Meninger

Rød-grønn utenrikspolitikk?

  • Håvard Narum

Utenrikspolitisk sprik mellom Ap., SV og Sp. er tydelig for alle. Før valget blir det smertefullt for de tre partiene å fortelle hva de kan samles om.

ARBEIDERPARTIET, SV og Senterpartiet er enige om hva de skal la være å gjøre i viktige utenrikspolitiske saker dersom de sammen kommer i regjerings-posisjon. Ap. skal ikke foreslå en ny EU-søknad, SV skal legge til side motstanden mot NATO-medlemskap og Sp. skal igjen styre på grunnlag av en EØS-avtale partiet er imot. Men en regjerings utenriks— og sikkerhetspolitikk kan ikke bare baseres på hva som ikke skal gjøres. I ukene og månedene frem til valget vil vi derfor se to helt ulike varianter av jakt på en rød-grønn utenriks- og sikkerhetspolitikk. Den ene er regjeringspartienes gjentatte og sannsynligvis forsterkede påpekninger av hvordan de rød-grønne gjennom flere tiår har spriket i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Den andre er de tre partienes mer eller mindre helhjertede forsøk på å sannsynliggjøre at de mot de fleste odds kan bli enige om hvilken utenrikspolitikk de sammen kan ta ansvar for.

Utenriksdebatten i Stortinget

i forrige uke ble intet slikt forsøk. Siden det viktigste stridstemaet var om Norge igjen skal bidra med spesialstyrker til den USA-ledede operasjonen Enduring Freedom i Afghanistan, fikk vi i stedet demonstrert hva som er forskjellen mellom en gjennomførbar utenrikspolitikk og en som er basert på ønsketenkning. I den internasjonale virkelighetenes verden dreier det militære engasjementet i Afghanistan seg om å bekjempe terror. De USA-ledede styrkene i Enduring Freedom, i likhet med NATOs ISAF-styrke, er der med forankring i enstemmige vedtak i FNs sikkerhetsråd. Og slik sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er, kan ikke ISAF gjøre sin del av jobben uten at Enduring Freedom gjør sin. Dette tok både Ap. og Sp. konsekvensen av, og støttet den norske styrken. SV satset i stedet på symbolpolitikk og sa ja til fortsatt norsk bidrag i NATO-styrken, men nei til Enduring Freedom. Det er ingen dristig spådom at SV hadde måttet godta begge dersom partiet hadde sittet i regjering.

Mest smertefullt for SV.

Det ligger i sakens natur at SV må være forberedt på å gjøre de største og mest smertefulle utenrikspolitiske innrømmelsene i et eventuelt regjeringssamarbeid. Kristin Halvorsens gjentatte krav om en mer kritisk og selvstendig utenrikspolitikk kan vise seg å bli mer ord enn realiteter hvis de tre partiene skal forhandle frem et regjeringsprogram.Dette skyldes ikke bare at SV vil være i klart mindretall i en regjering. Partiet har ikke lenger en nær utenrikspolitisk alliert i Sp. slik det hadde i den første tiden etter at USA gikk til krig mot Irak. Sp. er igjen i ferd med å innstille seg på at demonstrasjonspolitikk i utenriks- og sikkerhetsspørsmål egner seg dårlig fra regjeringskontorene.

Utenriksminister fra Ap.

I kraft av å være det største av de tre partiene og det som vil ha en mest samlende utenrikspolitikk også i det nye Stortinget, vil Ap. kreve å få en avgjørende hånd på rattet på dette feltet. Selv om både SVs Erik Solheim og Sp.s Åslaug Haga kan vise til diplomatisk erfaring, er det nærmest utenkelig at utenriksministeren i en rød-grønn regjering ikke vil komme fra Ap. Det trenger ikke å bety at utenrikskomiteens leder, Thorbjørn Jagland, får jobben.Konsesjonene som ble gitt for i det hele tatt å gjøre regjeringsalternativet mulig, tilsier at Ap. må få mest å si hvis alternativet virkelig blir en regjering. SV ga bare en papirinnrømmelse ved å legge vekk NATO-motstanden. Et parti som støtter norsk medvirkning i NATO-styrker legger ikke tung prestisje i en prinsipiell NATO-motstand som hører hjemme i tiden før Berlin-muren falt 1989. Også Sp.s gjentatte stilltiende aksept av EØS-avtalen er bare å fraskrive seg en illusorisk handlefrihet. Det samme er ikke tilfellet for Ap.s beslutning om å legge EU-medlemskap til side. Dersom Ap. og Høyre skulle få flertall på det nye Stortinget, vil den begrensede handlefriheten i en gitt situasjon kunne bli så knugende at Ap. velger å regjere alene.

Tenkegrupper.

For tiden er dette likevel plan B. Derfor vil bestrebelsene for å bygge opp en troverdig rød-grønn utenrikspolitikk fortsette, spesielt i uformelle, men viktige tenkegrupper. Hvor mye av tenkningen som føres ut i det offentlige rom før valget, er høyst usikkert. Hvert av de tre partiene ser seg i utgangspunktet best tjent med å gå til valg på sin egen utenrikspolitikk. Bare hvis de tror regjeringspartiene lykkes med å gjøre usikkerheten om hvordan de rød-grønne kan bli i stand til å ivareta norske interesser overfor omverdenen til en avgjørende valgkampsak, vil de forsøke å heise en tydelig felles fane.