Meninger

Gir Marx konkurranse

  • Stil>
  • > <
  • Forf><stil>økonomi- Redaktør <p
  • <forf>ola Storeng <

NY BOK.Samfunnsøkonomene har kanskje større makt og innflytelse i Norge enn i de fleste land. Men fagets store tenkere er utlendinger, som vi vet mindre om. Inntil nå.

HØRER KRISTIN HALVORSEN for mye på Karl Marx? Hvis en norsk finansminister skulle ha ambisjoner om å sette seg inn i tankene til alle samfunnsøkonomene som gradvis har formet våre tankemåter om markeder og økonomi, ville hun få en stri tørn. Siden Adam Smith skrev sitt banebrytende verk "Nasjonenes rikdom" i 1776, er Marx omtrent den eneste av samfunnsøkonomiens klassikere som i større omfang er oversatt til norsk — syv bind utgitt av Pax forlag. Den som vil lese andre, må, som et minimum, tilegne seg fagterminologi på et annet språk.

Snarvei.

Nå får både politikere, studenter og andre tilbud om en norsk snarvei til å gjøre seg kjent med menneskene og ideene som gradvis har lagt grunnlaget for samfunnsøkonomenes maktstilling. I går ettermiddag ble boken "Samfunnsøkonomi - en idéhistorie", skrevet av professor Agnar Sandmo ved Norges Handelshøyskole i Bergen, presentert på et bokseminar i Universitetsforlagets lokaler i Oslo. Endelig har vi fått en oppdatert systematisk oversikt i norsk språkdrakt over utviklingen av det samfunnsøkonomiske faget. "En faglig begivenhet," sa professor Rune Slagstad under lanseringen i går. "Uhyre kunnskapsrik," var karakteristikken av Sandmo fra professor i økonomisk historie Einar Lie.

Slave av ideene.

Sandmos form er lett og presis, og samtidig uhyre nøktern. Det er nok flere som savner et klarere uttrykk for egne synspunkter, sympatier og antipatier. Men slik blir Sandmo en enda mer tillitvekkende reisefører i ideenes og teorienes verden. Sandmo siterer John Maynard Keynes, forrige århundres viktigste økonom, som fremholder at økonomer og politiske tenkere har mye større makt enn man vanligvis tror: "Faktisk er det lite annet som styrer verden. Det praktiske livs menn, som tror de er helt upåvirket av noen intellektuell innflytelse, er ofte slaver av en avdød økonom." Derfor er det ekstra betenkelig at samfunnsøkonomene selv ofte ikke vet hvor ideene og teoriene som preger deres eget fag og deres egen tenkning kom fra. Slagstad pekte i går på at samfunnsøkonomene tradisjonelt har forsøkt å løsrive seg fra det historiske og i stedet fremstå som tidløse sosiale ingeniører.

Gjennombrudd.

Det tok lang tid før økonomene skjønte at prisen bestemmes i et marked - i et samspill mellom produsentenes tilbud og forbrukernes etterspørsel. Hvis Sandmos bok har noen helt, er det kanskje franskmannen Leon Walras. Rundt 1875 påviste han at alle markeder henger sammen, litt på samme måte som et puslespill. Hvis det blir mulig å produsere en vare billigere enn før, så må økt salg av varen i prinsippet motsvares av at pris og kvantum endrer seg for alle andre varer også. En ny likevekt presser seg frem, "på samme måte som gravitasjonsloven regulerer alle himmellegemers bevegelse", som Walras selv sa. Sandmos vektlegging av Walras gir innsikt i det viktigste felles tankegods blant økonomer, nemlig en form for helhetstenkning, hvor "alt henger sammen med alt", nesten som en maskin. Selv om Sandmo ikke sier det eksplisitt, er det rimelig å se Walras' modell som en avansert versjon av Adam Smiths berømte "usynlige hånd". Produsenter og konsumenter som forfølger sine egne interesser i en økonomi med fri konkurranse, skaper et best mulig totalresultat.

Arbeidsledighet.

Realismen er et annet spørsmål. Sandmo er nøye med å understreke at Walras' analyse bare er fullt gyldig i en situasjon med fullkommen konkurranse - og det er en situasjon som aldri vil inntreffe. Derfor dreier teoriutviklingen gjennom det siste århundret seg mye om forsøkene på å forstå hvordan økonomien virker når frikonkurransemodellens glatte idealverden erstattes av mer realistiske forutsetninger. Sandmo bruker, også av den grunn, mye plass på John Maynard Keynes, som på 1930-tallet lanserte teorien om at arbeidsledighet er en normaltilstand i økonomien. Keynes sa at staten aktivt må bruke budsjettet for å sikre tilstrekkelig etterspørsel i økonomien.

Friedman og Halvorsen.

Mot slutten av boken avslører likevel Sandmo stor forståelse for Milton Friedmans kritikk av grunnlaget for en slik aktiv politikk. Friedman ble ansett som en høyreekstremist da han på 1970-tallet tok til orde for en stabil politikk som følger regler som er fastlagt på forhånd. Og det er jo faktisk akkurat en slik politikk Regjeringen fører: Budsjettet styres av handlingsregelen for bruk av oljepenger, mens renten brukes for å holde inflasjonen nær 2,5 prosent. Så kanskje finansminister Kristin Halvorsen burde lese mer både om og av Milton Friedman. Og Milton Friedman er et av unntakene som er oversatt til norsk.