Meninger

Det var knapt mulig å lese Per Pettersons debut og slå fast at det var spiren til en bestselger i USA tre tiår senere | Kari Marstein

  • Kari Marstein
    Forlagssjef for norsk skjønnlitteratur, Gyldendal Norsk Forlag

Bestselgere må utvikles fra det små og over lang tid, skriver Kari Marstein i Gyldendal. Bakgrunnen er Petter Stordalens (t.h.) etablering av tre nye forlag med forlegger Jonas Forsang (t.v.) på laget, her fotografert i oktober 2015, under lanseringen av Stordalens biografi. Torstein Bør/NTB scanpix

Dersom ett forlag utelukkende utgir bestselgende forfattere som andre forlag har bidratt til å bygge opp, får de andre forlagene mindre økonomisk rom til å dyrke frem fremtidens forfattere.

Den norske bokbransjen ble, ifølge mediene, for knappe fire uker siden «kuppet» av tre nye, små forlag der hotellkongen Petter Stordalen har store eierinteresser.

Det er forfriskende at en så tradisjonsrik bransje tiltrekker seg eventyrlystne og ekspansive folk. Konkurranse er skjerpende, og foreløpig består utgivelseslistene deres av bare tre forfattere. Hvorfor blir likevel denne beskjedne forlagsgruppen møtt med avventende skepsis fra de etablerte forlagene?

Les også

Les også: Petter Stordalen svarer på kritikken om bestselgerfisking: – Flinke forfattere ønsker seg til oss

Kari Marstein


Nesten alle leser

Nordmenn leser mye og er opptatt av bøker. Nesten alle i Norge leste minst en bok i fjor, og svært mange av oss leste flere enn ti. Stoff om litteratur får fremdeles stor plass i mediene (selv om den er mindre enn før), og det er en selvsagt og folkelig sak å forholde seg til bøker. Litteraturen trives på live-arenaer, og samtaler, opplesninger og forfatterintervjuer trekker fulle hus på festivaler, litteraturhus, biblioteker og bokpuber.

Boken, laget av tremasse og trykksverte, er fremdeles en viktig kilde til underholdning og tidtrøyte, eller til komplisert informasjonsinnhenting, til følelsesmessige heisaturer eller erkjennelsesmessig dybdeboring.

Det er en demokratisk verdi at en befolkning leser og skriver. Læring, tenking og offentlig ordskifte er knyttet til dette.

Skriften er i seg selv et demokratisk medium, lavteknologisk og billig som den er. Og litteratur er mer enn læring, mer enn informasjonsformidling og praktisk bruk. Den er en måte enkeltindividet møter seg selv og verden på, og det er slik en kultur, en tid, et folk betrakter seg selv. Fremdeles i dag: hva ville vi vært uten boken?

Norsk verdenslitteratur

Den norske litteraturen står seg godt i konkurranse med det beste som skrives i resten av verden. Det utgis og selges omtrent like mye norsk som oversatt skjønnlitteratur, og de norske bøkene blir lest fordi de er viktige og sterke. Når hørte du sist noen si at en bok var «god til å være norsk»?

Også der ute, på de gigantiske og ofte ganske lukkede markedene i andre land, har norske forfattere høy status: Jo Nesbø, Linn Ullmann, Karl Ove Knausgård, Herbjørg Wassmo, Maja Lunde, Lars Mytting, Levi Henriksen … vi kunne fortsatt.

Virkemidler som virker

Det er bare fem millioner mennesker som snakker norsk, og det er ikke markedet alene som har gjort den norske litteraturen så sterk. Den norske litterære institusjonen nyter godt av noen få virkemidler som, ja, faktisk virker.

  • Innkjøpsordningen gjør at nesten all norsk skjønnlitteratur kjøpes inn i 703 eksemplarer som fordeles til folkebibliotekene landet rundt – en effektiv, enkel og svært billig måte å støtte litterær produksjon på.
  • Normalkontrakten sikrer at alle forfattere, enten de selger 100.000 eller 100 eksemplarer over en bokhandlerdisk, har samme royalty.
  • Fastprisen gjør at en bok koster det samme overalt det første året etter at den kommer ut.

Disse tre ordningene skaper en viss forutsigbarhet og et minstemål av økonomisk sikkerhet for all norsk skjønnlitteratur. Dette er ordninger ikke bare forleggere, men også forfattere i andre land misunner oss.

Forlagenes og forfatternes gjenytelse for dette er å videreføre en skjønnlitteratur for alle som leser. Vi skal utgi bøker for folk som leser for underholdningens skyld, og for folk som leser for å utfordre seg selv. Alle skal ha et selvfølgelig og nært forhold til bøker. Lesing skal ikke være en sak forbeholdt eliten.

Bestselgere og tapsprosjekter

Norske forlag og norske bokhandlere blir ofte beskyldt – iblant med rette – for å være for kommersielt orientert. Det er trangt om plassen på bokhandlernes paller, det er bestselgere først og bestselgere sist, og noen få titler som stjeler all balubaen.

Jeg kjenner ingen forlagskolleger som ikke synes det er et problem. Hvert år er det altfor mange sterke og interessante bøker som ikke får den oppmerksomheten de fortjener. Kanskje ikke noe oppmerksomhet i det hele tatt.

