Meninger

Magasiner som Costume bedriver redaksjonell og kommersiell normalisering og glorifisering av det unormale | Ingeborg Senneset

  • Ingeborg Senneset
    Journalist

Denne forsiden tilhørende motebladet Costume har skapt debatt i både sosiale og mer tradisjonelle medier. Forsiden er genial, skriver Ingeborg Senneset. Foto: fasimile fra bladet

Godt hjulpet av BMI-forvirring bidrar dette til både spiseforstyrrelser og til ungdommers deling av nakenbilder.

«En moteredaksjon befolket av kloke, voksne kvinner har åpenbart levd så lenge i sin tynnspirerende boble at de ikke lenger kjenner igjen en spiseforstyrret kropp når de ser den», skriver Susanne Kaluza i sin kronikk hos NRK Ytring.

Jeg gjengir egen kommentar og sier at jeg ikke er sikker på at hun har rett: Jeg tror redaksjonene, blendet av glanset papir eller ei, er i utmerket stand til å se at bildene, eventuelt også kroppene, er langt utenfor hva vi engang kan kalle ytterpunktet av en normalakse. Det svinger i det ekstreme, og de vet det.

Genialt

Forsider som dette er nemlig geniale.

Denne forsiden tilhørende motebladet Costume har skapt debatt i både sosiale og mer tradisjonelle medier. Forsiden er genial, skriver Ingeborg Senneset. Foto: fasimile fra bladet

Ved å bruke en modell som står i en smalnende positur, som ikke usannsynlig har bein og blodårer som er photoshoppet vekk, kanskje er bildet strukket eller redigert ytterligere for å snevre den spede kroppen langt nok inn til å komme gjennom ekstremnåløyet moteverden har skapt. Sammen med teksten So chic – som forøvrig gjerne kunne assosieres med sin ordlydsbror sjikane i dette tilfellet – skapes en illusjon om at dette er slik man må være for å ha suksess, være eksklusiv, spesiell, elsket.Dermed er lista lagt.Produktet skaper problemer for alle som ikke er i nærheten av å slippe gjennom samme nåløye. Selvsagt er de ikke det, heldigvis er de ikke det. Akkurat som Barbie-dukker ikke kunne fungert, ville et menneske av dimensjonene bildet gir inntrykk av ikke usannsynlig ha store fysiske vansker.

Du er mislykket

Hva er så genialt med disse forsidene? Jo, problemet de skaper har også en løsning. Og hvor finnes den? På samme forside. Du ser feil ut. Slik skal du se ut. Du er mislykket. Slik lykkes du. Du er ikke normal. Dette er normalt. Du er ikke spesiell. Dette vil gjøre deg til noen, noe verdifullt.

Problem og løsning i ett – en sirkel skapes, et næringsgrunnlag sikres, nå og for fremtiden.

Gratulerer redaksjoner, en forretningsmessig genistrek. Så får det heller være at businessen blomstrer på bekostning av at mennesker visner.

Hva om forsiden ikke er fake? At det finnes overmennesker som de facto ser slik ut? Fake eller ikke blir i denne sammenhengen sekundært. Det handler om å legge lista. Den vil bli en målestokk, eller et nåløye om en vil, som blir blir for høyt til at de fleste når opp og for trangt til at de fleste kommer gjennom. Igjen sitter de mislykkede. Samtidig åpnes muligheter for bekreftelse på uformelt hold – eksempelvis lettkleddbilder på blogger, Snapchat, Instagram og Tumblr, for å nevne noen. Vi har sett hvor bra dét går.

Anerkjennelse

Vi skal ikke mange uker tilbake i tid for å finne sterke avisoppslag med unge som har søkt bekreftelse ved å dele lettkledde eller nakne bilder av seg selv, for deretter å få livet gruset ved at bildene blir viderepublisert blant dårlige venner eller til og med på pornonettsteder. De ville kanskje bare bli sett. Trengte anerkjennelse. Høre at de var fine nok, bra nok, pene nok. Hvorfor det, tror du?

Disse ungdommene kan få beskjed om at de bør beskytte seg selv og ikke sende nakenbilder eller spre nakenbilder av andre. Men når vi ikke ser ut til å nå fram til oppegående, modne og mektige redaktører med våre bekymringer, hvordan skal vi kunne nå usikre, unge mennesker?

Støyten for å undergrave normalitetsbegrepet og for å skape en medievirkelighet hvor kropp er avgjørende for om en person er flopp eller topp kan gjerne fordeles over flere medier. Ta BMI-begrepet som eksempel. Kroppsmasseindeks skal kunne si noe om man er over — eller undervektig. Utregningen er enkel, faktisk så grei at flere psykiatriske pasienter jeg har møtt på noen sekunder kunne hoderegne ut en persons BMI. I januar fant en professor ved Oxford at utregningen burde gjøres annerledes, og presenterte en alternativ formel.

Feitere enn du tror

Dagbladet og NRK var blant de som plukket opp nyheten, med de respektive overskriftene «Du kan være feitere enn du tror» og «Du er kanskje ikke så tjukk som du tror».

