BAIT-UN-NASR MOSKÈ er stor og synlig, der den hviler øverst i Groruddalen, tett inntil en av Oslos hovedinnfartsårer.
Lenge før åpningen har moskeen blitt en illustrasjon på at det foregår en slags muslimsk invasjon av Norge generelt og Groruddalen spesielt.
Lite kunne vært mer feil. Baitun Nasr Moské skal være sete for Norges 1500 ahmadiyyaer. De kaller seg muslimer, og er sannsynligvis landets mest undertrykte muslimske menighet, og en av de minste. Ahmadiyya er like lite anerkjent blant muslimer som Jehovas vitner er blant kristne. Muslimer flest ser på ahmadiyya som kjettere, som ikke-muslimer.
Frykt begge veier
Det er altså liten grunn til å engste seg over de 1500 troende, det er heller de som engster seg. Derfor vil forsamlingen som sogner til Nordens største moské først og fremst trenge omsorg og beskyttelse, og ikke mistenksomhet.
Det er et behov de deler med mange muslimske menigheter. For mens deler av både det kristne og det sekulære Norge frykter muslimer, frykter mange muslimer det kristne og det sekulære.
En indre fiende
Og med årene kan muslimske menigheter i tillegg ha fått sin egen, indre fiende: Den religiøse ekstremisten som hater Vesten og alt vårt vesen, og som kan være villig til å gripe til vold i islams navn. Vi vet at de finnes her også, selv om alt tyder på at de i Norge utgjør et forsvinnende lite tall. Frykten for dem deles av oss alle.
Det er ikke alltid lett å se forskjell på en konservativ, men fredelig mørkemann, og en potensiell terrorist. Men islamist er ikke synonym for terrorist. Fundamentalisme er ubehagelig i alle former, men innebærer ikke i seg selv et ønske om å skade andre.
Samtidig finnes det, blant radikale islamister, grupper som er villige til å bruke vold. Det er disse som kan spre død og fordervelse, og det er disse vi alle leter etter.
Utrensking
I mer enn ti år har det pågått en stille utrensking av ekstremister i enkelte av de mest oppegående norske moskeene, men det har skjedd i stillhet. De fleste er blitt forsøkt snakket til fornuft. Hjelper ikke det, blir de bedt om å holde seg borte. Noen få er blitt rapportert til myndighetene.
Sist helg advarte unge ledere i oslomoskeen Minhaj— ul-Quran mot at stadig flere norske muslimer trekkes i svært konservative retninger av islam. Til VG sier Minhaj-ungdommen at de er redde for at Norge kan få like ekstreme grupper som vi har sett i England.
Minhaj selv er filial av Idarabevegelsen, som har sete i Lahore, Pakistan. Da Rushdiesaken pågikk, støttet den norske Minhaj-lederen ayatollah Khomeinis dødsdom over Salman Rushdie, og kritiserte norske myndigheter for å overhode snakke med forfatteren.
I forhold til det norske storsamfunnet fremstår menigheten fremdeles som relativt konservativ. Og de unge lederne som nå uttrykker engstelse for konservativ islam, peker ikke i noen spesiell retning. Derfor vet vi ikke hvilke former for konservatisme det er de advarer mot.
Men Minhaj-ul-Quran har tidligere vært i tottene på Islam Net, som sannsynligvis er den raskest voksende norske muslimske organisasjonen. Den er ung, aktiv og konservativ, og den står langt fra flere av verdiene den norske rettsstaten bygger på. Siden starten har Islam Net vært relativt åpne, og la tidlig ut på nett opptak av sine omdiskuterte møter. Lederen, Fahad Qureshi, skiller skarpt mellom hvem han mener kan kalle seg muslimer og hvem som ikke kan det.
Rettroenhet
Nesten komisk blir det når han med sin iherdige rettroenhet indirekte stempler lederen for Islamsk Råd Norge som ikke-muslim. I en diskusjon om dødsstraff hevder Fahad Qureshi at man ikke er muslim dersom man er motstander av dødsstraff, slik den foreskrives i islam. Og siden lederen i Islamsk Råd Norge, Senaid Kobilica, er en erklært motstander av dødsstraff i enhver form, ledes altså rådet– i Qureshis øyne – av en ikke-muslim.
Slik settes verden på hodet.
Men om Islam Net er ekstreme, er det ingenting som tyder på at organisasjonens ledere lefler med vold. Likevel kan man tenke seg at fanatikere på villspor blir trukket mot Islam Net, rett og slett på grunn av gløden og intensiteten.
I så fall må vi håpe at ledelsen er i stand til å identifisere og bidra til å isolere og nøytralisere dem.
Rundt 45000 av Oslos innbyggere er medlemmer av et muslimsk trossamfunn, i tillegg til et ukjent antall uregistrerte. I dag har byen tre bygninger som er oppført som moskeer. Nå øker tallet til fire – hverken mer eller mindre.
Og når Baitun Nasr Moské åpner dørene, vil det store flertall av byens muslimer ergre seg mer enn de fleste andre, over at kjetterne blir omtalt som om de var muslimer.