Frihetens paradoks

Kvinners rett til å kle seg etter eget ønske er en feministisk selvfølgelighet. Er ønsket om å redde kvinnen i burka reelt eller et produkt av vår islamofobi?

SAMTIDIG SOM IRAN iverksetter tiltak for å malstyre den mannlige hårmoten vekk fra vestlig dekadanse, kommer beskjeden om at Frankrikes nasjonalforsamling har godkjent et lovforslag som forbyr kvinner å vise seg offentlig i burka.

Loven skal opp til endelig godkjenning i senatet i september. Før den tid må det blant annet avklares om forbudet er grunnlovsstridig.

Propaganda

Her hjemme har vi hatt en merkelig avskygning av debatten om burka. Frps Per-Willy Amundsen har rykket ut og gjort sitt beste for å fyre opp vår frykt for terror og burkakledde kvinner som kidnapper barn fra barnehager.

Det hadde vært lettere å lytte til Amundsen om han i det minste hadde latt som han forsvarte kvinners rettigheter.

I et nettpublisert foredrag med tittelen «Do muslim women really need saving?» advarer den amerikanske sosialantropologen Lila Abu-Lughod mot historieløshet.

Hun har gjort en studie av propagandaen rundt tiden da Bush erklærte at alle som ikke var med, var mot USAs kamp mot terror. Her fant hun at kampen mot undertrykking av afghanske barn og kvinner var gjort til et kjernepunkt i rettferdiggjøringen av invasjonen.

Naivt?

Resultatet i dag, mener Abu-Lughod, er konstruksjonen av denne stakkarslige afghanske kvinnen som lider enormt under det undertrykkende plagget.

Videre stiller hun spørsmål ved om Vesten klarer å se seg selv i den tidligere kolonialisten eller misjonærens rolle, der vi turer frem for å redde kvinnene. Klarer vi å se på dem som ressurser også? Klarer vi å forestille oss at de kan «frigjøres» innenfor sine egne rammer, uten at vi påtvinger dem våre politiske, krigerske eller feministiske metoder?

Og er det ikke litt naivt å tro at nedkjempelse av fienden i Afghanistan vil umiddelbart få kvinnene til å kaste burkaene av seg?

Det mer enn antydes at vår paranoia for burkaen ikke springer ut av en reell bekymring for feministiske rettigheter innenfor islam, men den islamofobien som brer om seg i Europa. Det heldekkende plagget er blitt et symbol på vår forakt for fundamentalistiske ideologier og legitimerer i siste instans voldsbruk for å fremme likestilling.

Kanskje føler vi også en sterk misnøye med at vi må se «middelalderske plagg» i våre egne gater, samtidig som våre soldater faller i kamp mot Taliban?

Feminismen

Den kjente egyptiske feministen og skribenten Mona Eltahawy har uttalt seg kritisk om burkaen.

Hun mener den sidestiller fromhet med usynliggjøringen av kvinnen. «Jo nærmere du er Gud, desto mindre ser jeg av deg», kaller hun den farlige ideen bak burkaen.

I samtale med burkabærende kvinner har hun fått høre at kvinnene ser på seg selv som diamanter, godterier eller dyrebare steiner som må gjemmes vekk for at man skal anerkjenne deres verdi. «Skal vi diskutere dette som feminister,» skriver Eltahawy, «må vi stille spørsmål ved om feminister bør forsvare at kvinner er et stykke godteri?»

Forståelig

Fra et feministisk ståsted oppleves burkaen helt uutholdelig, mens den rent politisk har fått kruttsterk symbolsk betydning. Det kan likevel være viktig å huske på at det franske forslaget om et forbud ikke tar for seg et forbud mot ærbarhetsplagg som niqab eller hijab, kun den ansiktsdekkende burkaen. Dette er en vesentlig forskjell, for de to sist nevnte plaggene går også langt i å dekke kvinnen.

Likevel har regjeringspartiene SV og Senterpartiet sagt nei til et forbud. Likestillingsminister Audun Lysbakken (SV) frykter at et forbud kan føre til at muslimske kvinner blir tvunget innendørs. Høyre er skeptisk til et forbud, mens Arbeiderpartiet er splittet og antagelig kommer til å avgjøre om de er for eller mot på landsmøtet neste år.

Uansett må norske politikere i likhet med de franske ta innover seg motsetningen mellom det de ønsker, og hvilke rettigheter kvinnene faktisk har nedfelt i artikkel 8 og 9 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som beskytter individets rett til et privatliv, en personlig identitet og religionsfrihet.

31 personer?

Om Norge i det hele tatt skal ta innover seg den franske virkeligheten, må det være fordi vi mener at burkabruk er et reelt samfunnsproblem. Hvis det blant Frankrikes fem millioner muslimer er 2000 som bærer burka, utgjør det 0,04 prosent av den muslimske befolkningen. Legger vi dette tallet til grunn for Norge, hvor det bor 78000 muslimer, lander vi på at 31,2 personer ikler seg burka her til lands.

Skal vi da innføre et forbud for å «redde» disse 31 kvinnene, eller mer konstruktivt finne ut av hvordan de selv opplever sin frihet? Inntil videre kan vi være oppmerksomme på utviklingen i Frankrike og hvilke følger et eventuelt burkaforbud får for kvinnene det er snakk om der.

«Fra et feministisk ståsted oppleves burkaen helt uutholdelig, mens den rent politisk har fått kruttsterk symbolsk betydning»