Denne våren kunne de kinesiske lederne ha markert et viktig jubileum – om de hadde villet. Men de vil ikke.

Ingen minnehøytid for millioner av døde

60-årsminnet for «Det store spranget fremover» er så tragisk at det er best å glemme det, ja radere det ut av historien. Derfor blir det ingen minnehøytid for de mange millioner kinesere som sultet i hjel fra 1958 til 1961.

«Vi må bare tilstå det. Det er mange temaer vi ikke tør røre», sa en kinesisk historiker jeg møtte i fjor høst.

Torbjørn Færøvik

I perlehumør

Formann Mao var i perlehumør i 1958. Sovjetunionens leder, Stalin, hadde vært død i fem år. I Kreml styrte Nikita Khrusjtsjov.

Mao ville så gjerne overta rollen som den internasjonale kommunistbevegelsens nye leder, men skulle han klare det, måtte han prestere. Derfor måtte Kina «bygge sosialismen» med enda større suksess enn Sovjetunionen og ta «et stort sprang fremover». Men hvordan? Ved å mobilisere massene til å produsere mer av alt, i første rekke stål.

Tving elvene til å vike

Khrusjtsjov hadde i 1957 varslet at Sovjetunionen ville gå forbi USA på de fleste viktige områder innen femten år. Mao svarte at Kina ville gjøre det samme i løpet av noen tiår. «’Tving de høye fjellene til å bøye seg, tving elvene til å vike’- dette er utmerkede setninger. Når vi befaler det høye fjellet å bøye seg, skal det bøye seg. Når vi befaler elven å vike, skal den gjøre det

Samtidig angrep han Stalin, som hadde minnet om at menneskets evne til å forandre verden tross alt var begrenset. «Dette er galt», sa han. «Helt galt!»

En ny samfunnsform, vakker som morgensolen

Mao innledet kampanjen med å tvinge kineserne i hastig opprettede folkekommuner. «En ny samfunnsform, vakker som morgensolen, reiser seg i øst», jublet partiavisene. Fra nå av skulle kineserne gjøre alt i fellesskap, arbeide sammen, spise sammen, ja selv sove så sant det var mulig.

Nye kanaler, vannreservoarer og diker skulle bygges over hele Kina – og landet ville bli belønnet med rekordavlinger.

Mobiliseringen fikk et utpreget militært preg med dannelse av «kompanier», «brigader», «bataljoner» og «regimenter». Arbeidet kunne pågå opptil atten timer i døgnet.

«Å opprette en folkekommune, er som å komme til himmelen», skrev en av Maos amatørpoeter. «Det som utrettes på en eneste natt, er mer enn flere årtuseners innsats.»

Befalte bønder å utrette industrielle mirakler

Mao trakk ikke bare millioner av bønder ut av sitt daglige strev. Han befalte dem også å utrette industrielle mirakler ved å bygge enkle jern- og stålverk over hele landet.

Om noen år ville Kina produsere mer enn 700 millioner tonn stål, mer enn alle andre land tilsammen. «Noen mennesker sier vi er gale», ropte Mao til kollegene sine. «Nei, vi er ikke gale

Flere hundre millioner sultne

Året etter var bøndene så utmattet at de ikke orket å så kornet, heller ikke å høste de beskjedne avlingene.

Mens sulten gnaget i flere hundre millioner mager, skrev partiavisene at kineserne hadde altfor mye av alt. Situasjonen kunne minne om tilstanden i George Orwells fiktive Oceania, hvor Overflodsministeriet tryllet frem stadig høyere produksjonstall.

Levde av å spise hverandre. Småjenter måtte dø først.

I Anhui-provinsen endte Maos eksperiment i et inferno av lidelse og død. Offisielle dokumenter viser at hele landsbyer bukket under av sult. De som holdt ut lengst, levde av å spise hverandre. Også andre provinser ble hjemsøkt av kannibalisme.

«Noe av det verste som skjedde, var at foreldrene måtte ta stilling til hvem som skulle dø først», het det i en rapport. «Som regel falt valget på småjentene, guttene ble spart i det lengste.»

Straks datteren var død, ble hun utvekslet med den døde nabodatteren. Denne utvekslingen av døde barn var ganske vanlig i Anhui-provinsen, skriver Jasper Becker i boken Hungry Ghosts. Mao’s Secret Famine. Praksisen ble kalt yi zi er shi – «bytte barn – skaffe mat».

Mao – «en humanist» og «en ny mennesketype»

I 1960, mens sultne kinesere stupte en masse, mottok Mao flere utenlandske gjester i sitt hovedkvarter i Beijing, som den franske ungsosialisten François Mitterrand. «Sult finnes ikke i dette landet», sa Mao til ham. «Jeg gjentar, sult finnes ikke!»

Frankrikes senere president gikk på limpinnen og konkluderte med at Mao slett ikke var en diktator, men «en humanist» og «en ny mennesketype». Pierre Trudeau, senere canadisk statsminister, var like begeistret. Journalisten Edgar Snow, kjent for klassikeren Rød stjerne over Kina, ble tatt med på reise utenfor Beijing og konkluderte med at revolusjonen var «på riktig spor».

La et tett lokk over tragedien

Mao var en mester i hemmelighold. Som partiformann må han i 1960 ha visst at «spranget» hadde endt med lidelse og død for millioner av mennesker. Men i stedet for å erkjenne tragedien la han et tett lokk over den.

To år senere ble han kritisert for sine «feilgrep», men kritikerne valgte sine formuleringer med omhu, og ingen torde antyde hvor mange som hadde sultet i hjel.

Partiets nestformann, Liu Shaoqi – som senere ble avsatt og fordømt – skal på den tiden ha sagt til Mao: «Historien vil huske den rollen du og jeg spilte under sulttragedien som krevde så mange menneskeliv, og kannibalismen vil heller ikke bli glemt.»

«Det store spranget» ble avblåst i 1961, og en skadeskutt Mao trakk seg noe tilbake.

Dårlig vær fikk skylden

Kineserne – og verden – ble deretter fortalt at fiaskoen skyldtes dårlig vær og forviklinger i det sovjetisk-kinesiske samarbeidet. Selv i dag blir kineserne servert denne versjonen.

I den grad Mao og partiet trekkes til ansvar, skjer det i vage vendinger. Ingen antatte dødstall nevnes, heller ikke det faktum at kineserne ble så desperate at de begynte å spise hverandre.

Kinesisk historieskrivning om tiden etter kommunistenes makterobring i 1949 er mildest talt mangelfull, for partiet er mektigere enn sannheten. Oppriktige historikere møter mer eller mindre stengte arkiver over hele landet.

Den største sulttragedie i historien

Da Yang Jisheng, en tidligere journalist i Folkets Dagblad, skulle samle materiale til sin mursteinstykke bok Tombstone. The Untold Story of Maos Great Famine, måtte han snike seg rundt som en tyv.

Yang konkluderte med at Maos eksperiment kostet 36 millioner menneskeliv. Boken er forbudt lesning i Kina.

Nederlenderen Frank Dikötter, sinolog og historiker ved University of Hongkong, anslår antallet til mellom 43 og 45 millioner.

Uansett hvilke tall vi tror på, snakker vi om den største sulttragedie i historien.

Modell for andre land ...

I dagens Kina finnes det ingen offisielle monumenter til minne om de døde. De kinesiske lederne er likevel freidige nok til å oppfordre andre land til «å lære av historien». Ja, freidige nok til å mene at Kinas vei til «sosialismen» kan tjene som modell for andre land.

Nei takk. Nei og atter nei.

På Twitter: @faeroevi