Jeg hater jo ikke penger, heller | Tegnehanne

Etter et par opplevelser som reklametegner mistet jeg troen på menneskeheten. Men fikk samtidig økt respekt for én type jobb.

Som frilans illustratør tar jeg innimellom litt reklamejobber. Det er ikke det at jeg egentlig må gjøre det, mer at det i reklame er innafor å ta absurde mengder lønn for latterlig lav mengde arbeid. Og selv om jeg ikke primært motiveres av det, så hater jeg ikke penger heller. Kall meg gjerne en sellout.

I de fleste slike jobber er min kontakt da en person fra et reklamebyrå, og denne personen har jeg alltid tenkt på som et unødvendig mellomledd. En slags budbringer for mine ideer og skisser til det som egentlig er kunden.

Dette var før jeg opplevde hvor marerittaktig det er å forsøke å skape noe uten denne personen.

Bedrifter tar noen ganger kontakt med meg direkte med oppdrag, og ofte kan jeg luke ut useriøse aktører allerede på første mail.

Men det er ikke alltid like lett å spotte når en jobb blir for stress i forhold til hva jeg får igjen for det. Og det var i et av disse tilfellene jeg oppdaget verdien av denne mellommannen eller -kvinnen (fra nå av kalt 'byrået'). Det jeg ikke hadde skjønt, var at byrået fungerer mye mer som et filter enn en budbringer. Og at dette filteret er helt nødvendig for en sunn mental helse.

Byrået setter for eksempel rammene for når ting kan leveres og når og hvordan tilbakemeldinger skal gis.

Byrået klargjør også hva som kan forventes av arbeidet.

Og ikke minst, eller kanskje til og med aller viktigst, byrået skyter ned alle dårlige ideer.

Etter et par sånne opplevelser mistet jeg troen på menneskeheten. Men fikk samtidig økt respekt for denne meglerjobben som i stor grad handler om å koordinere samarbeidet mellom en kvasikreativ mellomleder i en mellomstor bedrift og en illustratør som ikke klarer sette grenser for seg selv. De er gull verdt.

På Twitter: @tegnehanne

• Få med deg flere tegneserier og debattinnlegg – følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter