Meninger

Stillheten etterpå

  • Debattredaktør
  • Kultur-

Foto: JONATHAN NACKSTRAND

Aldri har så mange mennesker vært så stille så lenge. I stillheten etter terroren ligger det noe som kan forandre Norge.

Det har vært underlig å gå rundt i hovedstadens gater de siste dagene. Fordi det er så stille.

Stillheten viser noe. Men hva?

Det er dager som ikke ligner noen tidligere, scener man aldri glemmer. De er like vakre som terrorscenene på fredag er grusomme:

Det er tusener av mennesker i stille blomsterkøer i butikkene, før de fortsetter i en rolig flom gatelangs med blomster i hendene. I Torggaten ser jeg to småjenter bærende på blomsterpotter som tydeligvis er tatt med hjemmefra.

Jeg tenker på stillheten ved Regjeringskvartalet – i Grubbegata, i Akersgata og på Youngstorget. Uansett når man kommer forbi, står folk stille der og betrakter katastrofetomtene.

Det er stillheten ved Oslo Domkirke – tidlig om morgenen, midt på dagen og sent om kvelden, mens blomsterhavet vokser seg større og større.

Det er stillheten på Universitetsplassen i går, bare brutt av oppmuntrende applaus for de sorgtunge AUF-erne som gikk hånd i hånd over brosteinene etter å ha skrevet i kondolanseprotokollen for venner som ble myrdet i terrorangrepene.

Det er den spente stemningen foran Oslo tinghus i går før fengslingsmøtet. Flere tusen foran inngangsdørene og rundt huset. Plutselig blir hoveddørene slått opp, det blir helt stille. Ingen terrorsiktet, men et rykende ferskt brudepar stiger ut. Det viser seg å være plass for smil og latter midt i den største sorgen.

Men alle steder først og fremst dette: Mange mennesker. Stille mennesker. Noen av dem med en dyp ensomhetsfølelse etter å ha lidd umenneskelige tap, av venner og familie. Men ingen helt alene i stillheten.

Ferdinand Finne skrev en gang: «I stillheten spirer liv. I stillheten er du aldri alene.»

Stillheten de siste dagene sier fremfor alt noe om behovet for samhold. Tydelig ble det ikke minst under den veldige rosemarkeringen på Rådhusplassen i går kveld.

Det er den sterkeste enkeltmarkering av nordmenns behov for kollektiv bearbeiding av sorg.

150 000 mennesker som løfter hver sin enkle rose mot himmelen og «fyller gatene med kjærlighet», som kronprins Haakon sa. Ingenting er mer uskyldig.

De viser sårbarhet.

De viser åpenhet.

Det er kvaliteter og egenskaper som har preget Norge før terroren: En sårbar åpenhet.

Statsminister Jens Stoltenberg får trolig rett i at Norge vil være til å kjenne igjen også etter terroren. Stort sett.

Men kommer Norge til å bli helt det samme igjen? Nei. Landet vil bli ytterligere forandret når det gjelder sikkerheten rundt våre ledere og våre viktigste institusjoner og offentlige steder.

Jeg tror imidlertid vi kan være i ferd med å få et forandret land på en helt annen måte: Et Norge som blir enda mer glad i frihet og ikke tolererer at den blir satt i fare av de krefter som hater den. Et land der man viser større hensyn til hverandre ute i det offentlige, fysiske rom, slik jeg så det så tydelig i New Yorks gater etter 11. september 2001.

Å gå rundt i Oslos gater de tre siste dagene har vist meg at terroren kan forandre Norge i retning av større varme, mer menneskelighet.

Det er ikke sikkert det blir slik. Men stillheten i gatene viser meg et dypt ønske: At det skal bli slik.

twitter.com/KnutOlavAmas

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Seremonimester for en tung tid

  2. NORGE

    – Det var våre verdier som vant

  3. KOMMENTAR

    Til minne om mennesker som lyste

  4. MENINGER

    Ingen moderne nordmann har skrevet ord som har satt mer spor

  5. MENINGER

    Sorgens språk og omsorg

  6. KULTUR

    Essay: Jeg er redd, men ikke for terror | Nancy Herz