Meninger

20 år etter freden i Bosnia-Hercegovina, har landet fremdeles en lang vei å gå | Kristin Toverud Klaveness

  • Kristin Toverud Klaveness

Det har vært 20-årsjubileum for mye trist i Bosnia-Hercegovina i år., skriver Kristin Toverud Klaveness. Den bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadzic og hans general Ratko Mladic i april 1995. Foto: SAVA RADOVANOVIC

Delte skoler, etniske partier, delt bosetning. Håpet ligger hos de unge.

Bosnia-Hercegovina hadde hatt sin aller blodigste sommer i 1995.

Ved siden av angrepet på Markale-markedet er Srebrenica-massakren i juli 1995 mest kjent.

Andre hendelser som kostet mange liv var angrep på Tuzla og Zepa.

Det har vært 20-årsjubileum for mye trist i Bosnia-Hercegovina i år.

Minnemarkeringene for de store massakrene leder oss til et større og viktigere spørsmål: Hvordan er det gått med Bosnia-Hercegovina i de 20 årene siden Dayton-avtalen ble underskrevet?

I min masteroppgave ved Peace and Conflict-programmet ved Universitetet i Oslo ønsket jeg å svare på dette spørsmålet.

Går barn fortsatt på segregerte skoler, slik de gjorde i årene etter 1995?

Hvordan har velgeroppslutning rundt etnisk radikale partier utviklet seg?

Har de som flyktet kommet tilbake til husene sine?

Klarer sentralmakten å vedta lover som trengs?

Fremdeles delte skoler

Ingen har gjort en kvantitativ studie av skolesituasjonen, så funnene her er basert på intervjuer.

Alt tyder på at delte skoler fremdeles er regelen mer enn unntaket i områder der flere enn én etnisk gruppe sogner til samme skole.

Elever benytter ulike klasserom med separate innganger eller ulike bygninger.

Alt tyder på at delte skoler fremdeles er regelen mer enn unntaket i områder der flere enn én etnisk gruppe sogner til samme skole.

En annen modell er at man bruker samme lokaler, men går på skole i skift.

Det har vært flere lokale initiativer for å skape mer integrerte skoler. Blant annet har norske Nansen Dialogue Network vært viktige i enkelte lokale solskinnshistorier.

Like fullt oppgir alle kilder at segregerte skoler ennå er hovedregelen.

Mange støtter etniske partier

Min analyse av data fra alle valg siden 1995 viser at folk fremdeles stemmer etnisk.

I Bosnia-Hercegovina utgjør serbere, kroater og bosnjaker (bosniske muslimer) de tre største etniske gruppene. Dette er også de gruppene det dannes politiske partier rundt.

Karakteristisk for slike «etniske» partier er at hensynet til etnisk gruppe går foran hensynet til staten som helhet.

At det skulle bli slik, ligger på mange måter nedfelt i hvordan fredsavtalen fra 1995 sementerer maktbalansen mellom nettopp kroater, serbere og bosnjaker.

I og med at alle i og for seg stemmer etnisk, er det mest interessante å se på velgerstøtte til partier som ikke bare har etnisk profil, men som nærmest blindt retter oppmerksomheten mot etniske interesser.

Partier grunnlagt av menn som alle har vært prøvd – og flere dømt – for krigsforbrytelser.

Jeg har kalt dette «hardliner»-partier.

Velgerstøtte til bosnjakiske «hardliner»-partier har sunket fra 39 (1996) til 22 prosent (2012), av totalt antall avgitte stemmer i Bosnia-Hercegovina.

Den siste offisielt godkjente folketellingen antar at 43,4 prosent av befolkningen er bosnjaker.

For kroatiske «hardliner»-partier har støtten gått fra 14 prosent (1996) til 8 prosent (2012).

8 prosent av stemmene i en befolkning kan virke beskjedent, men når rundt 14 prosent er kroater, ser vi at tallet er høyt.

Serbiske «hardliner»-partier har nøyaktig samme støtte i 2012 som rett etter krigen (rundt 25 prosent av totalt avgitte stemmer).

Serberne utgjør 31,2 prosent av befolkningen. Oppslutningen til de serbiske «hardliner»-partiene har ligget på samme nivå ved hvert valg.

Frykt og etnisitet fremdeles styrende

Med andre ord: Serbisk nasjonalisme står spesielt sterkt i Bosnia-Hercegovina, samtidig som det er interessant at kroatiske og bosnjakiske «hardliner»-partier fortsatt får stor velgerstøtte.

Oppslutningen rundt multi-etniske partier har økt noe, og har gått veien fra 5 prosent (1996) via flere høye scores rundt 20 prosent, til 2012-valget der oppslutningen endte på 14 prosent.

