Meninger

Før bar jeg davidsstjernen med stolthet

  • Nikolaj Kahn

9. november er det 75 år siden Krystallnatten. Tiden er inne for å se hva vi har lært, skriver Nikolaj Kahn. Ane Hem

Nå får jeg en klump i magen av tanken på å bære davidsstjernen på åpen gate i min egen by.

I sommer var jeg på ferie i New York, en av byene i verden med flest jøder. Overalt kunne jeg observere jøder som bar davidsstjernen synlig, jøder som åpent og stolt viste frem sin identitet og kultur.

Davidsstjernen er jødedommens kjennemerke. Det å bære den rundt halsen er et uttrykk for jødisk identitet. Og selv om davidsstjernen opprinnelig ikke er religiøst forankret, er den blitt et kjennetegn og symbol for jøder over hele verden.

Voksne menn og små gutter i New York bar også kippah, den tradisjonelle, jødiske kalotten, som den selvfølgeligste ting i verden. Og de konverserte tilsynelatende uproblematisk med muslimer, afroamerikanere og anglosaksere. Det var rett og slett helt naturlig.

Sterkt samhold

For en jøde fra lille Norge ble dette en sterk opplevelse, og det å se den frimodigheten de viste gjorde mye med meg. Jeg ble glad for at de hadde en så klar stolthet og trygghet i sin egen identitet. Og jeg tenkte at de følte et sterkt samhold som handlet om mer enn samling rundt det å ha minoritetsbakgrunn: De bidro til å berike det samfunnet de levde i.

psykolog og jøde Privat

Det som overrasket meg, var at min umiddelbare reaksjon da jeg så davidsstjernen i det offentlige rom. Det var en følelse av skam. At det var noe jeg ville skjule.Jeg er stolt over å være jøde. Hvorfor bærer jeg da ikke davidsstjernen rundt halsen min? Hvorfor får jeg en klump i magen av tanken om å bære davidsstjernen på åpen gate i min egen by, slik New York-beboerne gjør i sin? Handler det om frykt, eller er det fordi jeg ikke føler meg jødisk nok?

Det var vemmelig å merke at jeg som er jøde, som har vært så stolt av identiteten min, skjemtes over selve symbolet på jødedom. Det at min instinktive reaksjon var å skjule det fra andres åsyn, forvirret meg. Hva betød disse følelsene?

Følte meg velkommen

Som ung jødisk gutt i Trondheim på 80— og 90-tallet visste alle på skolen om min jødedom, og jeg holdt velvillig foredrag om Bar Mizwah, jødisk hjemmeliv og hebraisk språk. Til og med omskjæring var noe jeg villig fortalte alle om. Jeg tror kanskje mine foreldre kunne tenke at det var noe ukritisk å dele denne informasjonen med mine venner, men for meg var dette noe å være stolt av.

Jeg følte meg spesiell, og kanskje enda viktigere: Jeg følte meg velkommen hos venner og av lærere. Min jødedom var noe som var like naturlig for meg

selv

Jeg er stolt over å være jøde. Hvorfor bærer jeg da ikke davidsstjernen rundt halsen min?og mine venner som det at jeg var Rosenborg-supporter eller deltok på skidag. Riktignok stilte jeg med smørefrie ski som følge av at skismøring ikke er en naturlig del av ferdighetene en jødisk familie viderefører i generasjoner, men likevel ...

Det å være jødisk var i min barndom praktisk talt ukomplisert, takket være aksepten jeg opplevde fra mine venner og mine lærere på skolen. Det er noe jeg alltid vil være takknemlig for.

Opplever ubehag

Dessverre har mye av dette endret seg til det verre i dag. De siste 10–15 årene har vi som er norske jøder fått oppleve hva antisemittisme kan være. Vi har opplevd skudd mot synagogen i Oslo, molotovcocktail mot synagogen i Trondheim, dødstrusler pr. brev, trusler og angrep på åpen gate og gjenoppblomstring av konspirasjonsteorier. Listen er vesentlig lengre, men poenget er tydelig.

Antallet hendelser og ytringer med jødehat og antisemittisme som drivstoff øker, og det merkes.

Parallelt med denne utviklingen, opplever vi at det er stadig vanskeligere å opprettholde aktivitet i våre jødiske menigheter. Færre og færre møter til gudstjenester, og mange av våre venner og familiemedlemmer opplever ubehag når de skal tilkjennegi seg som jøder.

Jeg blir trist når jeg tenker på at dagens norske jødiske barn må lære om sin religion og kulturelle arv i et klima som ikke bare preges av stolthet og entusiasme, men også av beskyttelse og frykt. Det er fryktelig vanskelig å oppdra stolte jødiske barn for tiden.

Starten på den endelige løsningen

Les også

En europeisk skam

  1. november er det 75 år siden Krystallnatten. Kvelden jødiske forretninger og hjem ble angrepet og synagoger påtent. Natten står igjen som selve symbolet for og starten på nazistenes utryddelsesprosess anført av Adolf Hitler. Det var starten på den endelige løsningen. Jeg har ikke tenkt å repetere hele hendelsesforløpet for denne skjebnesvangre natten nå. Hva som skjedde er ikke det viktigste. Tiden er moden for å se hva vi har lært.

Jeg liker å tro at vi har kommet lenger enn at vi skal begrave oss i sorg over våre tapte familiemedlemmer. Familiemedlemmer de fleste av våre nålevende aldri fikk møtt.

Disse historiene som vi hørte fra våre foreldre og besteforeldre om grusomme avskjeder under dramatiske omstendigheter, historiene om frykt for eget liv, historiene om å gå fra å være integrert i det norske samfunnet en dag til det å være uønsket skadedyr dagen etter. Vi har hørt historiene, men har vi lært?

Gjentar forfedrenes feil

Jeg tviler. Vi ser den såkalte romdebatten utvikle seg til å bli et skue i rasisme og anti-ziganisme. 75 år etter Krystallnatten og Holocaust begår vi våre forfedres feil på nytt:

Vi har et offentlig ordskifte som bærer preg av dehumanisering av en hel folkegruppe. Som jøde føler jeg et ansvar for å vise solidaritet med romfolk, og jeg håper at flere følger etter. At man må ha et eget Romani Human Rights Center med base i Trondheim, er et nederlag. Det er en skam.

Min davidsstjerne la jeg bort for flere år siden. Det er så lenge siden jeg har hatt den på at jeg ikke vet hvor den er lenger. Det er ikke sikkert at det ville fått alvorlige konsekvenser for meg hvis jeg skulle gå med den, men jeg tar ikke sjansen. Jeg frykter at min jødedom skal bli et tema som brukes mot meg, og som brukes for å håne meg. Jeg ville følt meg liten og annerledes, som en fremmed i mitt eget hjem.

En gang bar jeg den med stolthet. I dag bruker jeg ikke davidsstjerne fordi jeg vil beskytte meg selv mot det å føle meg uønsket.

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Jødehatet lever. Det angår også deg.

  2. KOMMENTAR

    Er det mulig å harselere med Israel uten å bli anklaget for jødehat?

  3. KOMMENTAR

    Antisemittisme er mer enn anti-jødedom. Det er anti-demokrati.

  4. DEBATT

    Vi blir ikke kvitt antisemittismen én gang for alle. Når ikke engang holocaust klarte det, kan ingenting gjøre det

  5. KULTUR

    Ny studie: Muslimer er mer negative til jøder enn resten av befolkningen

  6. VERDEN

    Rapport: Urovekkende økning i antisemittisk vold