Meninger

Det glemte Europa

  • Knut Olav Åmås
    kultur- og debattredaktør

Sentral-Europa er ikke som andre deler av Europa, men noe helt for seg selv. Er det derfor denne delen av Europa blir glemt og oversett i Norge?

Jeg har møtt Sverre Dahl (64) noen ganger før, vi har wienerkulturen som en av våre sterke fellesinteresser. Som oversetter av 127 bøker de siste tiårene er han den fremste formidler av sentraleuropeisk kultur i Norge. Europa ville ikke vært Europa uten oversettelsene.

Liten interesse

For noen uker siden møtes vi tilfeldigvis i Wien og ender på bydelskafeen Eiles i Josefstadt. Der rundt bordet spør vi hverandre:

Hvorfor er Sentral-Europa blitt så fjernt for Norge? Hvorfor så liten interesse for denne delen av Europa, midt i verdensdelen «Mittel-Europa»? Og så liten kunnskap? Når vi møtes for å fortsette praten i Oslo, forklarer servitøren at vinen kommer fra østerrikske Steiermark, «på grensen mot Alsace». Et uskyldig, men ørlite symptom på mangelen på kunnskap om denne delen av Europa.

Landene i Alpene

Sverre Dahl har alltid vært fascinert av det han kaller «alpelandene» — det vil si Sveits, Østerrike og Bayern. Selv har jeg også bodd der, og reist dit nesten årlig.

-Regionen har et frynsete rykte i norsk offentlighet. Den blir omtalt i veldig liten grad, eller så er det dystre og ekle ting, som den østerrikske vinskandalen med frostvæske, opprullingen av FNs generalsekretær Kurt Waldheims nazifortid, så hele affæren rundt Jörg Haiders politiske karrière og fall, og nå de siste årene de fryktelige Kampusch- og Fritzl-sakene. Østerrike i dag er politisk sett et ganske vanlig europeisk land. Men i den grad nordmenn vet noe som helst om landet, er det et bilde i svart og hvitt: Wienervalser og Sachertorte på den ene side - politiske skandaler og redselsfulle overgrepssaker på den annen, sier Sverre Dahl.

-Vi har i høy grad glemt Sentral-Europa, mener han.

-Men hva er egentlig denne delen av Europa?

-Det er en historisk og kulturell størrelse, men også en geografisk: Jeg tenker på det området som tidligere inngikk i keiserriket Østerrike-Ungarn, og som i dag ikke bare omfatter Østerrike og Ungarn, men også Slovakia, Tsjekkia, Kroatia, samt deler av Polen, Ukraina og Italia. Dessuten vil jeg inkludere Sveits og Bayern. Vi kan slik plassere Sentral-Europa midt mellom Nord-Europa og Sør-Europa, Øst-Europa og Vest-Europa.

Også felles kultur

Sverre Dahl har reist mye i Sentral-Europa, og sett at det også er et felles kulturområde på visse måter:

-Østerrike-Ungarn var jo ett keiserrike. Det overnasjonale ble sprengt av nasjonalistiske bevegelser. I det rent ytre møter vi overalt fellestrekk i arkitekturen, men også fenomener på det mer indre plan: En velutviklet historisk sans som noen ganger blir en overdreven vektlegging av hva som har skjedd tidligere. En grunnleggende ambivalent holdning til hele eksistensen er også et kulturelt fellestrekk.

-Det katolske forklarer vel mye av områdets særpreg?

-Ja, den katolske kirke har hatt en grunnfestet posisjon, med sin holdning fra barokken som sier at denne verden er flyktig og ikke til å stole på. Den holdningen skapte en fatalistisk innstilling som har preget mye av det østerrikske, og kan forklare at landet ikke har hatt så mange progressive politiske bevegelser. Derimot gikk kreftene med til å forherlige Guds skaperverk, og dette skapte i sin tur vekten på de sanselige kunstene - musikk, opera og teater - som har hatt og fremdeles har en dominerende posisjon.

-Nei, hva katolisismen har gjort med kulturen her gjennom århundrer kan knapt overvurderes. Jeg tror også den sterke katolisismen er noe av det som gjør skandinaver litt fremmede overfor landene i alperegionen. Vi gjennomprotestantiske nordboere møter fenomener som vi ikke helt får tak på. Men samtidig har ikke disse landene den umiddelbare, eksotiske sjarm for oss som de like katolske sør-europeiske landene har. Dermed velger mange å reise dit i stedet.

-Hvordan ble du selv så interessert i Wien og Sentral-Europa?

-Jeg kom tidlig til Wien, alt som 20-åring i 1966. Et par år senere leste jeg Kjell Askildsens oversettelse av Hermann Brochs Søvngjenger-trilogi, som virkelig trakk meg inn i den verdenen. Etter hvert skrev jeg en doktoravhandling om Hermann Broch. Siden har jeg reist tilbake til Wien nesten hvert år i 44 år.

-Første gang tok jeg inn hos en gammel dame, spurte hva jeg måtte se, og hun sa straks: Dra til Zentralfriedhof, den sentrale kirkegården, «for der ligger de alle!» Jeg forsto ikke da hvor uhyre sentral dødskulten og betydningen av fortiden var i denne katolske, i bunn og grunn barokke kulturen. Og historisk tyngde har virket kreativt. Så mange fremstående kunstnere har gjort opprør mot tradisjonen og skapt noe banebrytende nytt. Nesten alle store østerrikske kunstnere var opprørere, i sin tid til og med Mozart.

-Hvordan kunne så mye nytt vokse frem samtidig og på samme sted og attpåtil i et ganske autoritært regime, i en kultur som dyrket fortiden så sterkt? Jeg tenker på psykoanalyse, modernisme i billedkunst, arkitektur og musikk?

-Tja, Østerrike-Ungarn var ikke så veldig autoritært i årene før 1. verdenskrig, det fantes liberale tendenser på slutten av keiser Franz Josefs regjeringstid som blant annet ga skapende jøder en god posisjon. Det sterke multikulturelle preget ved byer som Wien og Budapest forklarer nok mye av kreativiteten. Særlig Wien var en kosmopolitisk storby og rommet omtrent alt man kunne tenke seg politisk, av nasjonaliteter og av ulik kultur. Hovedstaden hadde også en vital avis som Neue Freie Presse, med Theodor Herzl, grunnlegger av sionismen, som kulturredaktør en periode.

På Nationaltheatret i januar

Sverre Dahl er mest kjent for å ha oversatt det meste av Thomas Bernhard (1931-1989), en av tidenes mest gjennomførte Østerrike-kritikere. Mitt eget forhold til Bernhard startet nettopp med fremragende oversettelser av Dahl. Det første jeg leste var den store romanen Trær som faller . Et kunstnerisk aftensmåltid. Lørdag 22. januar er det premiere på nettopp Trær som faller i Dahls oversettelse, regissert, dramatisert og omskrevet for norske forhold av Yngve Sundvor på Nationaltheatret. Toralv Maurstad og Bjørn Floberg spiller to av rollene.

-Gir Thomas Bernhard et fordreid bilde av Østerrike - noen av hans jeg-personer kaller konsekvent landet for «katolsk og nazistisk»?

-Hans bøker har bidratt til nødvendig opprydding, til oppgjør. Østerrike er, med rette, stadig blitt kritisert for ikke raskt å ha tatt det samme oppgjøret med sin nazistiske fortid som Tyskland. Men i de siste tiårene er et slikt oppgjør delvis blitt gjennomført. Østerrike er ikke lenger det samme som før Bernhard døde i 1989, og det er også hans fortjeneste. Hans siste teaterstykke, Heldenplatz, kom 50 år etter Hitlers Anschluss i 1938, da et flertall sluttet opp om anneksjonen av landet. Fem tiår etter var de ideologiske holdningene enda verre, hevdet overdrivelseskunstneren Bernhard i stykket. Men da jeg var i Wien i 2008, enda 20 år senere, kunne jeg se nettopp på Heldenplatz enorme markeringer mot ekstremisme og nazisme.

-Hva er det du liker med forfatterskapet til Thomas Bernhard?

-I starten var jeg ikke så fascinert av innholdet i hans bøker, men satte større pris på forfattere som Hermann Broch og Robert Musil - som vel var kritiske, men på et dypere plan var mer opptatt av den europeiske verdikrisen og hadde et mer nyansert bilde av sentral-europeisk kultur. Jeg hadde problemer med den ensidige nedrakkingen hos Bernhard, men oppdaget så hans unike stil, ingen skrev slik. Stilen har ført til at han har begeistret norske forfattere som Ole Robert Sunde, Jon Fosse og Dag Solstad, men også Ketil Bjørnstad, Liv Køltzow og Ari Behn.

-Hvordan skriver Bernhard egentlig, da?

-Han er en overdrivelseskunstner, setter ting på spissen hele tiden, gjentar setninger insisterende og vrir på dem så de blir til en slags musikalske komposisjoner. Den første setningen i hver bok kan være inntil halvannen side, men selv hans lengste setninger har en letthet som gjør Bernhard enklere å lese enn mange andre tyskspråklige - en strømmende letthet som river leserne med.

-Den stilen har du greid å beholde - du har virkelig tilført norsk litteratur noe.

-Jeg har prøvd, har forsøkt å imitere hans stil og kaller meg selv en imitator som oversetter.

-Hvem er de mest interessante nålevende forfatterne i Østerrike?

-Av dem jeg selv har oversatt vil jeg nevne Christoph Ransmayr, Norbert Gstrein og Robert Menasse. Sistnevnte er også sentral i den politisk-kulturelle debatten, men ikke en like stor forfatter. Han er spesielt kritisk til at østerriksk politikk er så preget av storkoalisjoner og hvordan dét har svekket enhver opposisjon. Slik er det også i dag, med koalisjonen mellom sosialdemokratene og de konservative. De får til ganske mye, men det finnes knapt alternativ politisk tenkning, sier Sverre Dahl.

Oppgjør med fortiden

Akkurat nå er han ferdig med å oversette tyske Christa Wolfs store selvbiografiske roman, Stadt der Engel («Englenes by»). I en alder av 81 år tar den gamle kommunisten fra DDR under et opphold i Los Angeles et oppgjør med sin fortid.

-Etter Murens fall i 1989 ble hennes mapper åpnet, og det viste seg at hun både var blitt overvåket og selv var blitt brukt som angiver og informant, det siste riktignok i nokså beskjeden målestokk. Men at hun var angiver hadde hun rett og slett glemt eller fortrengt. Et interessant bilde på hvordan vi forholder oss til egen fortid. Dette setter hun så inn i en sammenheng, der både forholdene i DDR og den tyske emigrasjonen til California i 1940-årene - ikke minst med forfatterne Thomas Mann og Bertolt Brecht - trekkes inn, sier oversetteren.

Og når Sverre Dahl skal belønne seg selv etter så stor arbeidsinnsats, gjett hvor turen går da? Selvsagt tilbake til Wien, om en drøy ukes tid.

-Wien er en uavlatelig kulturinnsprøytning på høyt nivå, sier han.

-Wien er en uavlatelig kulturinnsprøytning på høyt nivå, mener Sverre Dahl.