Meninger

Opprør med boblende overskudd

Hvordan kan en gutt løsrive seg når far begeistret marsjerer med i alle samtidens opprør?

Er f. eks. antiautoritær, hippie, rock’n’roller, nudist, pønker, desillusjonist og rød i et blått Bærum på 1970-tallet?

Det er nok til å drive en 14-åring inn i desperasjonen. Han synes ikke at han kan bli pyntelig heller.

Sønner av Norge er et freidig titeltyveri fra en pompøs nasjonalsang pluss en tidligere filmkomedie, årgang 1961. Men utidigheter er naturlige når pønkens kaotiske raseriutbrudd skal skildres i Jens Liens tredje spillefilm. Tragikomedien ironiserer kjærlig over alle de nevnte datidsmoter.

Før Knausgård.

Romanen Teori og praksis utløste en pre-Knausgård-debatt med sin åpne skildring av figurer og hendelser i Bærums relative «bakgård», drabantbyen Rykkinn.

Den drevne manusarkitekten Nikolaj Frobenous ( bl.a. den ytterst våkne Insomnia) har oversatt sin «løgnaktige selvbiografi» ved å bryte ned originalspråket for å bygge alt opp igjen, i det nye språket, her filmspråket. Som gode oversettelser skal.

Dernest skildrer han ikke hele oppveksten til hovedfiguren Nikolaj, bare ett år. Dette kan tjene som et lærestykke for prosessen fra romanteori til filmpraksis.

Den overskuddsladede Lien liker halvabsurde, uberegnelige menn, gjerne fantaster med bisarre drag. Som Jonny Vang eller Den brysomme mannen. Nikolajs arkitektfar blir mer og mer eksentrisk og opprørsk, så mørkere manisk.

Det gir en saftig og kraftig rolle for Sven Nordin. Igjen viser han sin suverene kapasitet, i meget velspilt sammenheng med ungdommer som Åsmund Høeg og Trond Nilsen. Deres hormonstorm er like velformulert som Nordins. Rått bra! Bravo!

Den britiske pønkens fortsatt overlevende ikon «Johnny Rotten» dukker betydningsfullt opp.

Sønner av Norge er spenstig klippet og kunstnerisk velpoengtert, i foto, musikk osv.

Fengende nok domineres ikke filmspråket av f. eks. rasende pønk eller de andre svermeriene. Vi opplever en livlig og sindig panorering over denslags i en veloverveid stiltone, bortimot i klassisk lei. Det blir ekstra effektivt, uten å skli ut på metaplanet.

Språktonen i de rammende dialogene er velobservert og datidsmiljøet tatt på kornet. Ofte er dette riktig sprudlende.

Det dreier seg om norsk ungdom som gjerne vil gjøre opprør, men ikke riktig får det til, av lett uvanlige grunner. Selv når vekstsmertene står på som verst og uforståelighetene bobler. Lien/Frobenius kaster lekent gamle baller opp i luften og griper dem igjen med en viss virtuos nonsjalanse.

Man lar seg lett forføre av den galgenhumoristiske desperasjonen, selv om slutten ikke riktig løfter filmen så høyt som den legger opp til.

PER HADDAL