Meninger

Hvem skal skjermes?

  • Torstein Hvattum
    Torstein Hvattum
    Kommentator
Stina Brendemo Hagen (t.v.) og Madeleine Rodriguez på vei ut fra rettssalen.

FORSKJELL. Medie-Norge er splittet i hensynet til personvernet til de tre kokaintiltalte norske kvinnene. Nok en gang tolkes Vær varsom-plakaten vidt forskjellig.

MENS AVISEN Verdens Gang konsekvent valgte å identifisere de tre kvinnene med fullt navn og bilde, har NRK lagt seg på en like konsekvent, restriktiv linje. Samtlige tiltalte er anonymisert i reportasjene fra rettsforhandlingene. Nyhetsredaktør Stein Bjøntegård i NRK forsvarer avgjørelsen med at det ikke finnes noen allmenne aktverdige grunner for å offentliggjøre navnene deres. At alle andre medier gjør det, er ikke en god nok grunn for oss, poengterer Bjøntegård.

Madeleine Rodriguez og Stina Brendemo Hagen valgte å stå frem for pressen under rettsforhandlingene i Bolivia, mens den tredje kvinnen ønsker å forbli anonym for det norske publikum, også etter at hun rømte fra politimyndighetene i Bolivia og hjem til Norge. Det hører også med til historien at Oslo byfogdembete sist sommer opphevet sin egen kjennelse der VG Nett ble nektet å identifisere 19-åringen fra Lillesand. Aftenposten har hele veien unnlatt å identifisere den tredje kvinnen.

Rom for skjønn

Den presseetiske debatten om identifisering av tiltalte dukker opp nær sagt hver eneste gang en rettssak får stor medieoppmerksomhet. Vær varsomplakaten gir betydelig rom for skjønn. Utgangspunktet er at mediene skal være varsomme med å identifisere. Etter den siste revisjonen av Vær varsomplakaten er føringen at pressen bør begrense seg til å offentliggjøre navn og bilde kun når det foreligger «berettigede informasjonsbehov».

Med en slik formulering er det selvfølgelig dukket for ulike tolkninger. For hva er et berettiget informasjonsbehov i historien om de tre norske kvinnene i Bolivia? At to av dem tydeligvis synes det er ok med medieoppmerksomhet, fritar ikke pressen fra plikten til selv å vurdere om allmenne hensyn tilsier full identifikasjon med navn og bilde. Et annet moment i vurderingen er forvekslingsfaren. Identifisering bidrar til at publikum ikke er i tvil om hvem som er tiltalt.

Identifisering av den såkalte Lommemannen etter offentliggjøringen av tiltalen er et tydelig eksempel på at allmenne hensyn tilsier navnebruk i pressen. Tiltalte Erik Andersen innklaget flere aviser og TV-selskaper for Pressens faglige utvalg. Andersens advokat fremholdt overfor PFU at identifiseringen hadde vært en stor belastning for tiltaltes familie. Svaret fra PFU var krystallklart: Identifisering av Lommemannen var berettiget. PFU la særlig vekt på omfanget av overgrep mot mindreårige over hele landet. Utvalget viste også til at identifisering av tiltalte kunne medvirke til at flere og nye ofre trådte frem.

Tillit

Det er derimot full samforståelse i norsk presse om at personer som har betrodde stillinger i det offentlige eller i det private, må finne seg i større nærgåenhet fra medienes side enn personer som i det daglige lever mer anonyme liv.

Sammenhengen mellom stillingen eller tillitsvervet og den kriminelle handlingen, kan altså legitimere identifisering. Når enkeltpersoner misbruker sin forretningsmessige stilling eller sitt betrodde tillitsverv i det offentlige eller i det private, er det rimelig at vi som presseorgan gir vårt publikum kunnskap om hvem vedkommende er. Holdes slike opplysninger tilbake, kan det rett og slett svekke tilliten til forvaltning og til politisk styre.