Meninger

Holdning er ikke handling

  • Stil>
  • > <
  • Kronikk- Redaktør<p
  • Forf><stil>debatt-
  • <forf>knut Olav Åmås <

FRA INNSIKT TIL INNSATS. Folk er villig til å gjøre mye for å redde klimaet, så lenge det ikke koster dem noe. Det vanskeligste spørsmål i miljøpolitikken er hvordan gjøre holdninger til handlinger.

PÅ TIRSDAG ER det Verdens miljøverndag, Norge har fått i oppdrag fra FN å være vertskap for 100 nasjoner med en gedigen festforestilling i Tromsø. En slående kontrast til fjorårets miljødag, som knapt fikk oppmerksomhet.Det er påfallende hvor raskt klimakrise og miljøsak har steget til topps på agendaen, og det for både politikere og folk flest. Det har skjedd på trekvart år, i Norge forårsaket av ekstremvær hjemme og ute, og de dramatiske rapportene fra FNs klimapanel som slår fast at miljøendringene er menneskeskapte.

Tre scener.

Jeg kunne ikke åpne en avis denne uken uten å lese om Regjeringens klimamelding som lar vente på seg, men som nå er gjenstand for hard maktkamp mellom regjeringspartiene.Jeg kunne ikke ta T-banen én dag uten å støte på plakater som hevder: "Nå beskytter du 6,5 m2 regnskog for hver kartong du leverer til gjenvinning".Og jeg kunne ikke gå inn i gården der jeg bor uten å møte oppslag om at "Vi må bli flinkere på kildesortering".Første scene handler om nasjonal, kollektiv innsats, andre og tredje scene om hva individene kan gjøre. Det spørsmålet går rett til kjernen av klimakontroversen: Har hver enkelt noe ansvar for å bidra til å løse problemene?Fremskrittspartiets Siv Jensen vil svare nei — det er uaktuelt å redusere vanlige nordmenns forbruk, øke flyprisene eller bensinavgiftene i Norge så lenge vi kan forbedre teknologien og kjøpe klimakvoter internasjonalt. SVs miljøvernminister Helen Bjørnøy vil svare annerledes. Men partiene har et felles problem: Hvordan gjøre folks holdninger om til handlinger?

Rett kunnskap, rett handling.

I den greske filosofen Platons dialog "Menon" hevder Sokrates at den som vet hva som er rett, også vil gjøre det. Riktig kunnskap gir riktig handling. Hvis du ikke handler rett, er det ganske enkelt fordi du ikke vet.Et fascinerende standpunkt. Men selv i det antikke Helles var det et omstridt syn. Likevel er det relevant i dagens miljødebatt. For kunnskapen er nå etablert, både politikere og folk flest skjønner alvoret, og såkalte klimaskeptikere blir nesten betraktet på linje med holocaustfornektere.Mye tyder på at miljø i høst for første gang kan bli en hovedsak ved lokalvalgene. På fem måneder har andelen velgere som sier at miljø er viktigste sak, økt fra 8,9 til 24,2 prosent - bare slått av skole og utdanning.

Lover stor innsats.

I en fersk undersøkelse sier for øvrig 36 prosent at klimaendringene allerede har fått dem til å redusere eget forbruk. Åtte av ti sier de nå vil spare strøm hjemme.Blank løgn eller bare en forståelig sammenblanding av ønsker og virkelighet?Vel, de fleste svarer det de tror er riktig og forventet, og gir et litt pyntet og prektig bilde av seg selv i spørreundersøkelser. Mange kan finne på å svare klart ja på at de vil redusere sitt forbruk, men et like bastant nei når de konkretiserte oppfølgingsspørsmålene om dyrere strøm og bensin kommer - det som kunne monne, men med ubehagelige følger.Vi går bare med på tiltak som vi ikke merker noe særlig til, men som gir oss god samvittighet: Driver kildesortering av papir og glass, samtidig som vi vet at det nesten ikke finnes et godt mottaksapparat for resirkulert materiale i Norge.

Sier og gjør.

