Meninger

Kunstig befruktning: En ufattelig egoisme?

  • Filmregissør.
  • Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen

Spørsmålet «Hvor kommer jeg fra?» er like viktig som «Hvem er jeg?», mener Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen. NTB scanpix

  • Alle - også barn - har rett til å kjenne sin egen historie.

Flere og flere enslige kvinner i 30— og 40-årene drar til Danmark og andre land for å bli kunstig inseminert. De er redde for at den biologiske klokken skal gå fra dem, og at de, fordi de ikke har funnet en partner, skal bli evig barnløse.

I dag er de fleste enige om at det ikke er noe galt i å ønske seg barn og samtidig benytte seg av de løsningene som finnes. Problemet er den anonyme befruktningen som ligger til grunn for mange av inseminasjonene. For uansett hvor mye disse barna blir elsket, tas en stor del av fortiden fra dem. Noe som kan skape ubotelige sår senere.

Dette er s

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, filmregissør.

elvfølgelig ingen ny debatt, men den blir ikke mindre aktuell av den grunn. Utgangspunktet for at jeg skriver dette var Dagsrevyens reportasje lørdag om kunstig inseminasjon. Og en pussighet ved det hele som på sin egen måte satte saken i et høyst ubehagelig perspektiv.

Og det bare noen minutter etterpå.

Drar til Danmark

I innslaget ble det fortalt at rekordmange enslige norske kvinner drar til Danmark for å få barn via nedfrysing og reagensrør. En preindustriell produksjon kan nå gi barn fedre med blå øyne og blondt hår, men ingen fortid å forholde seg til når de blir voksne.

Skal vi tro de impliserte, er det likevel ikke noe problem fordi vi er i ferd med å få en ny form for menneskehet hvor familie og slekt ikke lenger betyr noe.

Barn trenger ikke å vite hvem faren er, bare de får kjærlighet nok.

Etter reportasjen om kvinnene og barna deres, kom en «klassisk» sak om skuespilleren Toralv Maurstad. Statsfjernsynet portretterte igjen gubben; evig vandrende mellom sitt praktfulle Soria Moria-slott i Holmenkollen-land og golfbanen nede på Bogstad.

Det hele gikk meg nesten hus forbi da noe dukket opp på skjermen som på sørgeligste vis knyttet ham til opp til de nedfryste eggene og sædcellene.

Storstuen på kongsgården

Maurstad sto plutselig inne i noe som virket som en slags storstue på kongsgården.

Toralv Maurstad har alltid understreket hvor glad han er i faren sin. Er Maurstad forskjellig fra alle andre mennesker; ikke minst dem som fødes nå? spør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen. Indrelid Trygve

Han stirret varmt opp mot taket, hvor et digert maleri av hans egen far var festet til himlingen. Faren, Alfred Maurstad, også en viden kjent skuespiller, satt som i en himmel med en fiolin i hendene.Maurstad har alltid understreket hvor glad han er i faren sin, så dette er ingen overraskelse. Fundamentale deler av skuespillerens identitet er åpenbart knyttet opp til ham og slekten fra Vestlandet. Her viste han oss bare at han bokstavelig talt har noe å se opp til.

Hodet mitt begynte likevel å surre med en del spørsmål: Er Maurstad forskjellig fra alle andre mennesker; ikke minst dem som fødes nå? Kan dette bare kokes ned til en gammelmodig manns romantiske mimring over svunne tider og generasjoner, mens kvinnene med inseminasjonene ser tidsriktig og moderne på det når de mener at fedre hverken er viktige her på jorden eller oppe på himmelhvelvinger?

Forståelsen av oss selv

I Dagsrevyens reportasje understreket kvinnen som ble portrettert at hun hadde respekt for dem som ikke var enig med henne, men at hun hadde rett til å ta sine egne valg. Problemet er at hun ikke bare velger for seg selv, hun velger også å gi sine egne barn mange ubesvarte spørsmål: «Hvor kommer jeg fra?» er like viktig som «Hvem er jeg?». Ja, det er selve essensen for forståelsen av oss selv i en større slektsmessig og historisk sammenheng. Og det var det — tilfeldigvis - reportasjen med Maurstad viste oss der han gikk mellom de vaklevorne plankebuene sine.

Den verdenen som han har skapt seg, handler om hans tilknytning til egen historie og identitet. For hvor er alle stabburene og låvene hentet fra? Månen? New York? Planeten Mars?

Nei, fra norske daler og norsk tradisjonshistorie. Fra hans og vår fortid; en fortid mange barn ikke lenger får adgang til.

Skal de finne seg i det? Nei! Jeg ser frem til (retts)sakene hvor mange helt rettmessig kommer til å kreve å få vite hvem faren deres er. Det minste vi kan gjøre, og ikke minst kjærlighetsfulle, er å la dem få greie på det. Uansett hva mor eller far mener. For det er også kjærlighet.

Og i alle fall ikke egoisme.

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Meninger: Vi har ham nå!

  2. KRONIKK

    Kronikk: Blodsbånd betyr visst noe likevel | Morten Horn

  3. A-MAGASINET

    Toralv Maurstad (90): – Jeg vil absolutt ikke fremstå som en sånn jævla, forfinet kjekkas

  4. KULTUR

    Det beste du kan se på scenen i høst

  5. KULTUR

    De har alle hatt den aller største rollen: Toralv Maurstad brakk ankelen, Mads Ousdal sto i iskaldt vann til halsen, Dennis Storhøis druknet i skybrudd

  6. KULTUR

    Marguerite Duras skriver godt om nysgjerrighetens forbindelse med de store spørsmål.