Funnene viser at man i Bosnia-Hercegovina lever i en sosial – og dermed en politisk – virkelighet der frykt og etniske skillelinjer fremdeles er et styrende prinsipp.

Fremdeles treffer den nasjonalistiske propagandaen en streng i befolkningen.

Fremdeles treffer den nasjonalistiske propagandaen en streng i befolkningen.

Partiledere på sin side setter ikke landets interesser først dersom de kan tjene politisk oppslutning eller personlige fordeler ved å la være.

Fordrevne velger å bo med «sine egne»

Bosnia-krigen brakte begrepet «etnisk rensing» til alles lepper i Europa.

For at fordrevne skulle få vende tilbake gjorde OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) mot slutten av 1990-tallet såkalte «minority returns» til en hovedprioritet.

Målet var å gjenskape det multietniske bosetningsmønsteret folketellingen i 1991 viste.

Mer enn 96 prosent av sakene som gjaldt privat eiendom var løst innen 2006.

De fleste avgjørelsene var positive – det vil si at søkeren fikk medhold, og hjelp til å kaste ut de som eventuelt hadde bosatt seg på deres adresse. Etter dette har en «case closed»-mentalitet rådet grunnen.

Intensjonen og håpet var at de som fikk skjøtene sine tilbake, skulle flytte tilbake. Mine funn tyder på at så ikke er tilfelle.

Det finnes ikke pålitelige tall fra den siste folketellingen, men fordi folk stort sett stemmer på partier som representerer «sin» etniske gruppe, kan man se hvem som bor hvor ved å undersøke stemmegivningen.

Mine funn tyder på et homogent bosetningsmønster.

Altså bor folk fremdeles hovedsakelig sammen med «sin egen» etniske gruppe.

De som fikk husene sine tilbake har enten solgt dem, eller byttet mot hus i et annet område av Bosnia-Hercegovina der de kan bo sammen med folk med samme etniske bakgrunn.

Folk bor fremdeles hovedsakelig sammen med «sin egen» etniske gruppe.

Dette er en ganske annen virkelighet enn man får inntrykk av etter å ha sett tall for hvor mange som fikk eiendomsskjøtene sine tilbake.

Funnet er en svært viktig korrigering til disse tallene.

Grunnloven til hinder for nye lover

Tredelingen av makt mellom serbere, kroater og bosnjaker gjelder i alle statlige organer.

Den nye grunnloven som ble bakt inn i fredsavtalen, inneholder flere vetomuligheter.

Like etter krigen brukte den internasjonalt innsatte høyrepresentanten flittig muligheten til å tvinge igjennom nye lover.

Målet har hele tiden vært at sentralstyret i Bosnia-Hercegovina selv skal styre. Etter 2009 er ingen lover blitt tvunget igjennom av høyrepresentanten.

Min analyse av alle lover passert siden 1995, viser at det de siste fem-seks årene så å si ikke er blitt vedtatt nye lover i Bosnia-Hercegovina.

Vetomulighetene fra grunnloven brukes mye. Dette har skapt en stillstand i Parlamentet, som er alvorlig for en stat med et presserende behov for å ta beslutninger i en rekke saker.

Den typiske måten å runde av en dyster kronikk som denne er med et «Men midt i alle vanskeligheter finnes det lyspunkter …»

Og det er klart de finnes. De finnes bare ikke langs aksene jeg har valgt å undersøke.

Hva kan gjøres?

Europeisk integrasjon, men ikke nødvendigvis gjennom EU-medlemskap, vil ha stor effekt.

Europeisk integrasjon, men ikke nødvendigvis gjennom EU-medlemskap, vil ha stor effekt.

En drastisk grunnlovsendring i retning bort fra den sementerte maktfordelingen, er helt avgjørende.

Barn født samtidig med Dayton-avtalen feirer i høst sin 20-årsdag. Det knyttes håp til dem – noen ganger urealistisk store håp.

Det mest realistiske synes å være at disse unge voksne, som aldri har opplevd krigen, vil gjennomskue den sekteriske tenkningen og legge press på politiske aktører.

Slik reduseres gevinsten makthaverne får ved dagens modus operandi.


Lese mer om Bosnia?

Norsk-bosniske Azra Korjenic kom til Norge på 90-tallet:

Les også

«Jeg kostet dere millioner av kroner. Jeg minnes på det hver dag.»

Vi dro til Bosnia i sommer:

Les også

  1. Bosnia-Hercegovina: 20 år siden krigen - fortsatt flykter ungdommen

  2. 2313 asylsøkere til Norge i august - høyeste asyltall siden Bosnia-krigen på 1990-tallet

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Bosnia-Hercegovina