De to store mister grepet

Opposisjonsleder Ed Miliband (t.v.) og statsminister David Cameron får begge så hatten passer i britisk presse i dagene før torsdagens parlamentsvalg.<b> </b>

Britene gløder av politisk engasjement – for alle andre enn de to statsministerpartiene.

De valfarter landet rundt, klemmer babyer, tar selfies iført vernehjelm med fabrikkansatte i gamle nordengelske industribyer og lover barnehagedekning her og lyntog der. Politikere i valgkampinnspurt kan være et anmassende syn. Og det som gjør årets heseblesende valgkamp i Storbritannia ekstra pinefull å overvære, er at britene har sine rikspolitikerne langt opp i halsen. De to statsministerkandidatene får kjeft uansett hva de gjør.

To av valgkampens store saker har vært at Tory-sjef David Cameron valgte å spise grillpølse med kniv og gaffel (er det mulig!), og at Labour-leder Ed Miliband har to kjøkken hjemme (for en hykler!). Partilederne for landets to største partier er fritt vilt i pressen og tegnes som klossete snobber, helt i utakt med sitt folk.

Støtten svinner

Denne forakten for de to store vil få store konsekvenser når britene avgir sine stemmer torsdag. Det vil bli uhyre jevnt. Det snakkes allerede om mulighetene for nyvalg. Tradisjonelt har nasjonen svingt mellom rødt og blått, slik at Labour og Toryene ryddig og greit har byttet på nøklene til 10 Downing Street.

Men ved forrige valg skjedde det nær utenkelige: Toryene ble riktignok landets største parti, men de var ikke i nærheten av å kunne danne flertallsregjering alene. Løsningen ble en koalisjon med Liberaldemokratene, et historisk eksperiment ingen av de to partene er spesielt fornøyd med i dag.

Les saken:

Les også

Hva gikk galt for britisk politikks wonderboy?

På 50-tallet stemte 96 prosent av velgerne på de to store partiene, nå på torsdag ut til å havne midt på 60-tallet. Den resterende tredjedelen av stemmer fordeler seg på en hel underskog mindre partier. Sentrumspartiet Liberaldemokratene har i flere tiår samlet opp de fleste proteststemmene, men fem år som lillebror i regjering har tæret på deres troverdighet, og de har mistet posisjonen som Westminsters vaktbikkje. Derfor ser britene seg om etter alternativer.

De to stedene har samme navn, men her stopper også likhetene. Se hvorfor de stemmer ulikt:

Glødende grasrot

For velgerne her er ikke politisk desillusjonerte, tvert om. Når jeg reiser rundt i landet, møter jeg de mest politisk engasjerte menneskene en kan tenke seg. I Skottland nærmest selvantenner pensjonister, 16-åringer og alenemødre av engasjement. I kystbyer sør i England holder det å putte på 10 pence, så snakker folk i store bokstaver om hvilket raseri de føler overfor EU.

De siste par årene har det nemlig vokst frem glødende grasrotbevegelser over hele landet, rundt de skotske nasjonalistene (SNP), euroskeptikerne (UKIP) og ikke minst miljøpartiet de grønne – som på rekordtid har fått 50.000 nye partimedlemmer, uten at det nødvendigvis vil gi partiet flere seter i parlamentet. Det skorter altså ikke på politisk engasjerte velgere, men felles for deres engasjement er ønsket om å gi det etablerte Westminster fingeren.

System i utakt

De to store partiene fremstår i dag som to beskyttede og livløse levninger fra oldtiden, som først og fremst holdes opp av valg systemet , som klart favoriserer dem. Makten i dette landet fordeles via 650 ulike valgkretser, der det utspiller seg lokale førstemann til mølla-kamper om kretsens ene mandat. I praksis er det altså bare det største partiet som får uttelling.

Dette vil torsdag gi en del snåle utslag mandatmessig. De skotske nasjonalistene er lilleputter nasjonalt, men kan få inn opptil 40 mandater fordi de er store lokalt i Skottland. Men euroskeptikerne i UKIP, som lenge har hatt rundt 15 prosent oppslutning nasjonalt, vil trolig bare få inn to-tre mandater. Liberaldemokratene har rast på meningsmålingene, men står fortsatt sterkt i mange urbane valgkretser og kan kanskje få inn nok mandater til igjen å spille rollen som regjeringens juniorpartner – enten med Toryene igjen eller med Labour.

Dermed blir grunnlaget for regjeringsdiskusjoner ikke bare komplisert, men i beste fall en demokratisk sett skjev dragkamp. Med mindre et mirakel inntreffer denne uken, som gir ett av partiene rent flertall, vil enten Ed Miliband eller David Cameron bli nødt til å gå til sengs med en eller flere små samarbeidspartnere. En av de to vil bli landets statsminister. Men det vil sannsynligvis skje med historisk få briter i ryggen.