Meninger

Årets 22. juli-markering tvinger oss til å se tilbake. Det er tungt. Og det er riktig.

  • Helene Skjeggestad
    Korrespondent i Russland

Kopiavimg539-z_59LRJYOj.jpg

Årets 22. juli-markering stiller høyere krav til det norske samfunnet enn tidligere markeringene. Det er viktig. Gapet mellom pårørende og skadede og «oss andre» vokser.

For meg er 22. juli-historien 77 ansikter. 8 fra bomben som gikk av ved Regjeringskvartalet. 69 fra lille Utøya. I utallige timer jobbet jeg journalistisk med å finne deres historie, interesser, familie og venner. Ingenting i mitt liv har gjort så sterkt inntrykk. Det er ikke lenge siden jeg kunne ha ramset opp alle navnene, hvor de kom fra, hvor de skulle.

Det kan jeg ikke nå.

Jeg er gått videre, sammen med resten av storsamfunnet. Årets 22. juli-markering tvinger meg og andre til å se tilbake. Det er tungt. Det er vanskelig og forvirrende. Og det er riktig.

Vi ble satt på prøve

Det er fire år siden Norge ble revet ut av sommerdvale og vi som samfunn ble satt på den største prøven siden andre verdenskrig. Anders Behring Breivik har fra det sekund han satte fra seg en VW Crafter i Grubbegata testet det norske samfunnet. Vår beredskap ble satt på prøve. Vår medmenneskelighet, vårt rettssystem, vår kriminalomsorg. Vår journalistikk.

I år, mer enn noe annet år, får vi kanskje svar på disse prøvene.

I Regjeringskvartalet åpner et læringssenter med nøkkelgjenstander for den beksvarte sommerdagen for fire år siden. I tillegg har Anders Behring Breivik kommet inn på statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og skal få studere fra cellen sin. AUF skal for første gang tilbake til Utøya.

LES A-MAGASINETS SAK OM RETUREN:

Les også

Den lange veien hjem

For få dager siden ble det også kjent at 22. juli-markeringene skal trappes ned fra neste år.

Dette er ikke lett. Det er heller ikke meningen.

Forvirret reaksjon

«De skal hva? Stille ut bombebilen et par meter fra der bomben gikk av?»

Reaksjonen min på nyheten om læringssenteret kom fra et sted jeg trodde jeg var ferdig med. Men det var jeg ikke.

Reaksjonen min var at jeg ble forvirret. På den ene siden trodde jeg at jeg hadde gått videre, samtidig var reaksjonen på årets 22. juli-markering svært sterk. Jeg følte at både læringssenteret og Utøya kom for raskt. At læringssenteret sto i fare for å bli en slags hyllest til en terrorist jeg ikke vil tenke på.

Derfor var det desto mer givende da jeg fikk mulighet til å gå gjennom de forskjellige rommene. Den grusomme dagen. Ofrene. Gjerningsmannen. Rettssaken. Reaksjonene.

BLI MED INN I 22. JULI-SENTERET:

Nå skjønner jeg at vi ikke var rede til å glemme. At av og til må man se bakover for å gå fremover.

Jeg trengte en påminnelse, og det er jeg neppe alene om.

En viktig påminnelse

For det kollektive Norge er det viktig at vi ikke glemmer. Det er viktig at historien blir husket med fakta og kunnskap, ikke spekulasjoner og rykter. Tidligere eksempler, som Ground Zero i New York og konsentrasjonsleirene i Auschwitz, har vist hvor viktig det er med nærheten til historien, særlig for den oppvoksende generasjonen som kanskje ikke husker hendelsene.

I etterkant av 22. juli har vi sett en rekke konspirasjonsteorier og beskyldninger om skyld og medansvar som på ingen måte har rot i virkeligheten. De må bekjempes med fakta. Et læringssenter er dermed også viktig for at Norge som samfunn kan enes om hva som faktisk skjedde.

MER OM SENTERET:

Les også

Kronikk av faglig ansvarlig ved 22. juli-senteret: Vi tas tilbake til øyeblikket da terroren rammet Norge

Enkeltmennesket

Samtidig er det slik at pårørende fremdeles sliter.

De forteller om en overveldende støtte i starten, men at når sjokket og støyen har gitt seg, er ikke støtten like sterk.

Det kan sies sterkere: I løpet av fire år har det oppstått et gap mellom de som er direkte berørt og «oss andre», storsamfunnet, det kollektive vi.

Det er kanskje naturlig, men det betyr ikke at vi ikke kan gjøre noe for å redusere avstanden. Det kan vi ikke gjøre før vi erkjenner at de siste fire årene faktisk har skapt en avstand mellom de berørte og resten.

HUSKER DU DEN?

Les også

Kong Haralds tale ved den nasjonale minnemarkeringen for 22. juli 2011

De korte lange årene

De fire årene som har gått siden massemorderen Anders Behring Breivik først satte fra seg bombebilen ved regjeringsbygget for deretter å ta livet av 69 mennesker på Utøya, har både vært korte og lange.

Korte for dem som er tilbake i hverdagens vanlige tralt. Lange for dem som i løpet av de siste årene kanskje har fullført videregående skole eller som har sett en nyfødt bli til en fireåring.

Korte for de etterlatte som føler som det var i går deres kjære ble revet bort. Lange for dem som hver dag må kjempe for å komme seg gjennom dagen.

I fire år har vi som samfunn levd i spenningsfeltet mellom det å huske og å gå videre.

Derfor er det riktig at vi på denne dagen stanser opp.

Derfor er det så bra at vi blir tvunget til å se tilbake.

Der står det nemlig fremdeles en gruppe mennesker som ikke har kommet seg videre.

Bildet er tatt på det nyåpnede 22.juli-senteret. Paal Audestad

Twitter: @Heleneskjegg

FLERE SAKER OM 22. JULI:

Les også

«Sårene blir rippet opp hver dag, fordi jenta vår ikke finnes mer. Dette vil senteret vil fortelle hvorfor»

Les også

– Det finnes ikke én sannhet om 22. juli

Få med deg de viktigste og beste debattene — følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Bombesår og forvridd armeringsjern har stor verdi. Vi kan gjøre en alvorlig feil ved å fjerne det.

  2. NORGE

    Stoltenberg skildret frykt og avmakt på 22. juli

  3. VERDEN

    Her ble ti unge drept. Nå viser Kjærlighetsstien på Utøya vei for andre lands terrorofre.

  4. DEBATT

    Derfor bør minnestedet ligge på Utøya-kaia

  5. NORGE

    «Det er et åsted. Det er der man ser merkene etter bomben. Det har en kraft som ingen andre steder har.»

  6. KRONIKK

    Kronikk: Så nær vi kommer