebatter. Dette argumentet brukes ofte som et forsvar for anonymitet på nettet, men er lite relevant i diskusjonen om anonymitet i argumenterende meningsutvekslinger. Massemedia har også lang tradisjon for å fravike kravet om å oppgi fullt navn i slike saker.

8. Viktige synspunkt kommer ikke fram på grunn av den sosiale kontrollen.

Dette argumentet forutsetter at argumentene ikke blir fremmet av noen som tør diskutere under eget navn, og er i slekt med John Paul Stevens-argumentet ovenfor. Synspunkt som fører til stigmatisering kan selvfølgelig være av både sterkt reaksjonær og sterkt visjonær karakter. Kan det være en Galileo blant oss som ikke tør å hevde sine oppfatninger, selv om de vil endre vårt verdensbilde, fordi han eller hun er redd for å bli marginalisert eller latterliggjort? Vil i så fall argumentene alene ha noen som helst gjennomslagskraft?

9. Forbud i Norge legitimerer overvåking i andre land.

Helge Øgrim, redaktør av Journalisten, er blant dem som har hevdet at retorikken fra motstanderne av retten til anonyme ytringer i Norge og andre vestlige land, kan utnyttes av autoritære regimer til å slå ned på nettsted som slipper til anonyme dissidenter.

Jeg liker å spørre de ivrigste EU-motstanderne om de også er motstandere av at Romania er med i EU for å teste om argumentene deres er av ren nasjonal art, eller har universell validitet. På samme måte bør kanskje vi som har forsøkt å begrense mulighetene for anonymitet, spørre oss selv om hvordan våre argument vil virke i Burma.

10. De ekstreme meningene er ofte religiøse og politiske, ikke hatefulle.

I debatten om ekstreme meninger er det en tendens til å sidestille ekstremitet med hatefulle, gjerne xenofobiske eller rasistiske meninger. Men i mange samfunn, og i bestemte epoker i våre egne samfunn, vil meninger som ellers beskyttes, bli oppfattet som ekstreme. Falun Gong oppfattes som en terrorbevegelse i Kina, men har legitimitet i de fleste andre land. Det er ikke så lenge siden sodomi var forbudt også i vestlige land. Hva som er ekstremt defineres av flertallet, grensene flytter seg med endringer i flertallets normer og oppfatninger. Men det er ikke minst presset fra de ekstreme meningene som flytter flertallet. Uten at normene utfordres, blir samfunnet statisk.

Anonym på nett: Argumenter mot

1. Mangel på kontekst, kunnskap om kompetanse og representativitet.

Begrepet «den anonyme samtale» er nesten surrealistisk, og kunne vært tema for et av Ionescos dramaer: To eller flere personer som ikke vet hvem de andre er, og hvilken bakgrunn de har for å uttale seg, forsøker å overbevise hverandre.

Det er ikke usaklig å vurdere en påstands tyngde ut fra avsenderens kompetanse og posisjon. Det er banalt enkelt å vise at en oppfordring om å boikotte Israel har en helt annen interesse om det er Jonas Gahr Støre som fremmer den, enn om det er en Palestina-aktivist. Vi kan alle på noen sekunder konstruere utallige slike eksempler på at Stevens tar feil når han tror at argumentenes egenverdi er det eneste som driver samfunnsdebatten, eller bør drive den.

2. Den enes rett stopper der den andres integritet trues.

Martha Nussbaum, professor i jus og filosofi ved University of Chicago, og medredaktør av essaysamlingen «The Offensive Internet», har skrevet at «anonymity allows Internet bloggers to create for themselves a shame-free zone in which they can inflict shame on others».

Kjernen i hele debatten om nettdebatten ligger i siste del av dette sitatet: «in which they can inflict shame on others». I den grad ytrere på nett utelukkende driver med selvbesmittelse, er det ingen grunn til å kreve at de skal demaskeres. Annerledes blir det i det øyeblikk ytringene skader andre. Da er samfunnet nødt til å veie partenes rettighete mot hverandre. Det er denne avveiningen debatten dreier seg om. I hvilken grad skal retten til anonymitet trumfe retten til ikke å bli angrepet, sjikanert, truet eller forsøkt stigmatisert av andre, og i hvilken grad skal vi måtte akseptere at dette skjer uten at den andre har navn og ansikt?

3. Ekstreme meninger initierer ekstreme handlinger. Disse kan best avverges hvis vi kjenner dem som forkynner hat.

For å vurdere dette argumentet, trenger vi mer forskning om hvilken årsakssammenheng det eventuelt er mellom hatefulle ytringer og hatefulle handlinger. Jeg har ikke anledning til å gå i detalj om dette her, men vil vise til to innspill som kom i debatten etter 22. juli.

