Uten Oslo er storfylket Viken en vits | Erling Dokk Holm
Noen sammenslåinger av fylker er fornuftige, andre blir absurde. Region Viken er det mest uforståelige som har kommet ut av denne prosessen.
Buskerud, Akershus og Østfold skal slåes sammen til Viken. Regionen er den minst logiske av alle de nye fylkeskonstruksjonene som nå dukker opp.
En kort titt på kartet understreker hvor skrudd prosjektet er. Det er langt fra Hemsedal til Halden, og Oslo – som er det desiderte tyngdepunktet i Oslofjordområdet – er ikke med.
Da flertallet på Stortinget 8. juni 2017 vedtok denne sammenslåingen, må det ha vært med ett noe nonchalant forhold til både geografi og egne målsetninger.
- Les også om riving av Oslos villastrøk : Hvorfor ødelegge noe som fungerer?
Umulig oppgave
Regjeringens ambisjon med å redusere antall fylker fra 19 til 11 er begrunnet i at: «Større og mer funksjonelle fylkeskommuner vil styrke både lokaldemokratiet og vekstkraften.» At Viken skal bli en funksjonell politisk og administrativ enhet, virker som en umulig oppgave.
Når man reiser rundt i de berørte kommunene og fylkeskommunene, så er det også krevende å finne stor begeistring. Rådmenn rister på hodet, ordførerne sliter med å kunne begrunne det, og den generelle holdningen er at man ikke kan protestere åpent, i og med at Stortinget har vedtatt det.
Som en ordfører sa til meg: «Vi føler vi måtte levere på dette.» Det er sånn partilojaliteten arter seg i det postmoderne Norge; «føler» og «levere».
Andre sammenslåinger er mer logiske
En rekke av de andre sammenslåingene virker derimot fornuftige. Region Trøndelag erstatter Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag og er virksom allerede 1. januar 2018.
De øvrige regionene begynner å fungere fra 1. januar 2020, men de to Agder-fylkene har allerede funnet sammen, og det virker også temmelig rasjonelt.
At Oppland og Hedmark flyter sammen, virker også noenlunde logisk. Selv om det er krevende å finne et navn for det som blir resultatet av å slå sammen Hordaland og Sogn og Fjordane, så er ikke ideen så ille.
Ingen felles identitet
I Norge har vi tre forvaltningsnivåer: kommune, fylkeskommune og stat. Fylkeskommunen har hatt ansvar for kollektivtrafikk og videregående opplæring, tannhelsetjeneste, fylkesveiene selvsagt, og også næringsutvikling.
Når man ønsker å lage færre og større enheter, er begrunnelsen ikke minst å finne i et lønnlig håp om at de nye vedtatte regionene skal dekke det som er de reelle regionene. En reell region er det som folk, næringsliv og offentlig sektor ser som en naturlig enhet – en reell region er ikke minst definert av at den dekker det som er et sammenhengende arbeidsmarked.
Mandal i Vest-Agder og Lillesand i Aust-Agder er en del av samme arbeidsmarked, det tar en time med bil fra by til by. Det gir mening at Agder blir ett fylke, historien knytter de to fylkene tett sammen, de har beslektede dialekter og ikke minst felles identitet som en del av Sørlandet.
Derimot er det 320 kilometer fra Halden i Østfold til Hemsedal i Buskerud, og det tar minst 4 timer å forflytte seg mellom de to stedene. De har ingen felles identitet, ingen felles agenda med hensyn til næringsutvikling, og ingen andre bånd enn at de begge er norske.
Feil metode
Region Viken illustrerer at to ting er galt:
- Skal man lage nye større enheter, så må man ikke fuske, man må lage funksjonelle, ikke dysfunksjonelle regioner.
- Å slå sammen eksisterende fylker er ofte feil metode.
Hvis man hadde hatt mot til å tegne opp kartet på nytt, ville man hatt mye større muligheter for å lage gode regioner. De nedre delene av Buskerud kunne smeltet sammen med Akershus og Oslo, og kanskje fått Østfold på kjøpet.
De øvre delen av Buskerud burde vært skilt ut og slått sammen med de øvre delene av Telemark, og slik sammen dannet en egen fjellregion.
Men uten at Oslo er med i en slik sammenslåing, så er ikke Viken annet enn en dypt dysfunksjonell region. Når du tar kjernen ut av en region, så er det ikke en region. I Oslo bor det nesten 700.000 mennesker, og er ikke de med, vel da er hele Viken en vits.
Dessverre er det heller ikke en god vits. Bare en veldig dårlig en.
Erling Dokk Holm er førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania og kommenterer arkitektur og byutvikling i Aftenposten.
