Meninger

Kronikk: Bare Kongen kan være Norge | Tor Bomann-Larsen

  • Tor Bomann-larsen

Etter 22. julitragedien sa Kong Harald: «Som far, bestefar og ektefelle kan jeg bare ane noe av deres smerte.Som landets konge føler jeg med hver enkelt av dere.» «Ingen kan si det bedre, skriver Tor Bomann-Larsen.

Sjelden har det vært viktigere med et monarki som gir nasjonen et ansikt – en begripelig, menneskelig identitet.

«Den viktigste grunnen til at monarkiet er en sterk styreform, er at den lar seg begripe.»

Dette fastslo Walter Bagehot i The English Constitution fra 1867. Det er verdt å merke seg at den mest navngjetne av monarkiets teoretikere la en pedagogisk erkjennelse til grunn for sin analyse.

For hva annet er egentlig monarkiet enn læren om et land?

Et politisk lærestykke

Diktersønnen Sigurd Ibsen ble på sett og vis Norges Walter Baghot. For ham var monarkiet nettopp et politisk lærestykke.

I 1898 publiserte han dobbeltartikkelen «Nationalt kongedømme» i tidsskriftet Ringeren. Sigurd Ibsens tekst bidro ikke bare til å begripe, men til å etablere en regjeringsform. Riktignok hadde Norge ifølge Grunnloven vært «indskrænket og arvelig monarkisk» siden 1814 og et samlet kongerike siden år 872. Det var styresettets nasjonale karakter som var den tidligere republikanerens anliggende.

Mot slutten av 1800-tallet hvilte ikke monarkiet lenger på sitt dynastiske grunnprinsipp av Guds nåde, de nasjonale konstitusjoner hadde gitt kongehusene et nytt fundament.

«Fyrstene,» konstaterte Sigurd Ibsen, «blev fra nu av betragtet som nationalideens ypperste bærere». Følgelig – og dette var hans politiske siktemål – måtte Norge bryte unionen med Sverige.

For å oppnå selvstendighet måtte landet ha sin egen konge. «Han vil isåfald, hvad enten han iøvrigt er frisindet eller reaktionær, indfødt eller udlænding, dog altid være national.» Den moderne monark skulle ikke bare legitimere staten, men personifisere nasjonen – konstitusjonelt, kulturelt og historisk.

Den moderne monark skulle ikke bare legitimere staten, men personifisere nasjonen

Når så mange troner likevel styrtet i tiårene som fulgte etter Walter Bagehots og Sigurd Ibsens lovprisninger, skyldtes det kronede hoder som fortsatt hang igjen i et mer gudommelig enn demokratisk tenkesett.

Nasjonalstaten vel verd å regne med

«Nationalfølelsen er fremdeles den mæktigste faktor i staternes liv,» konstaterte Sigurd Ibsen for 118 år siden. Den er fortsatt vel verd å regne med.

«Det blir ofte sagt at menneskene blir styrt av sine forestillinger,» skrev Bagehot, «men det ville være riktigere å si at de blir styrt av sin manglende forestillingsevne.»

Borgeren tilpasset med andre ord statsstyret etter sin egen fatteevne. Den dag i dag identifiserer vi oss lettere med nasjonalstatens ansikt enn med dens paragrafer, for ikke å nevne de ubegripelige globale maktstrukturer.

Norge er et gammelt rike, men det mottar stadig nye borgere. Mennesker som skal lære seg å forstå hvilket samfunn de er blitt en del av.

Konstitusjonens styringsregler er kompliserte. Kongens budskap er enkelt. Hans primære oppgave er ikke å vise hvordan staten styres, men at staten finnes.

Kongens budskap er enkelt. Hans primære oppgave er ikke å vise hvordan staten styres, men at staten finnes.

Det underliggende budskap er fortellingen om en forpliktende enhet, et fellesskap som inkluderer alle landets borgere.

Med valget av prins Carl til norsk konge i 1905, fikk Sigurd Ibsen rett i at en monark godt kunne være «udlænding» og likevel bli «nationalideens ypperste bærer».

Med røtter i det førparlamentariske Danmark tok det likevel tid for Haakon VII å skjønne at nøkkelen til kronens symbolmakt lå i majestetens avmakt. Først i årene etter at revolusjonen hadde styrtet den russiske tsar fra tronen, forsto kong Haakon konstitusjonens fulle og hele betydning. Den skulle ikke først og fremst garantere monarkens særegne privilegier (prerogativer), men folkets rett og samfunnets stabilitet.

Heretter skulle kong Haakons bidrag til å sikre kronen bli av utpreget defensiv karakter. Bare når konstitusjonen ble angrepet kom kongens person til syne.