Det eksisterer også en myte om at norske forlag satser mindre på manusutvikling enn før. Det stemmer ikke.

Fra to til fire redaktører

Da jeg begynte i Gyldendal for snart tyve år siden, var det to redaktører for norsk skjønnlitteratur. I dag er vi fire, og antallet titler vi utgir hvert år, er omtrent det samme. Slik også i andre forlag. Og jeg kan med hånden på hjertet si at den behandlingen en bok får i manusprosessen, er uavhengig av hvor mye vi tror den kommer til å selge.

Samtidig er alle forlag helt avhengige av bestselgere. Det er ikke lett å tjene penger på bøker. Det er først når en bok begynner å selge i ganske mange eksemplarer at den dekker de konkrete kostnadene ved å sette og trykke den, og at den i tillegg begynner å bidra til alt det andre som utgjør et forlag, først og fremst redaksjonelt arbeid og markedsføring.

Vi er avhengige av at noen bøker selger så godt at de dekker både sine egne kostnader og kostnadene til bøkene som ikke selger så godt, i tillegg til å betale for det redaksjonelle arbeidet for dem alle. Alle norske forlag som arbeider seriøst med skjønnlitteratur, vet at de også må utgi en lang rekke titler de på forhånd vet at er rene økonomiske tapsprosjekter.

Dette gjør vi fordi vi som arbeider i forlag, brenner for bøkene vi er så heldige å få utgi. Det innebærer at vi også har et spesielt øye for de mindre synlige bøkene, de rare og fine og overraskende bøkene, de som forteller oss noe vi ikke har tenkt på før, og som viser oss hva språk, tanke og liv er, og kan være. Bøker som ikke alltid er bestemt for bestselgerlistene.

Stor litteratur begynner i det små

Men vi gjør det også fordi det har med langsiktighet å gjøre, og med selve grunnlaget for det vi driver med. Det er klart man kunne levd bekymringsløst og begrenset høstlisten til en stor bestselgende tittel eller tre. Mindre arbeid, mer overskudd.

Men i motsetning til hva man skulle tro, er det ikke bare å anta en ny bestselger. De må utvikles fra det små og over lang tid. For hvem debuterte i 1976 med en diktsamling? Herbjørg Wassmo og Lars Saabye Christensen. Hvem debuterte med noveller i 1982? Roy Jacobsen. Og med noveller i 1987? Per Petterson. Dikt i 1968? Kjartan Fløgstad. Og i 1972? Karin Fossum.

Alt dette var talentfulle debuter. Men det var knapt mulig å lese debutnovellene til Per Petterson den gang, og slå fast at her ser vi spiren til det som skal bli en bestselger i USA tre tiår senere.

Sakens kjerne

Og her er vi ved sakens kjerne, og ved bakgrunnen for at Aschehougs litterære direktør Kari Spjeldnæs kunne karakterisere de nye Stordalen-forlagenes fremgangsmåte som «grådig» og «ufin».

Les også

Les også: Stordalen gir 25 milliarder til barna

De sier selv de skal satse på litterær bredde og på å bygge nye talenter. Foreløpig består forfatterstallen deres likevel av Jørn Lier Horst (som også er medeier), Tom Egeland og Tom Kristensen – tre bestselgere som kommer fra andre forlag, og som ikke lenger bidrar til økonomien der. Fire uker er kort tid å bygge forlag på, og ennå kan mye skje. Men skepsisen bunner i dette:

Et kollektivt ansvar

Dersom ett forlag velger å skumme fløten ved utelukkende å utgi bestselgende forfattere som andre forlag har bidratt til å bygge opp, får vi ganske snart en situasjon der de andre forlagene får langt mindre økonomisk rom til å dyrke frem fremtidens forfattere.

For at den norske skjønnlitteraturen fortsatt skal være viktig og relevant for lesere både her og i en større verden, er vi avhengige av at det foregår en omfattende og rutinemessig kryss-subsidiering. Etablerte og selgende forfatterskap må bidra til at yngre forfatterskap får anledning til å utvikle seg og til at eksperimenterende forfatterskap kan fortsette å utvide grensene for litteraturen.

Dette er et kollektivt ansvar norske forlag og forfattere så langt har tatt. Uten langsiktig satsing og tilvekst får vi fort en utarming og oppspalting av Bok-Norge.

Den sterke, norske samtidslitteraturen som faktisk evner å angå en hel befolkning, smuldrer opp, og vi får et litterært kretsløp politikerne ikke lenger ser seg tjent med å støtte. Vi vil ganske snart møte en helt annen virkelighet enn i dag. En fattigere litteratur. Og færre lesere.

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Kultur
  3. Debatt
  4. Forlagsbransjen

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Meninger: Vi er her for å tenke nytt. Med gassen i bånn

  2. KULTUR

    Ny forlagssatsing får hard kritikk for å fiske til seg etablerte forfattere

  3. KRONIKK

    Kronikk av Knut Olav Åmås: Fra de ensomme og underlige skrivere, til de like ensomme og rare lesere

  4. KULTUR

    Gyldendal trekker diktsamlinger grunnet likhet med andre verk

  5. KULTUR

    Innkjøpsordningen: – Kan bety kroken på døren for de små forlagene

  6. KULTUR

    Stordalen-forlag fortsetter å plukke ansatte og bestselgere fra de andre store