Professor Torkel Brekke skrev i august en artikkel på Civita.no der han tok utgangspunkt i Gordon Allports klassiske studie fra 1954 av fordommenes natur. Allports hovedfunn var at troll ikke sprekker i lyset, de formerer seg. Hatefulle ytringer fører til flere hatefulle ytringer, og noen ganger til vold.

Brekke hevder at nyere forskning viser at hat avler hat, at forekomsten av hatefulle ytringer i det offentlige rom øker forekomsten av hatvold, og at hatefulle ytringer også i de tilfellene hvor de ikke følges av handling, reduserer livskvaliteten for dem som rammes av dem.

Petter Bae Brandtzæg, forsker ved SINTEF, skrev enkronikk i Aftenposten, også det i august, hvor han viste til en rekke forskningsfunn som tyder på at anonyme brukere er mer tilbøyelige til å spre dårlige råd i nettsamfunn enn identifiserte, og at de fleste studier viser klare tendenser til at anonym nettkommunikasjon har en tøffere og hardere form, med lavere terskel for fornærmelser og sjikane.

Brandtzæg skrev også at forskningslitteraturen viser en klar sammenheng mellom anonymitet og mobbing, og at den anonyme debatten reduserer andre menneskers ytringsfrihet.

Avsløringen av Fjordman

Det var særdeles interessant å følge hvordan medier som i den interne pressedebatten har forsvart retten til å være anonym, aktivt deltok i demaskeringen av Fjordman. Hvis det var så viktig å beskytte Peder Jensens identitet før 22. juli, hvorfor var det ikke like viktig etter 22. juli? Eller kanskje motsatt: Hvis det hjelper vår forståelse av terrorens bakgrunn å vite hvem Fjordman er, hvorfor var ikke den kunnskapen enda viktigere før terroren ble begått?

Olav Torvund mener at så lenge Fjordmans meninger ikke er ulovlige, er det ingen grunn til at noen skal kunne kreve å få vite hvem som skjuler seg bak pseudonymet. Men er dette argumentet like sterkt hvis det kan føres overbevisende dokumentasjon for at hans i og for seg lovlige meninger inspirer til ulovlige, og dramatiske handlinger? Hvis Brekke og Bae Brandtzæg har rett, kan Fjordman med større tyngde beskyldes for å være sentral i et system som øker forekomsten av hat og styrker sannsynligheten for vold.

På den annen side: Var Baader Meinhof-gruppens handlinger en god nok begrunnelse til å kreve demaskering av alle andre som hevdet meninger som liknet på deres, ut fra argumentet om at disse meningene inspirerer til vold? Peder «Fjordman» Jensen og de andre av Breiviks angivelige inspirasjonskilder, hevder jo alle at de befinner seg trygt innenfor lovens grenser, og utfører en viktig politisk funksjon ved å advare opinionen om den fare som etter deres mening truer Europa og den kristne sivilisasjon.

Redaktøransvar: Forskjell på den regulerte og uregulerte delen av nettet

Organer som driver nyhetsformidling og journalistisk produksjon skal ha redaktør etter lov om redaksjonell fridom. Noen faller klart utenfor, men det er store gråsoner. Det er ennå uavklart om bloggfarmer med flere deltakere hvor enkelte formidler nyheter, faller innenfor lovens definisjon.

Redaktørstyrte medier kan velge å gjengi anonyme påstander, enten som innlegg eller ved å la en kilde være anonym. I begge tilfeller blir redaktøren tillagt ansvaret for ytringen. Dette prinsippet ble sist slått fast av Høyesterett i saken mellom Tønsbergs Blad og Tom Vidar Rygh i 2003. Selv om avisen senere fikk medhold i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, aksepterte også EMD prinsippet om ansvar for bruk av anonyme kilder.

En tjeneste som Blogger har derimot ikke ansvar for Fjordmans meninger, og har verken redaktøransvar eller lovbestemt rett til kildevern. Den er bare teknisk tilrettelegger for en anonym tjeneste. Ettersom tjenesten er gratis, trenger virksomheten som driver den ikke engang brukernes identitet for å kreve inn penger.

Medieansvarsutvalget: Delt innstilling i viktige spørsmål

Medieansvarsutvalget har formulert et forslag til lovtekst som innebærer at det kildevernet som gjelder for trykt skrift utvides til også å omfatte digitale publikasjoner ved at definisjonen av massemedium gjøres plattformnøytral. Flertallet i utvalget ville ikke ha særskilte bestemmelser som ytterligere utvikler kildens individuelle rett til anonymitet.

