Dommedag verst for dem som tror på den

  • Ingunn Øklandkommentator

Arnfinn Nordbø har fått smake pisken fra kristne. Men stilt overfor hele denne historien, er det større grunn til å ha medfølelse med de konservative miljøene han tidligere vanket i.

Arnfinn Nordbø gjorde et modig valg da han i fjor slo tilbake mot kristen homohets. Historien hans ble slått stort opp i Stavanger Aftenblad, Vårt Land og Aftenposten. Etter år med sang og forkynnelse i Misjonssambandets tjeneste, var Nordbø blitt brått og brutalt utstøtt da han sto frem som homofil. I tillegg til velmente oppfordringer om å vende tilbake til den smale sti, hadde Nordbø mottatt så vel trusler som perverse meldinger fra konservative kristenfolk.

Nordbø-saken ble en påminnelse om at den religiøst motiverte motstanden mot homofili fremdeles er betydelig – ikke bare i muslimske miljøer, men i vitale deler av Kristen-Norge.

Frykt og beven.

Etter at kortversjonen var fortalt i mediene, begynte Arnfinn Nordbø å skrive bok. I dag utkommer selvbiografien Betre død enn homofil? Å vere kristen og homo (Samlaget). Her får vi familiehistorien i detalj, samt en redegjørelse for Nordbøs forståelse av Bibelens samlivsetikk. Han er fortsatt kristen.

Synsvinkelen er fremdeles subjektiv, forståelig nok. Det er Nordbø som har kjempet, grått og lidd. Jeg må likevel innrømme at min medfølelse etter hvert flytter over på foreldrene hans. Til tross for – eller kanskje på grunn av – motgangen, fremstår forfatteren selv som en ressurssterk, klok og helstøpt type preget av indre jubel over friheten og kjæresten sin.

Foreldrene derimot synes å være ridd av de mest destruktive ideer om synd, satan og helvete. Ifølge sønnen bryter de sammen i frykt og beven når han første gang forteller at han er homofil. De kjemper, gråter og lider, men uten utsikt til forløsning. Nordbø får inntrykk av at foreldrene heller ønsker ham død enn homofil, for da ville han i hvert fall komme til himmelen. Faren siteres på et ønske om at sønnens kjærlighetsforhold skal ta slutt.

Helvete.

«Jeg har av og til spurt kristne om hvordan de vil trives i himmelen når de vet at moren, en avholdt lærer, samt afrikanere og asiater flest er plassert et annet og mindre triveligere sted. Jeg har ikke fått svar.» Det skriver Steinar Lem i den løpende helvetesdebatten mellom ham og Espen Ottosen i Misjonssambandet (Aftenposten 15. april). I likhet med det store sekulære flertallet oppfatter Lem konservative kristne som autoritære mennesker. Selvfølgelig kan noen av dem være det. Visst kan helvete brukes til å skremme, undertrykke og manipulere.

Historien til Arnfinn Nordbø er imidlertid en påminnelse om at troen på helvete er verst for kristenfolket selv. I motsetning til Lem, tror jeg helvete virkelig plager mange av dem som er mest overbevist om at det finnes – ikke minst når barn, familiemedlemmer og venner kommer i «faresonen».

I dag har vi en tilbøyelighet til å avskrive ideen om helvete som en kuriositet som kun eksisterer i aparte miljøer. Men utrolig nok er dommedag fremdeles en del av den norske statskirkens trosbekjennelse. Jesus Kristus «sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd», og «skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde». Dette budskapet fremsies hver søndag i norske kirker landet rundt.

Ingunn Økland, kommentator