"Vil vi virkelig legge om livsstilen?" spør tidsskriftet Minerva i sitt ferske miljønummer. Svarene fra opinionslederne som er spurt, er nei. Sosiologiprofessor Ivar Frønes sier det slik: "Ikke tro for mye på det folk sier, tro på det de gjør."Sokrates' direktelinje mellom kunnskap og handling kommer altså til kort. Det er nok bedre å ta en kikk på hans etterfølger Aristoteles. Han fremhever at kunnskap langt fra er nok, for folk er svake i viljen og har dårlige vaner (for ikke å snakke om dårlige venner). Og alt dette får en til å handle mot bedre vitende. Derfor trengs det forbilder.Hotellmagnat og investor Petter Stordalen ble avkledd sin forbildefaktor da han ville profilere seg i lekre miljøklær i vinter. Fakta viste at han er et av landets største miljøsvin i kraft av sine kjempehus og mange biler og båter. Likevel er det tusenvis av gjester som lar seg "lure" på hotellene hans til å bruke håndklær om igjen - fordi det står en lapp på baderomsveggen om at hotellet tar så veldig hensyn til miljøet. Mens det hele selvsagt har til hensikt å kutte utgiftene og øke profitten.

Usikre og redde.

Miljøsak er blitt imagebygging, inntekter og lønnsom industri - med god hjelp fra det næringslivsledere og politikere vanligvis kaller "publikum", dvs. samfunnsborgerne. Aldri har miljøbevisstheten vært større, i teorien. For folk er usikre og redde. Den globale miljøtrusselen er dokumentert, men oppleves ennå ikke som akutt i Norge. Nordmenn flest er på ingen måte overbevist om at det står om overlevelse. Ikke ennå.Og ikke nok til at vi vil ta kostnadene, i et land som kaster 50 000 tonn klær årlig, som økte avfallsmengden fra hjemmene med 50 prosent på ti år, til 407 kilo pr. nordmann. Og som økte utslippene med 11 prosent fra 2000 til 2005, og antallet flyreiser utenlands med 42 prosent fra 2003 til 2006.Undersøkelser viser at miljøhensyn teller nesten ingenting når en nordmann skal kjøpe bil. I et land som for øvrig bidrar mest til global oppvarming i forhold til folketallet, fordi vi er en så stor olje- og gasseksportør og skipsfartsnasjon.Tre av fire nordmenn tviler da også på at politikerne kan løse Norges miljøproblemer. Bare to prosent mener Helen Bjørnøy gjør en god jobb, ifølge Mandag Morgen.

Risikabel politikk.

Så hva er det største problemet, at folk flest trolig ikke vil akseptere en slutt på den hellige vekstpolitikken, eller at politikerne er så usikre at de ikke vet nøyaktig hva de tør foreslå?Den som visste det, ville komme heldig ut av høstens valg. Men partienes miljøprofil er foreløpig et veritabelt risikoprosjekt: Vil de vinne velgere ved å kreve omfattende miljøtiltak i Norge, eller gjennom det stikk motsatte, ta alt i utlandet, som Frp vil? Det er slående at Siv Jensen har adoptert den samme retorikken om at det er "selvpining" å kutte i Norge, som Gro Harlem Brundtland innførte på Arbeiderpartiets miljøjubel-landsmøte. Men hvis det er selvpining for et land å kutte, fordi landet er så lite, da må det være komplett meningsløst for enkeltpersoner å gjøre noe som helst?En meningsmåling sist uke viste at tre av fire nordmenn vil redusere klimagassutslippene i Norge før vi kjøper klimakvoter utenlands. Sier de. Spørsmålet er hva de gjør når de får vite hvor mye dyrere flyreisene og bensinen vil bli.

Alternativene mangler.

Nordmenn flest er neppe villige til å gå ned i levestandard uten å bli tvunget til det. Alternativet er en politikk som gjør det både lønnsomt og lystbetont å velge miljøvennlig. Ingen land har like god råd til det som Norge. I dag legges det dårlig til rette for alternativene, enten det gjelder varer, transport eller energi. De effektive virkemidlene for å få folk til å omsette sine holdninger i handlinger er bare ikke på plass.Derfor har BI-forskeren Hans Mathias Thjømøe foreløpig adskillig rett i sin dystre analyse: "Folk er villig til å gjøre mye, så lenge det ikke koster dem noe."