Et mindretall bestående av Svein Brurås, Guri Hjeltnes og Gunnar Flikke vil ha et absolutt og ubetinget kildevern for journalister og redaktører, men argumenterer for at dette bør begrenses til redaktørstyrte medier som faller inn under en ny medieansvarslov. Begrunnelsen er at kildevernet og redaktørinstituttet historisk har vært knyttet sammen, kildevern har forutsatt en redaktør som var villig til å ta på seg ytringsansvaret for anonyme forfattere. Dette har også vært et hovedpoeng i mye av det Redaktørforeningens generalsekretær Nils E. Øy har skrevet om temaet. Han hevder blant annet at «Anonymitetsretten er på mange måter far til det redaktøransvaret vi har i dag» (sitert i utvalgets utredning).

Utvalget delte seg også i synet på om ethvert nettsted skal være pliktig til å utpeke en særskilt redaktør, eller et prinsipalt ansvarssubjekt, slik Personvernkommisjonen formulerte det når den foreslo nettopp dette. Flertallet mener at det er uhensiktsmessig å kreve at alle nettsted som åpner for brukergenerert innhold, skal være forpliktet til å utpeke en bestemt redaktør. Ettersom en slik redaktør i mange tilfeller ikke vil ha noen praktisk mulighet til å føre effektiv kontroll med innholdet, vil vedkommende lett kunne bli strafferettslig ansvarlig for noe vedkommende ikke hadde kjennskap til. Flertallet foreslår derfor å bruke foretaksstraff i de tilfellene hvor det foregår anonyme lovbrudd på et nettsted.

Et mindretall, bestående av Magne Lerø og Rune Fløisbonn, går derimot inn for at ethvert nettsted skal forpliktes til å oppgi – på godt synlig sted – hvem som er ansvarlig for nettstedets innhold. Lerø er redaktør, Fløisbonn er avdelingsdirektør i Kripos. Man kan godt forestille seg at de har hatt ulike motiver for forslaget.

Etter 22. juli vedtok kulturministeren å forlenge høringsfristen for innstillingen med to måneder, til 1. januar 2012. Hun sier selv at det er for å hindre at lovdebatten blir for preget av terrorhendelsene, men det kan jo også tenkes at nettopp debatten om Anders Behring Breiviks anonyme inspiratorer, og den generelle høyreekstreme aktiviteten på nettet tilsier at vi bruker ekstra tid på å vurdere om dette er en rettstilstand som bør vernes eller endres.

I departementets begrunnelse for utsettelsen, heter det blant annet: «Dette gjelder for eksempel spørsmålet om ansvaret for brukerskapt innhold (inkl. nettdebatter) både i redigerte medier og i medier uten en sentral redaktørfunksjon. Et særlig spørsmål i denne sammenheng er plassering av ansvar for anonyme ytringer.»

Andres syn

Olav Torvund skriver at han ikke ser noen større grunn til fullstendig anonymitet på nett enn til å tillate anonyme bankkonti. Det bør være et identifiserbart ansvarssubjekt, men navnet trenger ikke alltid være synlig for allmennheten. Han støtter imidlertid ideen om å innføre redaktøransvar for alle nettsider.

Norsk presses diskusjon gjennom 15 år

Diskusjonen om redigering av debattene på nettstedene til medier som er underlagt Vær Varsom-plakaten og PFU-systemet har gått i bølger siden sent på 1990-tallet, da nettavisene etter hvert slapp til brukerne uredigert og anonymt, i strid med den praksis avisene hadde for sine papirutgaver.

Den første skikkelige runden kom i forbindelse med en revisjon av VV-plakaten i 2001, og vi fikk en repetisjon i 2005. Jeg satt i begge utvalgene, som foreslo samme prinsipp: Alt brukergenerert innhold er underlagt det samme redaktøransvar som resten av mediets innhold. Alt innhold skal, så langt det er teknisk mulig, underlegges redaksjonell vurdering før publisering. Forslaget tok høyde for at noen debatter har en umiddelbarhet som tilsvarer direkte sending i kringkasting, og derfor ikke kan forhåndsredigeres. I slike tilfeller skal debatten kontinuerlig overvåkes og krenkende innhold fjernes så raskt som mulig.

Forslagene omhandlet ikke anonyme innlegg spesifikt, men understreket redaktørens ansvar også der hvor han eller hun aksepterer anonym debatt. I hvilken grad dette skal aksepteres, er uansett en redaksjonell avgjørelse.

Utviklingen fram til 22. juli

I løpet av de siste årene er kontrollen med debatten blitt strammere, også i de største mediene. VG Nett og Dagbladet har prøvd ulike modeller, blant annet outsourcing til et svensk selskap som overvåket debattsidene, tekniske filtre, registrering og en slags VIP-behandling av registrerte deltakere.

