Norway, we have a problem! | Are Traasdahl
Verdens fem største selskaper er teknologiselskaper. Hva har Erna Solberg tenkt å gjøre med det?
Verden spises av teknologi. Enten spiser man, eller så blir man spist. Norge blir nå spist fordi vi mangler kapitalstrukturen som kan snu bordet. Mangler vi også politikere som er villige til å gjøre noe med det?
I 2011 var de fem største selskapene i verden tre oljeselskap, en kinesisk bank og et teknologiselskap. I 2016 er de fem største selskapene i verden teknologiselskaper. Google, Facebook, Microsoft, Apple og Amazon. Alle hentet sine penger fra såkalt venturekapital. Dette bør i seg selv få norske politikere til å våkne.
Skremmende tall
Her er noen flere tall som, sett med norske briller, bør være som å se skrekkfilm i 3D.
Selskaper som opprinnelige ble finansiert av såkalte venturekapital-fond, utgjør 63 prosent av den totale amerikanske børsverdien. I sum har de skapt 4 av 10 arbeidsplasser i USA.
Dette er mulig fordi det i USA er over 4 000 selskaper som investerer i denne viktige venture-fasen.
I Norge er det ingen. Null.
Israel har omtrent like mange innbyggere som Norge. Men i motsetning til Norge har de har klart å skape en fantastisk teknologisektor og en utrolig vekstindustri. De hermet etter Silicon Valley, og på 90-tallet matchet den israelske staten utenlandske ventureinvesteringer, krone for krone.
Israel har i dag 70 aktive venturekapital-fond, hvorav 14 er internasjonale aktører. I 2015 ble det investert nesten 40 milliarder kroner fra disse venturekapital-selskapene i Israel. Tallet for Norge er ca. 300 millioner. 0,8 prosent av Israel.
Byen Austin i Texas har omtrent like mange innbyggere som Oslo. I 2015 investerte venture-selskaper i Austin 5,5 milliarder kroner. Norges venture-innsats var altså bare 6,3 prosent av venture-investeringer i den lille amerikanske byen i Texas.
Hvis vi ønsker å skape en norsk teknologifremtid (det finnes ingen annen), må politikere forstå hvordan teknologiselskaper blir skapt. De finansieres av venturekapital. Norge har ikke dette avgjørende verktøyet i sin verktøykasse – for å bruke et språklig bilde som politikerne i hvert fall forstår.
To historier
12. januar 2010 møtte jeg Rick Heitzman fra venture-selskapet Firstmark, i New York. Jeg fortalte Rick at jeg skulle starte et selskap som hadde noe med mobiltelefoni å gjøre. Noe mer visste jeg ikke. Ikke hva, ikke hvordan, ikke med hvem. Jeg hadde ikke engang et navn. Perfekt, sa Rick. Det er akkurat dette vi leter etter!
Rick investerte i hver runde i seks år, selv om det må ha sett mørkt ut for ham også underveis. Selskapet ble til Tapad. I februar i år solgte vi Tapad for tre milliarder kroner i til Telenor.
Rick investerte også i selskapet Tout som skulle levere eCommerce-tjenester til mobil – samtidig som Amazon gjorde det samme. Jeg tvilte, men Rick likte Tout og trodde på de unge karene fra New York University som hadde laget en 'Pin' øverst i høyre hjørne på appen slik at folk kunne spare på bilder av ting de vil kjøpe senere. Selskapet heter i dag Pinterest og er verdt over 100 milliarder kroner.
Er dette unike historier om en investor og noen håpefulle gründere? Nei. Det er 30.000 personer som Rick i USA og det er 4380 venturefond selskaper som Firstmark i landet of hope and dreams.
Som lærersønn har jeg aldri tilhørt noe elite, hverken i Norge eller i USA. Men en ung kar med store drømmer, fra et lite norsk tettsted (unnskyld Fannrem), fikk amerikanske investorer til å tro på nettopp de drømmene.
Denne venturekapitalen blir enda viktigere i fremtiden, når levetiden til etablerte selskaper blir kortere, konkurransen mer global, og behovet for nye børsnoterte, hjørnesteinsbedrifter blir prekært.
Post olje
Politikerne snakker varmt om oss gründere for tiden. Nå må de samme politikerne også lytte. I forrige uke stilte jeg og 14 andre oss bak et "gründeropprør" i avisene, vi presset oss inn på scenen på Virkekonferansen, og vi kommer til å fortsette til noen hører etter.
Teknologi-gründere i Norge har den fremste kunnskapen og forståelsen for hva som er i ferd med å skje. Og vi er kollektivt bekymret.
I Gründer-oppropet skisserer vi utfordringer og vi beskriver hva som konkret må til. Kortversjonen er at et teknologiselskap trenger mer enn 100 millioner kroner – i flere investeringsrunder.
