Meninger

Kommentar: Putin i tiårets hestehandel om Syria

  • Per Kristian Haugen
    Per Kristian Haugen
    Kommentator
Kopiavimg580_doc6me452s6fdt1elkk32hh-lWxuj31Ti8.jpg

Flyktningkrisen forsterker kravene om fred i Syria. På høy tid - men en fred på Russlands premisser er problematisk. Ikke minst for et lite land som Norge.

I år er det president Vladimir Putin som holder Russlands innlegg under generaldebatten i FNs hovedforsamling, en oppgave som vanligvis faller på utenriksminister Sergej Lavrov.

Vi må tilbake til 2005 for å finne forrige gang sjefen selv gikk på talerstolen. Det er et sikkert tegn på at Putin har noe viktig på hjertet når han taler til verdens ledere mandag.

Temaet blir Syria. Etter fire år har konflikten krevd en kvart million menneskeliv og skapt den største flyktningkatastrofen siden Annen verdenskrig. Tragedien har vært under utvikling lenge, men her i Europa våknet vi først da flyktningene begynte å strømme inn over våre egne grenser. Nå lyder kravene om fred med ny styrke. Noe må gjøres innen Syria er tømt for både folk og fremtidshåp.

Putin er en svært populær mann i Russland. Her kan du lese noen forklaringer på hvorfor:

Les også

Fem myter som forklarer støtten til Vladimir Putin

Viktig å gjennomskue

Det internasjonale samfunnets manglende evne til å stanse krigen kan med rette kalles dette tiårets store forsømmelse. Nå kan man si at Putin bereder grunnen for tiårets hestehandel. Oppskriften er klassisk maktpolitikk, en øvelse som den russiske presidenten behersker med kynisk virtuositet.

Det er ikke mulig å vite nøyaktig hvilke ord Putin kommer til å bruke i FN, men han vil med stor sannsynlighet ta utgangspunkt i krigen mot terror. Alle de 193 medlemslandene mener at terror er et onde som må bekjempes, selv om de ikke alltid er enige om hvem som er terrorister.

Putin kan så gå over til krigen mot Den islamske stat (IS) og understreke nødvendigheten av at den blir vunnet. Deretter kan han spørre om seier er mulig slik kampen føres nå.

Russland trapper opp tilstedeværelsen i Syria.

Les også

Her er fire teorier om hva Putin egentlig vil med Syria.

Krever en høy pris

Putins svar er nei: Det kan aldri bli fred i Syria før IS er nedkjempet, og det kan ikke skje uten at hæren til president Bashar al-Assad også deltar. Men prisen for hjelpen er at fremtidens politiske ordning i Syria må ha rom for Assad. Han er mannen som ingen kommer utenom.

Russland, som har en flåtebase i den syriske byen Tartus, sender nå inn folk og materiell for å støtte opp om Assad. Ifølge Putin er den syriske presidenten åpen for dialog med den "sunne" delen av opposisjonen.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu, en maktpolitiker kjent for sin inngrodde pessimisme, tar de nye signalene såpass alvorlig at han denne uken var i Moskva for å snakke med Putin personlig. Netanyahu ser med uro på å få russiske fly og russisk-bemannet luftvernskyts i nabolaget, men regner åpenbart med at det er en realitet som Israel må tilpasse seg.

Til uken er det president Barack Obamas tur til å finne ut hva Putin tenker når lederne for USA og Russland møtes ansikt til ansikt.

Utmattelsen brer seg

Russland har lenge, sammen med Iran, vært Assads fremste allierte. Moskva har en betydelig del av skylden for at konflikten har dratt ut. Men støtten til Assad begynner å gi uttelling. Krigstrettheten er økende. En del av Syria er allerede ubeboelig for mennesker. På samme tid forverrer levekårene seg dramatisk for de mange millioner syrere som har søkt tilflukt i nabolandene.

Mange begynner å tenke det som før var utenkelig: Fred uten Assad er det beste. Men fred med Assad er å foretrekke fremfor krig uten ende. Og ingen, hverken i Vesten eller den arabiske verden, er villig til å satse tilstrekkelig med ressurser til å fjerne ham.

Putin kan enda en gang få gjennomslag fordi han er mer utholdende og målbevisst enn motparten. Slik sett ligner sluttspillet i Syria på dragkampen om Ukraina.

Les også

Disse landene har best rykte i verden

, og Russland er absolutt ikke på toppen.

Tjenester og gjentjenester

For Putin vil det være nærliggende å spørre om en mer medgjørlig politikk i Syria kan brukes til å presse frem innrømmelser i Ukraina, for eksempel en varig særstatus for de prorussiske områdene i øst. Kanskje ved at Ukraina beholder en formell suverenitet, men i praksis ordnet slik at den reelle makten ikke ligger i Kiev, men i Donetsk og Moskva.

Det er fullt mulig å avvise slike spørsmål som rene spekulasjoner. Men kortene ligger på bordet og venter på at noen plukker dem opp.

Putins tenkemåte er inspirert av 1800-tallets ideer om stormaktenes interessesfærer. I den tankeverdenen er det ingenting til hinder for at innrømmelser ett sted kan kompenseres med gevinst et helt annet sted. Og Putin er uten tvil klar over at Europa er interessert i et kompromiss som kan skape en slags fred i Ukraina.

I Vesten er det lett å le av Vladimir Putins propaganda, men:

Les også

Putin er et propaganda-geni

Faren for å bli en brikke

Det er mye å tenke på for et land som Norge dersom Ukraina skulle inngå i en hestehandel om Syria. I så fall kan vel også en konflikt i nordområdene kobles til en russisk stormaktsinteresse et annet sted i verden? Det behøver jo ikke være noen saklig sammenheng mellom det som kobles sammen. Og det spiller ingen rolle at kjøpslåingen foregår langt over hodet på dem som er direkte berørt – det er jo sånn verden er.

Dette er urovekkende perspektiver for et lite land. Norge har i sin tid som selvstendig nasjon siden 1905 arbeidet konsekvent for en mest mulig regelstyrt verden. Derfor har Norge etter Annen verdenskrig satset på løsninger gjennom FN og før den tid gjennom Folkeforbundet. Med vekslende hell, må det sies, men her går det en linje helt tilbake til den norske erfaringen fra 1814 med å være en brikke i de stores spill.

Sagt på en annen måte: Det er nødvendig å få slutt på blodbadet i Syria, og det haster. Men det bør helst ikke skje etter Putins oppskrift, som baserer seg på at makt er rett. Å godta en slik invitt kan straffe seg senere – i verste fall på et sted som ligger ubehagelig nær oss selv.

Hør på Aftenpostens utenrikspodcast om Europas mektigste politiker Angela Merkel. Hun er oppvokst i det kommunistiske DDR og nå en slags europeisk landsmoder.

Les også

  1. Hvem er egentlig Angela Merkel?

  2. I New York venter alle nå spent på Vladimir Putin

  3. Her åpnes Europas største – og dyreste – moské

  4. Snowden vil vekk fra Moskva – håper på Norge

Les mer om

  1. Utenrikspolitikk
  2. USA
  3. Israel
  4. Ukraina
  5. Syria
  6. Russland