To av avisene i Mentor Medier-konsernet, Dagsavisen (Nye meninger) og Vårt Land (Verdidebatt), har gått mer offensivt til verks, og skapt nye debattarenaer hvor redaksjonen er synlig til stede, samtidig som det kreves fullt navn av deltakerne. I en masteroppgave ved UiO har Ingvild Berg funnet at det er en klar sammenheng mellom krav til debattantene og kvalitet på debatten, kvalitet her målt som fravær av sjikane, rasistiske utsagn og respektløse ytringer.

Om lag 25 prosent av norske nettaviser har et system med forhåndsmoderering. Jeg har ikke sett noen tall på hvor stor andel som aksepterte anonymitet eller pseudonymitet.

Situasjonen etter 22. juli

Så godt som alle de store redaksjonene innførte restriksjoner på nettdebatten etter 22. juli. Dagbladet stengte kommentarfeltet, og åpnet gradvis igjen. Aftenposten stengte Debattsentralen «midlertidig» (den er i skrivende stund fortsatt stengt). VG hadde allerede forbud mot kommentarer på krimsaker, ulykker og katastrofer, og stengte for anonym debatt 16. august. Etter denne datoen ba de debattantene logge inn med Facebook-profil. De stengte også debattmuligheten helt mellom 24.00 og 07.00, men gjorde ingen endring for leserforumet, hvor deltakerne oppretter egne debatt-tråder.

Hegnar Online stoppet debatten de første dagene og innførte brukerregistrering, Document.no stengte kommentarfeltet midlertidig, og åpnet det igjen etter en drøy uke. Fredriksstad Blad stengte for anonyme innlegg 15. august, og innførte innlogging via Facebook-profil. Sjefredaktør Erling Omvik begrunnet innstrammingen med at avisen ville «få slutt på drittslengingen og heller få en bedre og mer saklig debatt. Når du må si hvem du er, viser erfaring at det blir mindre sjikane og færre personangrep».

Sideblikk på Sverige

Expressen innførte forhåndsmoderering i august, Dagens Nyheter stengte samtidig all debatt midlertidig. Dagen etter lukket Aftonbladet for anonyme innlegg og innførte Facebook-innlogging. Sjefredaktør Jan Helin skrev 30. august: «Jag tänker som ansvarig utgivare av Aftonbladet fortsätta att utveckla läsarmedverkan. Men jag tänker snarast möjligt sluta att vara en distributör av anonymt hat og intolerans.»

Medievärlden gjennomførte tidligere i høst en undersøkelse blant 35 svenske utgivere, med 50 ulike titler som kommer ut minst fem dager i uken med tilhørende nettutgaver. Over halvparten innskjerpet kommentarreglene allerede i vår, før 22. juli, ytterligere en fjerdedel planlegger å gjøre det i høst. Flere angir en råere tone mot innvandrere som årsak.

Meidevärlden registrerte fire former for innstramming: Innlogging, begrensning i antall artikler som kan debatteres, hardere moderering og emner som ikke tillates debattert.

40 prosent av de undersøkte redaksjonene krever nå registrering og innlogging. Av de største avisene er det nå bare GP som ikke har innført eller planlagt innstramninger i mulighetene for anonym debatt, men avisen velger ut hvilke artikler som kan diskuteres. Omtrent 25 prosent har forhåndsmoderering. Nesten alle stenger debatten på ømtålige emner.

Mulige løsninger: Registrert pseudonym, anonymitetsnivåer

Staffan Hagnell, forsknings— og utviklingssjef ved stiftelsen .SE har i en artikkel i Medievärlden tatt til orde for et felles system for pseudonymitet innenfor mediene. Han foreslår en «identitetsføderasjon» der brukere som av ulike grunner ønsker å være anonyme overfor offentligheten registrerer seg i en base med et pseudonym. Dette pseudonymet respekteres på tvers av mediene, identiteten kjennes bare av databaseverten og oppgis bare ved brudd på forutsetningene, for eksempel ved ulovlige ytringer.

Nivåer av anonymitet

Basert på den diskusjonen som jeg har referert innledningsvis, burde det være overkommelig for dem som mener at anonym debatt har en verdi, å lage en verdipyramide for når kravet om å stå fram med full identitet inntreffer. Det er relativt uproblematisk å akseptere anonymitet i diskusjonen om lakseelver og hva som er den beste stasjonsvognen, det kan være gode grunner for å tillate anonym kritikk av kommersiell og politisk makt, mens alarmklokkene slår inn i det øyeblikk tonen blir skarp overfor andre mennesker eller etniske, sosiale, religiøse eller seksuelle grupper.