Kronprinsens feilvurderinger

Mens Haakon VII ble konge 33 år gammel, fikk sønnen anledning til å gjøre sine feilvurderinger mens han ennå var tronfølger. Kronprins Olav så seg eslet til å spille en politisk rolle i krisetider.

Rundt utbruddet av den andre verdenskrig syslet han med mulige oppgaver både nasjonalt og internasjonalt. Først etter hjemkomsten i 1945 ble det satt et heldig punktum for kronprinsens manøvre i konstitusjonens grenseland.

Etterfølgeren, kong Harald, gikk motsatt vei. Som kronprins utfordret han ikke statsstyret politisk, men dynastisk.

«Prins af det kongelige Hus maa ei gifte sig uden Kongens Tilladelse,» står det i Grunnlovens paragraf 36. Kronprinsen lanserte den rojale ungkar som eneste alternativ til ekteskap med Sonja Haraldsen.

Monarkiet gir ikke bare konstitusjonen, men nasjonen en menneskelig identitet.

Hadde kong Olav endelig valgt barnløsheten fremfor borgerligheten, ville monarkiet ha strandet på Grunnlovens paragraf 48: «Er den mandlige Kongestamme uddød, og ingen Tronfølger, da skal en ny Konge vælges af Stortinget.»

I et land der dynastiet var falt for eget, gammeldags grep ville «en ny Konge» vært en nærmest utenkelig forestilling.

Dype rystelser og stor dramatikk

Aldri, siden den andre verdenskrig, har det norske monarkiet vært av større nasjonalpedagogisk betydning enn i dag, ved begynnelsen av det 21. århundre.

Harald V og dronning Sonjas 25 år lange regentskap har vært preget av dypere rystelser og langt større dramatikk enn de 33 år Olav V fikk sitte på tronen. Det kom klarest til uttrykk den dagen for fem år siden da regjeringsbygget ble sprengt i luften.

Få år senere gikk våre myndigheter til det drastiske skritt å erklære at landet befant seg i en latent, hypotetisk krigstilstand med islamske terrorister.

Fortsatt lever vi med en «restrisiko» så stor at norsk politi går bevæpnet omkring i gatene. Nylig ble norske grenseoverganger presset til bristepunktet av flyktninger fra fjerntliggende land og kulturområder.

Aldri, siden den andre verdenskrig, har det norske monarkiet vært av større nasjonalpedagogisk betydning enn i dag

At uroen vil fortsette inn i kommende regentskap, garanteres ikke minst av de daglige naturkatastrofer som preger det internasjonale nyhetsbildet. Klimakrisen vil øke flyktningstrømmene samtidig som vinteren, selve den nasjonalt definerende årstid, stadig oftere bare kan forsvares med snøkanoner.

Stabilitetens etterkrigsæra er definitivt forbi. Desto viktigere at det i de styrende forestillingers univers finnes et begripelig – et gjenkjennelig Norge.

Monarkiet gir ikke bare konstitusjonen, men nasjonen en menneskelig identitet.

«Som far, bestefar og ektefelle kan jeg bare ane noe av deres smerte,» sa kong Harald til de hardest rammede etter 22. juli-tragedien. «Som landets konge føler jeg med hver enkelt av dere.»

Ingen kan si det bedre. Bare Kongen kan være Norge.

Si din mening og få med deg de viktigste og beste debattene — følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter


Mer kongelig stoff?

Kongefamilien forteller om kong Olavs siste timer og dagene som fulgte:

Les også

Kong Harald var «lettere livredd» da han overtok

Tidligere flyktning skrev i romjulen:

Les også

I år bør kong Haralds tale oversettes til arabisk slik at flytningene får med seg deres nye majestets budskap

Slottet om debattinnlegget fra tidligere flyktning:

Les også

- Kanskje en god ide å oversette

Les også

Kong Harald om kronprinsparets luksusferie: - Vi må av og til beskytte våre venner 

Stort intervju med kongen:

Les også

«Det er et paradoks at unge føler de ikke strekker til i dag»

Er du glad i kong Haralds nyttårstaler?

I år tok den utgangspunkt i Astrid Lindgren:

Les også

Kongen ber Norge lære av Pippi

Husker du fjorårets tale? Her kan du lese den:

Les også

Kong Harald: - Jeg har stor tro på den gode samtalen

Her kan du lese et større intervju med kongen om talen. To ungdommer fikk gjøre intervjuet:

I talen i 2013 var det kjærligheten som var i fokus:

Les også

Kong Harald innledet nyttårstalen ved å sitere Anne Grete Preus: «Kjærligheten er et sted å feste blikket».

I 2012 handlet talen om integrering:

  1. Les også

    Kong Harald mener det hele tiden er nødvendig å se med nye øyne på hva som legges i ordet integrering. Det er ikke fastsatt en gang for alle.

Les mer om

  1. Politikk
  2. Flyktninger
  3. Monarki
  4. Kongehuset