Ved første øyekast virket Dagbladet som den stygge ulven, men her er ikke den ene stort bedre enn den andre. For uavhengig av utregning, betegner begge BMI 18,5 som laveste mål før undervekt, og 20-25 som normalvekt. Dette er ikke fullstendig uriktig, men absolutt problematisk. For jamfør de spiseforstyrrede som kunne regne ut BMI i hodet, og det menneskelige behovet for å kunne måle seg, blir dette målet vel så ille som tynne cover. 18,5 er ikke minstemål før undervekt. Det er undervekt.

Mediene er ikke alene om å gi forvirrende BMI-signaler. Seniorrådgiver Henriette Øien i Sosial- og helsedirektoratet dobbeltgarderer og sier det er vanlig å betegne en BMI på mellom 20 og 25 som normalvekt, men også at det i henhold til WHO er mellom 18,5 og 25 som er regnet for normalvekt. Grete Roede anbefaler 20, mens Ung.no sier 18,5. Hvem tror du en unggutt på Google-jakt etter en referanseramme vil stole på?

«Heroin chic»

Psykologer med mange års erfaring med spiseforstyrrelser bekrefter ovenfor undertegnede at BMI 20 benyttes som minstemål for normalvekt i behandlingsøyemed. Han sier verdien bygger på konsensus blant ledende fagfolk og institusjoner som har arbeidet med spiseforstyrrelser. En studie som kombinerte resultatene fra 19 studier med nesten 1,5 millioner kvinner konkluderte med at en BMI mellom 20 og 24,9 var forbundet med lavest dødsrisiko. The Million Women Study var mer spesifikk og anslo 24 som den ideelle BMI’en. Grensen for undervekt ved anoreksi har i følge nevnte psykolog blitt flyttet fra 17,5 til 18,5. Dette er den samme grensen som mange plasserer side om side med normalvekt.

Noe skurrer.

Moteverden har for lengst gått bort fra det som Costumes tynne cover gir assosiasjoner til; Kate Moss’ berømte «heroin chic» fra 90-tallet. Selv Prada, en av designerne bak uttrykket, har begynt å bruke modeller med mer former. Israel forbød modeller med BMI under 18,5 fra nyttår i år. I Madrid opererer de med 18, mens Milano følger Israels grense.

Magasinene fôrer oss med feilaktige bilder av virkeligheten og normaliserer det unormale. Normalitetsnåløyet blir smalere, og stadig flere vil falle utenom. Referanserammer som BMI kunne blitt en liten livbøye, men forvirringen rundt hva som er normalt punkterer også denne.

Kan en magasinforside gjøre noen syk? Det enkel svaret er nei. Det kompliserte, og mer korrekte, svaret er ja. Likt en krig har spiseforstyrrelser både forutforliggende og utløsende årsaker. Årevis med dehumaniserende retorikk kan berede grunnen for å gå til krig mot en gruppe når man ønsker å få kontroll over landet. Årevis med bilder av perfekte mennesker kan berede grunnen for å gå til krig mot kroppen når man ønsker å få kontroll over livet.

Inspirasjon?

Når stadig flere blir overvektige, kunne kanskje et argument i tynne forsiders favør være at de inspirerer til bedre kosthold og mer trening? Beklager. Eksponering for tynne idealer fører til økt misnøye med kroppen og forstyrret spising (Harvard, 1995). Det er ikke det samme som at flertallet blir tynne. En spiseforstyrrelse er ikke en ensartet sykdom, men en flerspektret reaksjon. Kun rundt 1 av 10 er undervektige. De øvrige er normal- eller overvektige. Samme problem, ulik tilnærming. Samme løsning, ulikt resultat.

Jeg ser ingen grunn til å utvise forståelse for magasinenes behov for å fronte feilaktige idealer. På noen områder er vi best tjent med å være kompromissløse. Dette er ett av dem. Fakta er at forsider påvirker, og at redaksjoner kan påvirke forsider.

Så hva gjør vi nå?

Noen velrettede informasjonskampanjer? Jeg tror ikke det. Informasjonsstrømmen er allerede i ferd med å bli en oversvømmelse den beste kan slite med å holde hodet over vannet i. Mitt forslag er mindre kvantitet, mer kvalitet. En enighet om hva som er korrekt BMI er betimelig og viktig, men det viktigste er at det ikke er BMI’en som definerer deg som menneske. Anatomisk tilnærmet overkommelighet på forsiden av motebladene ville være flott, men ikke i nærheten så viktig som å høre hva et menneske har oppnådd. La oss få vite hva som ligger under cover-modellens cover.

Avslørt som feige kyllinger og kyniske melkere av sårbare mennesker står moteredaksjoner nakne og flaue tilbake. Men Costume er heldige. De har en gyllen anledning til å vise at de tar signalene på alvor. Til å gjøre endringer som vil vise mot. Til å bli mer trendy, ikke bare et flaut alibi for en avleggs nittitallsmote. En anledning til å ta sjikanere ut av chic og la chic’en erstatte kylling.

Relevante artikler

  1. MENINGER

    Tilbaketogets triumf

  2. MENINGER

    Den hviskende samfunnsskaperen

  3. MENINGER

    I et speil, langs en linje

  4. MENINGER

    - Noe av det mest interessante jeg har lest fra politisk hold på lenge

  5. MENINGER

    Bli sosial, forsker!

  6. MENINGER

    Under 21? Bruk påsken til å delta i konkurransen vår!