Meninger

Angsten for det enkle

  • Debattredaktør
  • Kultur-
Populærkulturen er så dominerende at den sårt trenger seriøse analyser, kritikk og kommentarer. Natt til søndag vant tyske Lena Meyer-Landrut verdens mest kjente musikkonkurranse.

Kunnskap om populærkulturelle fenomener har ennå ikke høy status. Synd, for den kan bryte ned kunstige motsetninger i kulturlivet.

I helgen har jeg beveget meg mellom Eurovision Song Contest på Fornebu og Fritt Ords og New York Review og Books’ konferanse med noen av vår tids mest interessante tenkere. På to veldig ulike måter har begge brakt «verden» til Norge.

Mer forskjellige kan ikke to arrangementer bli, lavest og høyest i kulturens smakshierarki som de er, enten man er enig eller ikke. Å oppsøke begge aktivt nesten samtidig gir en smak av kulturell schizofreni. Det er for øvrig et godt begrep som i går ble brukt av den iransk-amerikanske Midtøsten-forskeren Haleh Esfandiari om hvordan enkelte land i Midtøsten slites i stykker av kampen mellom tradisjonalisme og modernisering. Frykten for å miste sin identitet i en euromania, en begeistring for de moderne europeiske samfunn, var noe av det hun brukte som eksempelmateriale.

To virkelighetsanskuelser.

Det er mulig Eurovision Song Contest, på et overfladisk nivå, også er uttrykk for en slik euromania. Enkelt er det likevel ikke å skrive om to så forskjellige arrangementer i én artikkel. Men både avansert tenkning og enkel populærmusikk dreier seg på et grunnleggende nivå om litt av det samme: Måter å betrakte virkeligheten på. Det gir iallfall én grunn til å prøve å komme videre enn de gamle skillene mellom «høy og lav». Det avgjørende er snarere å identifisere det gode og dårlige i hver genre, på hvert felt. Det kan finnes perler i en utskjelt sangkonkurranse – og toppakademikere kan holde middelmådige foredrag.

Fritt Ord og New York Review of Books gjør det mer levelig i Norge ved å arrangere slike ambisiøse konferanser som den i helgen. Temaet var «The hope for humanism». Fritt Ord viser ofte evne til å skape hva jeg har kalt ideenes infrastruktur, denne gang ved å diskutere arbeidets og teknologiens utvikling i moderne samfunn, den politiske utviklingen i Midtøsten, forholdet mellom islamske stater og Vesten, humanistiske verdier i utdannelse og modeller for vestlig helsevesen.

Lære av kulturindustrien.

Men som man skjønner, det spriker i alle retninger, som det så ofte gjør på konferanser i Norge. Muligens derfor var det ledige stoler i Litteraturhuset og et relativt begrenset publikum som fikk del i tankeprovoserende kunnskap på til dels høyt nivå. Det får meg til å tenke at det er noe lære av noe så foraktet som kulturindustrien (den som også Eurovision Song Contest tilhører) med hensyn til markedsføring og gjennomføring. Ikke minst er det nesten alltid et problem at bare «the ususal suspects» av konferansegjengere møter opp. En sauebonde fra Vestlandet var et hederlig, aktivt deltagende unntak.

Så til noe helt annet, som det heter i NRK, nemlig det underanalyserte populærmusikalske fenomenet Eurovision Song Contest. Det var den 55. internasjonale finalen som fant sted i helgen. Et uvanlig slitesterkt fenomen, altså, og i dag får vo vite hvor mange som så finalen bare i Norge. Sannsynligvis var det flere enn to millioner, mens 800000 så hver av de to semifinalene. Flere enn 120 millioner trolig fulgte finalen i utlandet.

Hatet og foraktet.

Disse tallene indikerer ikke nødvendigvis at all musikken er det mest verneverdige ved Eurovision Song Contest, men like mye det spesielle i at et enkelt TV-show sendes samtidig i en hel verdensdel. Den store oppslutningen forhindrer ikke at det finnes en sterk engstelse for å bli assosiert med en interesse for melodifestivalen. Det er ingen klisjé og heller ikke fortid at konkurransen er foraktet – særlig blant akademikere og kulturfolk som er redde for ikke å bli sett som seriøse nok.

Slik sett var det en rar analyse Vinduets redaktør, musikkskribenten Audun Vinger, presenterte i Dagens Næringsliv før helgen. Han synes å mene at nesten ingen tør fremstå offentlig som kritiske og negative til Europas største TV-show. Men de kritiske kommentarene har ikke manglet i mediene, og en form for berøringsangst er utbredt i store deler av kulturlivet.

Skyldes det at et fenomen som Eurovision er tanketomt fjas og underlødig underholdning? Nei, selv om Eurovision i likhet med mye annen populærkultur er bedrøvelig lett å avskrive når Vesentlighet med stor V skal måles og rangeres. Men den får det fortsatt for sjelden, også på universiteter og høyskoler.

Det er som om man er redd for at det å interessere seg for «lette» uttrykk skal gjøre en selv som forsker eller kulturperson mindre tung.

Kjølig forskerblikk.

Bra er det derfor at et helt nytt, tverrfaglig europeisk forskningsnettverk for Eurovision holdt sin første store samling i Oslo før helgen. Underlig nok ser Aftenposten ut til å ha vært eneste avis som interesserte seg for kjølige forskerblikk på melodifestivalen. Synd, for her ligger det muligheter for ny kunnskap om hva et populærkulturelt fenomen egentlig er mentalt uttrykk for, hvordan kvalitet skal bedømmes og hvordan det ligger politikk til grunn for den internasjonale musikkindustrien.

Blant annet slik er det mulig å erstatte det gamle skillet mellom «høy» og «lav» med mer kunnskapsgivende kategorier.

Ønsket om analyser og kunnskap til tross: Av og til er underholdning bare underholdning, en sang bare en sang. I all sin banalitet kan selv en enkel soulpop-låt med en tekst som på ingen måte er lyrikk – sangtekster er sjelden det – gi noen noe. Ja, selv når det blir så banalt som årets Eurovision-vinnere, tyske Lena Meyer-Landrut og tekstforfatter og komponist Julie Frost og John Gordon, gjør det:

You got me, you got me

A force more powerful than gravity

It’s physics ... there’s no escape

Love Love Love

Love

Love

Love

twitter.com/KnutOlavAmas