Vingling er undervurdert
«Vingle-Venstre» var aldri ment som et hedersnavn. Men vingling er litt av vitsen med å drive et liberalt sentrumsparti.
Var det dumt av Venstre å gå i regjering? Spørsmålet er mye viktigere enn mye av det andre som det surres og snakkes om rundt partiet i disse dager, men bare tre måneder er gått. Antagelig vil det virke vinglete og taktisk uklokt å bruke for mye tid på evaluering og kritikk av regjeringsdeltagelsen på landsmøtet som åpner på Gardermoen i dag.
Venstre har bundet seg etter lange kvaler. Partiet vil bidra med sosialliberalt grønnskjær til en regjering som i fire år var den blåeste i Norge noensinne.
- Venstre tar debatter som knapt ingen andre tar. Monopolsalg av LSD, for eksempel.
Den historiske reisen til Moss
Veien inn ble tatt i to trinn. I desember sa to av tre i landsstyret ja til å forhandle med Høyre og Frp. Og da forhandlingene var unnagjort, satte det samme landsstyret seg i januar på en turbuss til Moss for å godkjenne Jeløy-erklæringen om hva trepartiregjeringen Solberg skal holde på med.
Mossekonvensjonen av august 1814, da Norge etter en kortvarig krig godtok unionen med Sverige, vil bli stående som mer historisk. Men for mange i det vesle sentrumspartiet Venstre var Jeløy 2018 et tidsskille, et brudd med noen lange tradisjoner, et brudd på valgløftet om ikke å regjere med Frp – og i verste fall en grunnleggende feilplassering av Venstre i det norske partilandskapet.
Alternativet fristet heller ikke
Det fantes noen sterke argumenter for å regjere. Alle partier bør søke makt når sjansen byr seg. For et fireprosentsparti er det ikke ueffent å ha tre statsråder. Alternativet var å drive videre som ett av hele syv opposisjonspartier i Stortinget – med slette utsikter til å bli sett og tilhørende fare for utradering ved valget i 2021.
Men likevel. Regjere med Frp? Fløypartiet?
Politikk er å ville, sa Sveriges tidligere statsminister Olof Palme. Men for sentrumspartier er politikk i stor grad også å vingle – i betydningen av å legge seg i midten og krangle og godsnakke i begge retninger.
Den smale sentrumsregjeringen fra 1997 til 2000 gjorde vinglingen til et mål i seg selv. Med vekslende støtte fra sak til sak skulle statsminister Kjell Magne Bondevik bryte ned toblokkstenkningen i norsk politikk. Og i de mange årene med mindretallsregjeringer fra Ap var det for sentrumspartiene en selvsagt ting å samarbeide og motarbeide i en passelig miks. Landet måtte jo ha et budsjett. Og en opposisjon.
Drømmen om flertall
Lengselen etter mer stabile styringsforhold vokste. Sp skiftet side. Ap tok SV inn i varmen. De rødgrønne lagde flertallsregjering fra 2005. Et alternativt flertall på høyresiden måtte også innbefatte Frp, som gradvis ble mer traust og alminnelig i sin profil. Men både KrF og Venstre sto imot. Lenge.
Venstre var fra 1884 en bred bevegelse av bønder, arbeidsfolk, målfolk, kristne lekfolk og kulturradikalere. Fremskrittspartiet, derimot, oppsto på 1970-tallet som en allianse av skatte- og avgiftstrette mennesker som litt flåsete sagt hadde tapt i bygningsrådet, og som ville ha rett-fra-levra-tale om problemene med innvandring.
Mellom de to bevegelser gikk en uoverstigelig kulturkløft, følte mange i begge partier.
«Heller Jens enn Jensen», sa partileder Lars Sponheim i valgkampen i 2009. Det var ikke noe sjakktrekk. Venstre tapte så det sang, og Sponheim forsvant ut. Da Aftenposten ved inngangen til valgåret 2017 spurte Trine Skei Grande om hvem som sto henne nærmest rent politisk, Jonas Gahr Støre eller Siv Jensen, fikk vi denne dialogen:
«– Det kan jeg ikke svare på.
– Jo da. Holdningsmessig, ideologisk?
– Hadde du spurt om Støre og Sylvi Listhaug, hadde jeg ikke vært i tvil.»
Allergien som må tolkes
I dag, som statsråd, vil svaret fra Grande nødvendigvis bli et veldig tydelig Jensen fremfor Støre. Dessuten lider Venstre av «Ap-allergi», sier politikere og kommentatorer. Det er opplest og vedtatt, men ikke umiddelbart så lett å skjønne for alle utenfor Stortingets korridorer.
Ap er et barn av Venstre, vil gamle venstrefolk i tidlig syttendemaitalestemning fortsatt kunne si. Og selv ikke i de aller største patrisiervillaene mellom stasjonene Ris og Slemdal på Holmenkollbanen, der Venstre er i vekst, vil særlig mange si at de i Jonas Gahr Støre har en sosialist i nabolaget.
Snittmålingene fra nettstedet Poll of polls gir hittil ingen vink om Venstre har truffet med sitt blåblågrønne eksperiment. Oppslutningen er den samme før og etter regjeringsutvidelsen, 4,0 prosent i desember, 4,1 i januar, 4,3 i februar, 4,2 i mars, omtrent som en serie dårlige kunstløpkarakterer rett over sperregrensen.
Dupper disse målingene ned i tretall i årene frem til 2021, kan det gode, gamle vingle-Venstre være tilbake. Få lyst til å prøve noe annet. Kanskje en dag til og med be om allergimiddel mot Ap-kløe.
