Meninger

Det tragiske oktoberkuppet | Bernt Hagtvet

  • Bernt Hagtvet, professor ved Universitetet i Oslo/Bjørknes Høyskole
Et år før den store hundreårsfeiringen av Oktoberrevolusjonen, marsjerte russiske kommunister gjennom Moskva med banner og faner som hyllet bolsjevikenes kupp. I år vil feiringen bli langt større, men det er intet å feire, skriver Bernt Hagtvet.

Oktoberrevolusjonen var ingen revolusjon. Jeg utfordrer den russiske ambassadør til å arrangere en sørgehøytidelighet den 7.november.

Bolsjevikenes maktovertagelse høsten 1917 var et kupp der makten ble plukket opp fra gatene. Revolusjonen kom først etter at borgerkrigen var vunnet i 1922.

Lenins utnyttelse av dette maktvakuumet åpnet for et av de verste diktaturer verden har sett. Det er intet å feire.

Russerne er i revolusjonsmodus dette året, hundreårsmarkeringen av de to revolusjonene i Petrograd skal markeres. Den første, i februar, avskaffet tsarismen. Den andre avskaffet håpet om en konstitusjonell utvikling i Russland.

Og den åpnet for en av tidenes verste tyranner, Josef Stalin. Med ham fulgte ufattelige lidelser for det russiske og ukrainske folk.

Her ligger en lærdom for all ettertid. Den franske revolusjon endte i Napoleons autoritære og imperialistiske keiserdømme, den russiske i Stalin. En advarsel for alle revolusjonsromantikere.

Ambivalens

Jubileene – om det er det riktige ordet – har foreløpig ikke sparket opp mye støv. Det er forståelig. Her er ikke mye å feire.

Dagens regime i Russland ser nok tvetydighetene i begivenhetene.

Vi taler om et av det 20. århundrets dypeste tragedier, den perverterte appellen til idealitet som kalles kommunisme.

I disse dager for hundre år siden befant Vladimir Lenin seg i skjul i Finland. Han var ettersøkt for landsforræderi. Den provisoriske regjeringen under Alexander Kerenski hadde gode grunner for å ta ham – Lenins reise fra Sveits var jo finansiert av fiendens generalstab.

Vladimir Lenin talte på Den røde plass på den første årsdagen for Oktoberrevolusjonen i 1918.

Men Lenin unngikk arrestasjon og vendte tilbake til Petrograd. Der ble han den drivende kraft i mobiliseringen mot den provisoriske regjeringen under Kerenski.

Kuppet var først og fremst Lenins verk. Hadde Lenin fått sitt lammende slag noen år før, ville sannsynligvis Nikolai Bukharin ha overtatt. Han var adskillig mer tvilrådig og så tidlig trusselen fra Stalin. «Djengis Khan» kalte han Stalin.

Kanskje kunne verden da blitt spart for et kupp som undergravde den mer åpne, mangfoldige politikk som kjennetegnet månedene etter februarrevolusjonen. Da kanskje hadde den grunnlovgivende forsamling som var innkalt til januar 1918, fått en sjanse til å sette Russland på en mer liberal kurs.

Det paranoide tyranni

I stedet kom bolsjevikenes jernharde, sentraliserte partidisiplin.

Landet ble satt på en ufravikelig kurs mot det paranoide tyranni under Stalin. Ideologien lå åpent i kortene.

Undertrykkelsesapparatet og kupplanene var nøye beskrevet i Lenins pamflett fra 1902, Hva må gjøres.

Ofrene for Stalin kan telles i millioner, for kommunismen som helhet i titalls millioner.
Det er ikke vanskelig å forstå den nærmest bengalske stråleglans Oktoberrevolusjonen sto i for samtidens radikale. Noen kom aldri ut av fortryllelsen, som historikeren Eric Hobsbawm. Det førte ham til en katastrofal undervurdering av kommunismens ofre.

Russiske kommunister henter alltid frem faner som viser deres revolusjonshelter, Josef Stalin og Vladimir Leninin, når de feirer Oktoberrevolusjonen.

Fortryllelsen til Mot Dag

Mot Dag og vel også Einar Gerhardsen her hjemme, kom egentlig heller aldri ut av transen. Det kan man forstå. Verden hadde nettopp kommet seg ut av en verdensbrann med millioner av drepte. Lenins tese om at krigen skyldtes imperialisters renkespill og kapitalismens systemtvang, kunne gis en viss plausibilitet.

Så fulgte krise på krise, inflasjon og sult. Oktoberrevolusjonen tente et håp om en radikalt bedre verden, en høyere post-kapitalistisk sivilisasjon.

Dette håpet kunne kanskje næres frem til de første Moskva-prosesser fra 1936/37. Men etterpå? Politisk naivitet av denne type kommer på linje med å forsvare nazismen etter Krystallnatten i 1938.

I høst er det best å gå forbi Oktoberrevolusjonen i andektig sorg.

Jeg utfordrer den russiske ambassadør til å arrangere en sørgehøytidelighet den 7. november.

Les mer om

  1. Russland
  2. Moskva