Meninger

Mannskamp for likestilling

  • Stil>
  • > <
  • Statens Institutt For Forbruksforskning<p
  • Forf><stil>forsker
  • <forf>runar Døving<

MENN UNDERTRYKKES. Vi er klar over at ikke alle menn føler seg undertrykt, men vi vet at de fleste er det. Ingen føler seg undertrykt før de har en drøm, en visjon om noe bedre.

DYSTER MANNSSTATISTIKK. I Norge lever kvinner fem år lenger enn menn. Mer enn ni av ti som sitter i fengsel er menn. Tre av fire som begår selvmord er menn. Menn må i militæret, kvinner slipper. Menn er overrepresentert i statistikker som gjelder skader, ulykker, drukning, fyll og depresjoner. Kvinner får barna etter samlivsbrudd i ni av ti tilfeller. Og det begynner tidlig. Jenter får bedre karakter enn gutter i 90 prosent av fagene. Statistikkene er klare: Kvinner er lykkeligere, flinkere og har mer og bedre kontakt med seg selv og sine foreldre. Aldri har flere kvinner og færre menn fått barn. Kvinner har bedre helse, de har det bedre på skolen og har et tryggere liv. Likevel klarer de det ufattelige retoriske kunstgrepet å fremstå som undertrykt.

Nok har vært nok, lenge.

Ved å fremstille seg selv som den undertrykte, som ofre, kan man legitimere en politikk i sin favør. Menn er blitt seksualiserte monstre, som samfunnet har rett til å sanksjonere, mens kvinner er blitt det naturlige mennesket. Vi må berømme kvinnekampens arbeid, men nok har vært nok lenge. Kvinner hadde all grunn til å føre kampen. De var tilsidesatt på den offentlige arenaen, som menn dominerte totalt. For hundre år siden kunne mannen sutre når han kom hjem fra jobb, over det ansvaret han hadde for å fø familien. Han kunne sutre i klubben over ansvaret han hadde for verdens ve og vel, over ansvaret som lå i den hvite mannens byrde. Det er mye arbeid, og med mye arbeid følger ansvar og makt.Tilsvarende kan kvinner i dag sutre over at de har mye å gjøre som mødre, som vertinner og som profesjonelle. De sutrer og kaller seg dobbeltarbeidende, men legger ikke merke til den makten som følger alt dette arbeidet.

Fra patriarkat til barnekultus.

Patriarkatet har falt, og det er kanskje like greit at "vær stille, far leser avisen" er blitt en umulig setning. Vi har beveget oss fra et patriarkat til en barnekultus, der det å være i nærheten av barna er blitt den største verdien. I livmorsfeminismens perspektiv har kvinnen også klart å gjøre seg til den naturlige samværspartner til barnet.Konsekvensen er matriarkens selvfølgelige styrke og rettigheter. Mors plikter og rettigheter er ikke blitt underlagt samme maktanalyse som patriarkatet.

Hindrer nærhet til barna.

I artikuleringen av kvinnekampen blir menn lurt til å tro at det er i arbeidslivet det viktige livet foregår. Men man tilbringer relativt liten tid der ute. Det er nærhet til egne barn og evnen til å administrere et sosialt liv som betyr noe for din egen velferd. Alt det offentlige arbeidet er et hinder for nærhet til barna. At kvinner har monopol på fødselspermisjon og ofte jobber 80 prosent, må derfor sees på som et privilegium. Det er en utgift til inntekts ervervelse, en kompetanse som tilfaller dem i eldre alder. Likestilling i lønnskampen blir fremstilt som en del av menns overlegne makt fordi menn tjener mer. Kampen om lik lønn er blitt tolket som en felles kvinnekamp. Men lønn er knyttet til husholdning, ikke til personlig inntekt. I debatten fremstilles det som om menn er et brorskap. Men gubben på lageret har ingen glede av Stein Erik Hagens penger, og det er heller ingen kvinne som ville bytte mellomlegget mot barna.

Sosialiseringen starter tidlig.

Allerede i leketøysbutikkene er fremtiden fordelt. Gutter leker krig, jenter med dukker. Jenter sosialiseres inn i et naturlig liv med kontroll over avkommet, mens mannen sosialiseres til en komisk anakronistisk figur. Skolen er blitt jentenes arena. De som har barn på skolen vet utmerket godt at "problem" er synonymt med gutt. Foreldrene med jentebarn kan gå etter den første informasjonen på foreldremøtene. Foreldrene til guttene må bli igjen for å diskutere problemene. 80 % av dem med adferdsproblemer er gutter. 7 av 10 som trenger ekstrahjelp er gutter.

Flere rom å bevege seg i.

Et av kvinnekampens resultater er at kvinnen har langt flere rom å bevege seg i. Da kvinner tok på seg bukser og gikk i mannsklær, lo både kvinner og menn. I dag er det en selvfølge. Kvinnen har til og med omskapt dem i sitt bilde. Et tydelig tegn på den systematiske undertrykkelsen av mannen er når han selv sier "takk og lov at jeg ikke kan gå i kvinneklær". Det er nettopp det som er poenget med et hegemoni. Det er når man selv ler av andre muligheter at man burde skjønne at man er lurt. En mann med forkle blir stemplet som tøffel, som femi, utdefinert som mann, uten seksualitet. I dette perspektivet klarer kvinnen likevel offentlig å fremstille kvinnen som den undertrykte, som ikke kommer inn i styrerommene på grunn av en gutteklubb. Samtidig som kvinnen har fått en selvstendig seksualitet, er mannen blitt en trussel. Pedofili er et marginalt fenomen. Likevel har samfunnet klart å skape en redsel for menn som gjør at alle menn må bære skammen, og resultatet er fravær av kontakt med barn. Menn er vurdert som skumle seksuelle vesener, som kan og bør kontrolleres og overvåkes.

Kvinners overlegenhet.

Myten om ekteskapets oppløsning er at mannen stikker av med sekretæren. Statistikkene viser at det er kvinner som oftest tar initiativ til skilsmisse, og det er kvinnen som får barnet i 90 prosent av tilfellene. Det kan de med loven i hånd, mens myten får det til å se ut som om mannen ikke vil ha barna.Kvinners juridiske overlegenhet overfor avkommet vises i alle lovene som angår forholdet mellom voksne og barn. Retten til å få barn er også utelukkende kvinnens. I skilsmisselovgivning er "det beste for barnet" og "egnet omsorgsperson" som er det sentrale juridiske argumentet, og som vanligvis blir synonymt med kvinnen.

Menn vil også bestemme.

Mannen ville ikke gi fra seg makten, kvinnene måtte ta den. De måtte erobre et felt. På samme måte vil ikke kvinnene gi fra seg makten hjemme, sine privilegier som ofre, sine privilegier som "egnet omsorgsperson". Kvinner fikk tidligere være menns sekretærer, på samme måte som menn nå skal "hjelpe til".Tiden er kommet for at menn ikke lenger vil være assistenter, men også være med på å bestemme hvor skapet skal stå. For å innta kvinnenes maktdomene, må menn lære av kvinnekampen og bruke samme virkemidler. Kvinnene må sendes ut i krigen, ut i arbeid og ut av hjemmet.

Reell likestilling.

Det er på tide å snakke om reell likestilling. Barnelovene må endres. Delt omsorg må bli en selvfølge. Mannen må være part i saken i abortspørsmålet. Skolens tilpasning må endres til også å gjelde gutter. Helseinnsatsen må organiseres slik at menn og kvinner kommer ut likt på alle levekårsindekser. Menn kan ikke lenger bli sett på som potensielle sexforbrytere.Den dag da menn og kvinner lever like lenge og det er lik rett til barna, da først kan likestillingskampen revurderes.Frem til da er det en reell likestillingskamp som må føres.

Runar Døving ved Statens institutt for forbruksforskning mener mannen er den undertrykte. Foto: KNUT SNARE