Meninger

Russlands døde samvittighet

Fire år etter at en drapsmanns fire kuler endte Anna Politkovskajas liv, taler hun fortsatt. Mot vold, tortur, maktmisbruk og korrupsjon. Stemmen blir aldri brakt til taushet.

«HVA ER DET jeg har gjort meg skyldig i?» spør hun i en tekst som ble funnet i datamaskinen hennes etter 7. oktober 2006. Hun svarer selv. «Jeg har bare skrevet om det jeg har vært vitne til, intet annet enn sannheten.»

Sannheten ble for kraftig kost for dem den uredde journalisten i avisen Novaja Gazeta sto opp mot, hele maktpyramiden, alle maktmenneskene som ikke skyr noen midler for å holde seg ved makten og skumme fløten av den, økonomisk og personlig. Sannheten ble så belastende for disse at Anna Politkovskaja måtte knebles for godt. Alt det hun selv ironisk kaller «gledene ved veien jeg har valgt: forgiftningen, arrestasjonene, truslene i posten og via Internett, drapstruslene over telefon» hadde ikke skremt henne. Men hun visste nok at hennes dager kunne være talte, til moren snakket hun om et damoklessverd som hang over hennes hode.

Damokles

Den lykkelige Damokles, i sagnet kong Dionysos’ yndling i byen Syrakus, oppdaget et sverd hengende i et hestehår over seg. Uttrykket er senere blitt et begrep for usikkerheten rundt menneskets lykke. Anna Politkovskaja følte en glede, til og med lykke, ved arbeidet, et kall som er få journalister forunt. Hun hjalp de forfulgte og de tause, de utstøtte og de nedtrampede. Men til slutt falt damoklessverdet. I form av fire pistolkuler. Avfyrt av hvem? Til dags dato er det ingen som har funnet svaret. Det var etter all sannsynlighet en leiemorder. Men hvem bestilte drapet? Anna Politkovskaja hadde mange mektige fiender. Russiske myndigheter satte ikke inn altfor store ressurser i etterforskningen, for å si det forsiktig. Men tre personer ble arrestert. Rettssaken i 2008 endte med frifinnelse.

Lyder

Men hennes uredde stemme lyder fortsatt, klar og tydelig. Den lyder nå igjen på norsk, i form av en bok der noen av hennes sterkeste artikler fra Novaja Gazeta er gjengitt. På norsk har den fått tittelen Russlands tapte samvittighet. Det er hun nok, men originaltittelen er bedre: Intet annet enn sannheten.

For det var det som drev Politkovskaja. Å få sannheten frem i lyset, sannheten om de mørke gjerningene, begått av de mektige. Men også sannheten om de modige menneskene som med fare for eget liv ga henne opplysninger om overgrep, spesielt i Tsjetsjenia. De turde ikke alltid stå åpent frem, nettopp fordi de visste hvilke konsekvenser det ville få for dem og deres familier. Men de fortalte. Og Anna Politkovskaja videreformidlet. I tillegg ble hun nærmest som en sivilombudsmann for mennesker som ønsket hjelp, køen utenfor hennes temmelig rotete kontor i Novaja Gazeta var alltid lang.

Men en som gjorde det, var Annas nære medarbeider og venn Natalya Estemirova. 15. juli i fjor måtte også hun betale prisen. Hun ble bortført i Tsjetsjenias hovedstad Groznyj og senere funnet drept i naborepublikken Ingusjetia. Gjerningsperson(er): ukjent.

Russlands mektige har mange liv på samvittigheten. Men som det heter i et russisk ordtak: Løgnen har korte ben. En dag vil sannheten ta den igjen. Ikke minst på grunn av uredde journalister som Anna Politkovskaja.