Meninger

Boken er også en vare

  • Debattredaktør
  • Kultur-

Det litterære Norge sier det ikke høyt. Det kan være skadelig for en selvhøytidelig bransjes offentlige privilegier. Men boken er en vare. Boken er industri.

VI ER I INNSPURTEN på en bokuke av de sjeldne: Mammut-salg av 1,6 millioner bøker, fjerde bind av Karl Ove Knausgårds Min kamp, nyhetsoppslag om at utenlandske bøker øker mye mer i salg enn norske – og at 3-4 millioner av bokberget på 40 millioner som ligger på lager makuleres hvert eneste år.

Reddet fra makulering.

Jeg har hatt nærkontakt med den økonomisk-industrielle siden av Bok-Norge denne uken. Tirsdag fikk jeg melding på e-post fra et forlag om at to av mine relativt ferske bøker nå skal makuleres. Alt i går ettermiddag kunne jeg så hente åtte kolli på postkontoret, 296 bøker til den meget beskjedne samlede sum av 437,50 kroner, altså bare portoutgiftene. For forlaget er dét bedre økonomi enn å lagre eller makulere. Heldigere stilt er den ene boken jeg har på Mammut i år.

At norske bøker har fått et kortere liv skyldes dels den fem år gamle offentlige bokavtalen som har redusert den tid nye bøker må ha en fast pris. Det fører til at de dumpes og destrueres raskere. Bokbransjen er en industri, slik bildene våre i Aftenposten i går fra ett av Norges to enorme boklagre ga et inntrykk av: 40 millioner bøker på lager.

Likevel er det ikke stuerent å snakke for høyt og for ofte om penger i Bok-Norge, iallfall ikke offentlig. Grunnen er god: Et litterært system svært mange land misunner Norge, en litteraturpolitikk som balanserer hårfint mellom stat og marked (selv om mange mener det første eller det andre dominerer for mye). I den skjøre kontrakten mellom bokbransje og samfunn inngår ikke minst forfatterstipender, innkjøpsordninger, momsfritak og kollektive avtale— og kontraktsforhold som knapt finnes noe annet sted. Politikken gir resultater: I 1977 sa 73 prosent at de hadde lest en eller flere bøker i året. I 2007 var det 93 prosent, ifølge Bokhandlerforeningen. De beste deler av norsk skjønnlitteratur og sakprosa er fremragende. Katastrofescenariene fra da den «liberaliserte» (fyord i kulturlivet) bokavtalen trådte i kraft, er svekket.

Innenfor og utenfor.

Men det finnes likevel et klarere innenfor og utenfor nå, en dypere kløft mellom dem som selger veldig mye og alle dem som ikke gjør det. Det er hardere å slippe inn i de store forlagene, bokhandelkjedene og de største avisene.

Denne uken fortalte vi dessuten at norsk skjønnlitteratur oftere og oftere «taper» for den oversatte utenlandske. Den siste er mer enn doblet i omsetning på fem år, mens norsk skjønnlitteratur for voksne knapt har økt. Blant de ti på topp er åtte oversatte.

Det er fascinerende å se Gyldendal-direktør Einar Ibenholt klage over både denne tendensen og «monolitten» av bestselgere som gjør at det meste ellers faller i skyggen. For han er leder i et konsern som har vært drivende for maktkonsentrasjonen i bokbransjen, ved at det eier både forlag, bokklubber, leksikonforlag, bokhandlerkjede, lager og distribusjon. På andre side av Sehesteds plass i Oslo sentrum har nabo Aschehoug til og med engasjert bloggere for å anmelde forlagets egne bøker.

Neste skritt må da bli at forlaget også skriver bøkene selv. Vi er nesten der allerede. Flere og flere sakprosabøker er forlagsbestilte produkter, gjerne fra folk som knapt kan skrive, slik at redaktøren eller en innleid ghostwriter må gjøre det.

Jo, boken er også en vare. Flere enn 5000 bøker utkommer i Norge årlig – mange uferdige, uforløste.

Forpliktende forleggeri.

Likevel er det vanskelig å plukke ut forfattere som ikke burde vært utgitt. Særlig i skjønnlitteraturen tar det lang tid før man ser hvilke forfatterskap som er bærekraftige. Det store flertall av norske bøker selger dessuten forsvinnende lite. Likevel utkommer de, også på store forlag. Fordi de mener alvor med sitt kulturforleggeri og har politiske forpliktelser overfor storsamfunnet.

«Litteraturen er tross alt det eneste område hvor man kan la være å tjene penger uten å virke latterlig,» som en forfatter en gang skrev.

Norsk bokhandel kan med rette anklages for å være strømlinjeformet i sine bestselgerkampanjer. Men tallene viser òg en annen virkelighet. Fredag for to uker siden solgte Tanums bokhandler 3772 enkeltbøker. De var fordelt på – hold deg fast – 2175 forskjellige titler. Da skjønner man at det er små lønnsomhetsmarginer.

Mye har sviktet.

Og marginene er blitt knappere, for mange sikre pengekilder har sviktet samtidig: Bokklubbenes store rabatt har falt bort, medlemmene har flyktet og salget rast. Forlagene tjener mindre på skolebøker fordi de store reformene nå er slutt, fastprisen har falt bort og bokhandelen har ikke lenger monopol på å selge disse bøkene. Nå har til og med det offentlige startet å konkurrere med forlagene, gjennom det fylkeskommunale læremiddelselskapet NDLA. Usikkerheten er stor.

Det oppskrudde tempoet i forlag og bokhandel vil gjøre både antikvariat og bibliotek mye viktigere for leserne. I tillegg vil de elektroniske bøkene redusere bokbergene og revolusjonere tilgjengeligheten. Ennå er e-boken et marginalt fenomen i Norge, men utviklingen kan gå fort. Særlig hvis Høyre og Fremskrittspartiet lykkes i å få gjennomslag for nullmoms på e-bøker. Det er å håpe. Papirboken vil uansett ikke forsvinne, heller ikke utgivere som sikrer høy kvalitet.

Uvanlig entusiasme.

Slik Oktober Forlag gjør ved å utgi Karl Ove Knausgårds romanverk Min kamp i seks bind. Riktignok har Mammut-salget fortrengt Knausgårds rykende ferske bind 4 i bokhandlene denne uken, men verket har skapt en entusiasme som er uvanlig i det både litt smålige og middelmådige Bok-Norge – og vesentlige etiske diskusjoner om kunstneres ansvar for det materiale og de mennesker de utnytter.

Hypen i VG og Dagbladet til tross, Knausgård er nok ikke folkelesning ennå. Hvordan man enn regner på det, er det relativt få nordmenn som leser ham, selv om verket frem til sommeren kan ha solgt 200000 eksemplarer totalt. Det bare virker som om alle leser ham, siden samtlige som har tilgang på tid og plass i mediene gjør det. Og skriver om det. Den kaklende klasse (nå singler det i glass her) har fått sin Margit Sandemo og venter med samme høye forventning på neste bind som titusener gjorde det med Sagaen om Isfolket på 1980-tallet.

Å fortelle historier.

Og jo, i helgen skal jeg lese ferdig det nye bindet. Romanen med den avskyelige tittel Min kamp er en eksistensiell pageturner, båret frem blant annet av biografibølgen. Mye av den litteratur som når frem til flest lesere, dreier seg banalt og basalt nok om å kaste lys over liv gjennom å fortelle historier. Derfor kan et romanverk på minst 2500 sider bli en bestselger. Norsk litteratur er uforutsigbar.

For boken er ikke bare en vare, men også noe langt mer, noe helt annet.

twitter.com/KnutOlavAmas

(kommentaren ble publisert i Aftenpostens morgenutgave 27.2)