Meninger

Stortingspresidenten gav elskerinnen strålende kritikker i avisen

  • Debattredaktør
  • Kultur-
Stortingspresident C.J. Hambro anmeldte i Morgenbladet før annen verdenskrig en rekke teaterstykker der Gyda Christensen sto helt sentralt. Det var en offentlig hemmelighet at de var elskere og delte en suite på Hotel Bristol.

Heldigvis er kulturjournalistikken blitt bedre, skriver Knut Olav Åmås.

Les også:

Vi er faktisk ikke så få her i landet. Hvis man ser seg litt omkring og bruker dømmekraft og fantasi, er det fullt mulig å unngå inhabilitet og kameraderi. Likevel gjøres det stadig habilitetsfeil. Det gjelder også i mediene, for eksempel når vi planlegger vårt omfattende anmelderi på kultursidene.

Denne uken hadde Aftenposten en nyhetsartikkel om at forfatteren Knut Faldbakken har anmeldt den nye boken til Levi Henriksen i VG. Henriksen er en forfatter som han for noen år siden var forlagets viktige konsulent for. Han burde derfor ikke anmeldt boken, mener jeg. Men det finnes langt mer graverende eksempler på kulturjournalistisk inhabilitet også i 2011.

Anmeldte elskerinnen

Det har imidlertid skjedd betydelige fremskritt og forbedringer når det gjelder habilitetsvurderinger i kulturredaksjonene. Ikke minst skyldes det en høyere etisk bevissthet som følge av profesjonaliseringen av journalistikken og dens rolleforståelser. Noen av de verste habilitetsovertrampene ligger derfor noe tilbake i tid. I Morgenbladet før annen verdenskrig anmeldte stortingspresident C.J. Hambro oppsetninger der skuespilleren og instruktøren Gyda Christensen hadde meget sentrale roller, til tross for at det var godt kjent at de hadde et langvarig utenomekteskapelig forhold og delte suite på Hotel Bristol.

La meg nevne et egenopplevd eksempel: Da jeg var redaktør i tidsskriftet Samtiden, var jeg en tid også kritiker av skjønnlitteratur i Dagbladet. Jeg skrev min første anmeldelse, av en bok av Bertrand Besigye utgitt på Aschehoug. Samme forlag eier og utgir Samtiden. Det ble da stilt spørsmål offentlig om hvorvidt jeg kunne anmelde Aschehoug-bøker (se Aftenposten 8.9.04).

Frie og selvstendige

Habilitetsvurderinger er avgjørende fordi de skal sikre at redaksjonenes vurderinger er mest mulig frie og selvstendige. I Aftenposten er det slik at fast ansatte kulturjournalister ikke leder debatter eller profilerer arrangementer for andre, eller for eksempel tar konsulentoppdrag for bokbransjen – samt andre oppdrag som bringer oss for mye på «innsiden» av miljøer.

Vi ansatte kan ikke ha tillitsverv eller juryverv. Men vi holder selvsagt foredrag og deltar i debatter med vår kompetanse og våre meninger rundt omkring i kultur— og samfunnsliv.

For frilanserne er reglene noenlunde de samme. Det er noe større anledning til å si ja til oppdrag og verv, men ikke drive regulær markedsføring for kulturaktører. Dessuten kreves hele tiden god avstand til dem og det man skriver om. Og selvsagt kan man ikke anmelde gode venner eller andre man har en tett relasjon til.

Forfatter og kritiker

Det er for øvrig ikke noe galt i at forfattere er kritikere. Forfatterrollen er fri, av samme slag som kritikerrollen. Man er heller ikke en markedsfører for forlaget der man blir publisert, under normale forhold og så lenge alle dobbeltroller unngås.

Litteraturguruen Brikt Jensen hadde slike da han var hovedanmelder i Dagbladet og samtidig hovedkonsulent i landets største forlag, Gyldendal, så sent som 1990-tallet. Og Otto Hageberg, sentralt styremedlem i samme forlag og leder i forlagets legatstyre, fikk i 1998 trykt en to siders anmeldelse i Dag og Tid av en av Gyldendals viktigste forfattere, Kjartan Fløgstad og hans nye bok Kron og mynt. Overskriften var «Fabelaktig Fløgstad».

Begge deler skapte verdifull offentlig diskusjon.

For all del, man kan si fornuftige ting og vurdere en bok rettferdig selv om man er inhabil. Poenget er imidlertid at leserne ikke kan ha tillit, sett utenfra, til at den som skriver gjør en selvstendig og uavhengig vurdering. Det offentlige rom skal bestå av profesjonelle roller og funksjoner, og skal ikke invaderes og influeres utidig av private relasjoner.

Formelt og uformelt

Det er relativt greit hva som ligger i formell inhabilitet. Den eksisterer overfor nære venner og familie eller andre tette avhengighetsrelasjoner, også økonomiske. Formelt inhabil er man også hvis en av ens nærmeste har en spesielt tett eller avhengig relasjon. Et eksempel fra VG i 1999: En musikkritiker, Stein Østbø, anmeldte en artist, Vidar Busk, som tilhører et management der Østbøs egen samboer jobbet.

Det er den formelle siden av saken. Skjønn og subjektiv dømmekraft blir avgjørende når vi snakker om uformell inhabilitet. Det vil si når man er formelt habil, men har en nærhet til den eller det man skriver om som er egnet til å svekke ens tillit. Det holder ikke at man selv stoler på sin integritet eller har de beste intensjoner – man må se seg selv utenfra, med mistenksomme øyne. Hvis man er i tvil er det bedre å være for streng i vurderingen enn for lite streng.

Gjør feil

Også i Aftenpostens kulturredaksjon begår vi objektive feil når det gjelder inhabilitet. Vi prøver å lære av feilene. For vi har hatt flere inhabilitetssaker selv. I fjor høst anmeldte en av Aftenpostens daværende musikkritikere, Christine Dancke, en plate utgitt av en venninne og forretningspartner, Silje Larsen Borgan (se Stein Østbø i VG 6.10.10).

Slike saker kan dessverre dukke opp igjen, for eksempel når vi rett og slett mangler informasjon om en relasjon mellom en anmelder og en anmeldt. Ikke-synlige bindinger og nettverk av flere slag kan skape problemer. Det er mitt ansvar som kulturredaktør å unngå at vi kommer i slike pinlige situasjoner.

Hele målet med å vurdere habilitet og inhabilitet nøye, er at leserne skal kunne ha tillit til at redaksjonen gjør uavhengige vurderinger – kunne stole på oss. Da gjør vi offentligheten større, ikke mindre.

Samtidig blir det klart at det finnes nok av skribenter som hverken er inhabile eller inkompetente.

twitter.com/KnutOlavAmas

Les også

  1. Rettspsykiater ikke inhabil

  2. Spørsmål om habilitet

  3. Pressens egne standarder

  4. Journalisters egomassasje

Gyda Christensen.