Stø kurs uten styring

Markedet kan ikke overlates til seg selv, sier Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen. Før de føyer til: Det er utlandet som avgjør.

STATSMINISTER JENS STOLTENBERG og finansminister Kristin Halvorsen lyste av konsentrert vilje i går. «Markedet kan ikke overlates til seg selv,» sa Stoltenberg.

«Vi har bare halvparten av arbeidsledigheten ute i Europa, men gjør dobbelt så mye», sa begge to, nesten i kor.

«Det er fordi vi har større ambisjoner», forklarte statsministeren til TV2.

Gammel helt.

En av Jens Stoltenbergs helter har alltid vært den britiske økonomen John Maynard Keynes. På 1930-tallet laget han en oppskrift for hvordan myndighetene kunne snu en dyp økonomisk krise til ny oppgang ved å bruke mer penger.

Stoltenberg understreket i går at den norske budsjettpakken vil virke. Det vil også rentekuttene fra Norge Bank. Ja, de vil virke enda sterkere.

Men så kom forbeholdene. Det er ikke sikkert at Regjeringens tiltak vil bety mye sammenlignet med uværet som kommer inn fra utlandet.

«En global krise», sa Stoltenberg da han beskrev den tiltagende strømmen av dårlige nyheter fra utlandet og de stadig dystrere prognosene fra Det internasjonale pengefondet og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD.

«Vi kan ikke bevilge oss vekk fra et kraftig tilbakeslag i internasjonal økonomi», sa han.

Ny svakhet.

Sagt på en annen måte: Et lite land kan ikke snu økonomien på egen hånd, uansett hvor sterke virkemidlene er. Derfor kan hverken finansministeren eller statsministeren gi noe klart svar på hvor norsk økonomi går.

I stortingsproposisjonen som Finansdepartementet la frem i går, får vi riktignok vite at arbeidsledigheten «er ventet å øke gjennom 2009, for så å flate ut». Departementet konstaterer at en ledighet på fire prosent av arbeidsstyrken ved utgangen av året vil være «under de ledighetsnivåene vi har hatt i tidligere lavkonjunkturer».

Dessverre er det uklart hva det optimistiske synet på et omslag ved årsskiftet bygger på. Finansministeren velger kort og godt ikke å legge frem noen prognoser for utviklingen i norsk økonomi neste år. Hun hadde knapt nok et syn på hvordan en av vekstmotorene i norsk økonomi så langt, investeringene i oljeleting og utvinning, vil utvikle seg.

Derfor er det kanskje ikke så rart at Kristin Halvorsen i går tydde til ord som «håp» da hun ble bedt om å utdype.

En litt slem måte å lese finansministeren på, som i ettertid kan vise seg riktig, er at Regjeringen har ganske god oversikt over hvordan norsk økonomi vil utvikle seg frem til stortingsvalget til høsten. Men deretter blir alt veldig usikkert.

Ekstraregningen.

En av de mest interessante sidene ved gårsdagens stortingsproposisjon er at den tegner et overbevisende bilde av hvor dyrt det er å drive motkonjunkturpolitikk. Dessverre for Norge gjelder dette også for de landene vi eksporterer til – og som ikke har noe oljefond å lene seg på.

En ting er selve ekstrabevilgningene og skattelettelsene. Men i tillegg kommer svikten i skatteinntektene og økningen i utgiftene til arbeidsledighetstrygd. Slik mer enn dobles totalregningen. Det ligger nå an til den faktiske bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet vil øke med omtrent 100 milliarder kroner fra 2008 til 2009, eller 5 prosent av bruttonasjonalproduktet, BNP.

En lignende sammenheng gjelder i andre land. Forskjellen er at regningen i andre land må dekkes ved låneopptak. Storbritannias låneopptak i år komme opp i nærmere 10 prosent av BNP, like mye som i USA.

For land som allerede har høy gjeld er dette mildt sagt alarmerende, særlig hvis slike underskudd skulle vare ved i flere år. Det var en slik mekanisme som felte Sverige på begynnelsen av 1990-tallet, og statsminister Fredrik Reinfeldt har forlengst advart mot å havne i en slik gjeldsfelle på nytt.

Og noen spår nå at Storbritannia kan begynne å ligne Island. Vi får tro at sammenligningen er overdrevet, men pundet faller som en stein.

Redningsmannen.

Og her er vi ved poenget: Det er tvilsomt om noe land har styrke til å snu konjunkturene på egen hånd.

Finanskrisen bunner, grovt sett, i en mangel på gode låntagere. Lenge var det lånefinansierte forbruket blant amerikanske husholdninger en av de viktigste drivkreftene i verdensøkonomien. Men nå må de redusere forbruket for å få ned gjelden sin.

Håpet har vært at myndighetene kan overta, ved å øke pengebruken og etterspørselen ved hjelp av lånte penger.

Nå kjenner vi noen av svarene. Regjeringen kunne nok gjøre mer, men Norge kan, tross tilgang på oljepenger, ikke redde seg selv. Og de fleste andre europeiske land gjør mindre enn Norge, fordi de ikke tør eller kan annet.

Hvem skal da redde verden?

Mange kommentatorer mener at det hviler et særlig ansvar på land med penger på bok og store overskudd i handelen med andre land. De må bruke mer penger.

Norge hører med i denne gruppen, men er en liten fisk. Den store fisken heter Kina.

Derfor er det langt frem til en utflating av arbeidsledigheten. Ledigheten vil fortsette å stige i 2010.