Fase 1: såkorn
Fase 2: produktutvikling
Fase 3: kommersialisering
Fase 4: ekspansjon
Fase 2–4 er tilsammen der venturekapital opererer. Totalt må et teknologiselskap hente 150–250 millioner kroner med venturekapital på veien til å bli global markedsleder. Å drive teknologiinnovasjon tar 8–10 år før det blir lønnsomt. Amazon er fortsatt ikke det – 20 år etter at de lanserte.
På norsk
Men vi har jo både Innovasjon Norge, Argentum og Investinor, påpekte næringsministeren i kronikk i Dagens Næringsliv, som et slags svar på våre forslag. Men her er det viktig å skille snørr og barter.
Innovasjon Norge gjør god jobb når de deler ut én million kroner til hundrevis av selskaper hvert år. Men dette dreier seg kun om såkorn-fasen.
Innovasjon Norge er ikke Venture-kapital. StartupLab og Alliance Venture er også gode investorer i såkornfasen (jeg er personlig investor i StartupLab).
Ingen av disse kan investere 50–100 millioner kroner i ett selskap.
I den andre enden av skalaen finner du det statsfinansierte Argentum, som investerer i Private Equity (PE). Det er definitivt en viktig del av økosystemet, men PE er ikke venturekapital. De investerer i trygge etablerte selskaper som for eksempel Nille, Plantansjen eller Sats/Elixia.
Til slutt, Investinor (som mistet 1,5 milliarder i statsbudsjettet) gjør heller ikke venture i tradisjonell forstand. Som passiv investor trenger de et annet venturekapital-fond til å lede finansieringen.
Det finnes ikke lenger selskaper med fokus på Norge
Hva da med rene venturekapital-selskaper? Det finnes ikke lenger selskaper med fokus på Norge. Null! Vi hadde Northzone, men de flytter hovedkvarter og fokus ut av Skandinavia.
Selv om vi utdanner de smarteste ingeniørene og fostrer hardtarbeidende gründere som tør å ta sjanser, så kan Norge aldri skape et Facebook, Google eller Spotify med den kapitalstrukturen som vi har i dag. Ikke bare mangler vi strukturen. Vi mangler også tilgjengelig kapital.
Superfond
På Aftenpostens konferanse og om fremtidens arbeidsliv lanserte jeg ideen om et Super Fond på 10 milliarder kroner, til investeringer i teknologiselskaper Med 10 milliarder kroner kan vi finansiere 100 selskaper med 100 millioner.
Men hvem kan skaffe 10 milliarder kroner?
Privat kapital? Det er skapt enorme verdier i Norge på eiendom, olje, shipping og dagligvare. Men det er noe helt annet å bygge teknologiselskaper, og det er en helt annen idrett å være venturefase-investor i teknologiselskaper i stedet for eiendomsinvestor. Det ville vært fantastisk om norsk privatkapital kom på banen, men jeg er redd det vil ta den tiden vi ikke har.
Etablerte selskaper? Store virksomheter trenger sårt innovasjon, og dette kan være en måte å drive frem den innovasjonen på. Corporate venturekapital utgjorde hele 65 milliarder i USA i 2015. Men store, norske selskaper har ikke noe venturefond å snakke om.
Staten? Staten er nødt til å spille en viktig rolle (som den har gjort i USA i oppstarten av selskaper som Apple, Facebook og Google, ja i hele Silicon) Det store problemet med manglende venturekapital løser seg nemlig ikke av seg selv. Og nei, det holder ikke med skatteincentiver og såkorn.
Jeg forstår også at 10 milliarder er mye penger, og at handlingsrommet i statsbudsjettet er lite, slik systemet er. Men hva gjorde vi da vi bygde Norge etter krigen? Hva gjorde vi da vi satset på oljen på 70–80 og 90-tallet? Hva gjør vi nå når verden spiser oss opp?
10 milliarder er 0,1 prosent av oljeformuen. Kan ikke oljefondet investere i norskbaserte venturefond? Alternativt, kan vi ikke foreta årlige småsalg av statlige eierandeler på Oslo Børs? Begge deler er ren reallokering av statlig, direkte eierskap.
Vi må komme i gang
Det kan være flere løsninger, men det viktigste er vi kommer i gang. På vegne av Norges gründere ønsker jeg at politikere i både regjering og på Stortinget nå viser at de forstår problemet og tar en aktiv rolle for å løse det. Det er nemlig deres oppgave.
Erna, Jonas, Monica, Raymond, Hadia og andre som bryr seg om fremtidens Norge, ring oss gjerne. Vi har ingen tid å miste.
Les også:
