Ti grunner for å rive Y-blokken

Det er på tide å se Høyblokken og Y-blokken som to adskilte bygg. Bare den siste bør rives - for å rette opp gammel skade på byen.

«Sjelløse sovjetblokker» eller «nasjonens viktigste symbolbygg»? Debatten om Regjeringskvartalet er blitt en forutsigelig ordkrig mellom kulturkonservative skjønnånder og gammelmodernister svake for norsk betongpoesi.

Begge parter gir inntrykk av at kvartalet har en iboende betydning eller «forteller en historie». I realiteten projiserer de sine egne verdier inn i blokker som arkitekt Erling Viksjø og hans samtid anså som statens kontorbygg, intet mer. Med få unntak, som Niels A. Torp og Ulf Grønvold, ser alle Høyblokken og Y-blokken som en enhet. Det samme gjør konsulentene som anbefalte riving i sommer.

Hvordan påvirkes omgivelsene?

Men byarkitektur er ikke bare verker og symboler, den har også en materiell realitet. Den hindrer eller fremmer ferdsel og trivsel. Den skaper steder man ønsker å være — eller å rømme fra. Hvordan påvirker regjeringsbyggene omgivelsene, «livet mellom husene» og Oslos fremtid som menneskevennlig by? Dette hensynet bør veie tungt under vernevurderingen og klargjøre forskjellen mellom byggene. Argumentene for å bevare Høyblokken er gode, men lite relevante for Y-blokken, som dessuten breier seg på en ganske annen måte. Her er ti argumenter for riving:

1. I begynnelsen var overgrepet

Leder av Oslo Byes Vel, Jan Sigurd Østberg, kaller Y-blokken og lokket den står på for «det mest alvorlige overgrep mot bymiljøet i Oslo noen gang». Problemet er ikke «brutalismen» i arkitekturen (et mye misforstått begrep), men brutaliteten i lokaliseringen. Y-blokken har i seg selv flott linjeføring, materialbruk og detaljering, men er fullstendig feilplassert og overdimensjonert, med en form som hadde gjort seg på Fornebu eller Hurum, bare ikke midt i trynet på Deichmanske bibliotek og Trefoldighetskirken.

«Her frontkolliderte - bokstavelig talt - statsmakten med boktemplet og gudshuset», skriver Hugo Lauritz Jenssen i den nye boken Høyblokken. Y-blokken la seg «som en mur foran Deichmanske bibliotek, tettet byen igjen og sugde det meste som var av liv ut av de åpne byrommene som fortsatt var igjen på Hammersborg. Hva stakkars Arne Garborg har gjort for å fortjene å få plassen oppkalt etter seg slik den fungerer i dag, er vanskelig å forstå».

2. Ikke engang tanken var god

Arkitekt Viksjø hadde fått det for seg at den veletablerte, pent opparbeidede plassen hadde en «meget ubestemmelig form». Deichmanske og Trefoldighetskirken «skjærer i øynene» med sine ulike stilarter og burde «skilles», hevdet han. Ingen andre hadde sett behovet. Langt mindre at en «skillevegg» i form av en stjerneformet, modernistisk betongblokk ville skape «orden i et ellers kaotisk byparti».

3. Plassen fortjener en ny sjanse

Frem til 1968 var det orden. Og lek og liv. Barn badet i fontenen, praktbyggene på Hammersborg hadde høyde og luft, Hammersborggata og Hospitalsgata dannet naturlig forbindelse mellom sentrum øst og vest. Y-blokken omskapte plassen til Arne Garborgs dass, ifølge stakkars Arne Lindaas, kunstneren bak det vanskjøttede veggmaleriet i tunnelen. En dyster betong­ørken og trafikkmaskin, bare brukt av fotgjengere som må.

Vi har nå en unik mulighet til å lege skaden og nytenke situasjonen, også for trafikken. Kan Ring 1 legges i et sammenhengende tunnelløp, i stedet for å gå opp forbi Hovedbrannstasjonen og ned igjen? Kan Hammersborggata og Hospitalsgata bli gågater?

4. Blokkene ingen enhet

«Viksjø planla og fikk oppført Y-blokken og Høyblokken som en helhet med en sterk indre sammenheng, «skriver Aftenposten på lederplass 23. september - om en kronglete prosess, sterkt påvirket av byggherren, som tok over 30 år! Arkitektens to første utkast, i 1939 og 1946, rommet bare ett høyt bygg. I 1947 introduseres en lav paviljong i tilnærmet Y-form. I modellen fra 1956 er Y-en vokst til en lavblokk, for å dekke arealbehovet etter nedskalering av Høyblokken. I denne planen inngikk også et tredje bygg langs Grubbegata. Altså: en broket plan, bare delvis realisert, men et lite enhetlig resultat. «Høyblokken og Y-blokken er ikke nødvendige deler av en helhet, de står for seg selv som to bygg med ulik karakter.» Dette skriver arkitekt Niels A. Torp, Aftenposten 30. juli.

5. Høyblokken står seg alene

Arbeiderbladet skrev om nybygget i 1958: «Dette er et vakkert bygg, fordi det hviler i seg selv.» Og det gjorde det i 12 år. Rent, rankt og markant. Høyblokken tok seg bedre ut før Y-blokken kom.

6. Utidsmessig fra starten

Regjeringskvartalet representerer «modernismens inntog i Norge», ifølge riksantikvar Jørn Holmes kronikk i Aftenposten 19. september. Vel, Horngården på Egertorget ble reist i funkis og betong tyve år tidligere. Bruken av sandblåst naturbetong med elvegrus må gjerne sees som en norsk nyvinning og bygget som et nøkternt monument over 50-tallets Arbeiderpartistat. Men Y-blokken sto ferdig først i 1970 da idealet om regulering, rasjonalisering og sentralstyring forlengst var under kritikk. Det samme var modernismen i arkitekturen.

7. Intet symbolbygg

Det er Høyblokken man bruker store ord om. Og symbolkraften består selv om lillebror forsvinner. De som advarer mot å fullføre terroristens rivningsforsøk, vet at Y-blokken ikke var hans primære mål.

8. Ingen «kunstparade i betong»

95 prosent av den mye omtalte integrerte kunsten finnes i Høyblokken. Og den hører uløselig til bygget. Men Y-blokkens eneste to veggutsmykninger, Måken og Fiskerne, burde la seg demontere og omplassere. Alternativet er å la et stort, uhensiktsmessig bygg fortsatt okkupere et sentralt byrom for å gi fysisk støtte til to sandblåste Picasso-motiver.

9. Sikkerhets- og arealbehov

Beliggenheten over lokket er perfekt for bilbomber. «I tillegg beslaglegger Y-blokken et forholdsmessig stort tomte­areal sett i forhold til arealutnyttelsen av blokken. Dette reduserer mulighetene for å etablere egnede byrom, samt at det skaper behov for ekstra arealer i de andre byggene hvis blokken beholdes.» Dette står i Konseptutvalgsutredningen, bestilt av Stoltenberg-regjeringen.

10. Kompromissets skjønnhet

Vi er alle sosialdemokrater, uansett regjering. Vi har bygget landet på kompromisser. Ved å verne Høyblokken og fjerne Y-blokken får begge parter i debatten gjennomslag. En slik løsning viser respekt og omtanke for både kultur­historien og hovedstadens fremtid.

Så kjære riksantikvar og kommende ansvarlig statsråd: Vurdér de to blokkene hver for seg. Og husk at også plasser kan repareres.

Les også: