En frihet under press

Å rakke ned på ytringsfriheten og samtidig bagatellisere truslene mot den, er et svik mot det liberale samfunn.

Les også

En frihet under press

DET GÅR KNAPT en uke uten at ytringsfriheten og forholdet mellom religion og samfunn kommer under debatt. Karikaturstrid, hijabsak, FNs konferanse om rasisme, fundamentalistisk kristendom og islam – og nå David Irvings besøk i Norge.

Skulle ingen medier ha intervjuet Irving, fordi han er en notorisk historieforfalsker, løgner og nazisympatisør? Demonstrantene fra SOS Rasisme utenfor TV2 i Oslo sentrum i går mente utvilsomt det, og aksjonister vil rope det samme på Lillehammer de neste dagene. Det viser et fungerende demokrati. Men det går en fin grense mellom å kaste seg på en propagandakampanje og å tie noe ihjel, slik at det går under jorden.

Det vi avskyr må forsøkes motarbeidet i det åpne rom. Selv irrasjonelle, stupide og potensielt farlige ytringer og holdninger må diskuteres – og drepes. Er dette en naiv tro på rasjonaliteten og styrkene ved offentlig debatt? Dreier det seg ikke dypest sett om hva slags samfunn vi ønsker?

To nye bøker.

Akkurat nå utgis det to bøker som leverer ganske ulike tolkninger av den dagsaktuelle situasjon. Den ene vil eksponere de krefter som utgjør en trussel mot ytringsfriheten og andre liberale verdier. Den andre viser frem de like sterke kreftene som faktisk tar trusselen alvorlig.

Bøkene har likevel et fellestrekk: De deler en dyster diagnose om at ytringsfriheten i 2009 er presset fra vinkler få ville forestilt seg for noen år siden. Den iranske fatwaen mot Salman Rushdie i 1989 ses som vendepunktet, innledningen til en farlig backlash med knebøyninger overfor fundamentalistisk religion – eller kultur og politikk som opererer i dens navn.

Medier og politikere.

Den ene boken ble presentert i regi av Fritt Ord i går, nøyaktig samtidig med at demonstranter gikk løs på David Irvings bil på Karl Johan. Det er en bok med 11 artikler redigert av jusstipendiat Anine Kierulf og medieprofessor Helge Rønning under tittelen Freedom of Speech Abridged.

I den andre boken, Surrender. Appeasing Islam, Sacrificing Freedom, hevder Bruce Bawer at norske og andre vestlige eliter i medier og politikk tar for lett på den radikale islamismens overgrep mot liberale frihetsverdier, bedriver selvsensur i frykt for å støte religiøs sensibilitet og gir illiberale krefter både talerstoler og anerkjennelse.

Bawer er en amerikansk kulturkritiker som bor i Oslo. Hans forrige bok om samme tema, While Europe Slept, kom i 2006. Han er en kunnskapsrik forfatter med flere verker bak seg som har vakt internasjonal oppmerksomhet. Her i landet er han underlig lite anmeldt, til tross for at norske eksempler var sterkt til stede i siste bok og dominerer i den nye – ikke minst det han ser som politikeres og mediers økende frykt for å støte religiøse følelser.

Svekket immunforsvar.

Reaksjonære krefter har vunnet fotfeste i muslimske miljøer siden Rushdie ble dødsdømt av det iranske prestestyret. Multikulturalismen har bidratt til denne prosessen ved å hevde at forskjellige grupper må behandles forskjellig, og har slik svekket progressive krefter i islam. Bawer ser dystre følger av utviklingen: Vi opplever press og intimidering, som attentatene etter Rushdies Sataniske vers, de voldelige opptøyene etter Muhammed-karikaturene, og en ny, omfattende, fryktdrevet selvsensur overfor islam i store deler av Vestens kultur— og samfunnsliv.

Bare bekreftelser.

Bawer har skrevet en engasjerende politisk debattbok. En negativ side ved hans prosjekt er imidlertid at han hele tiden leter etter bekreftelser – og finner dem. Dessuten er han påfallende enøyd i sin bruk av norske kilder, ja, i slik en grad at han overser alle dem som fra tidlig i karikaturstriden, også i Norge, tydelig advarte mot krenkelsestenkningen og det å rigge til en urørlighetssone rundt religion. Og har han virkelig ikke oppdaget at også norske og europeiske offentligheter formelig flommer over av mer – og mindre – anstendig islamkritikk i dag?

Bawer har, overraskende nok, heller ikke registrert de mange og meget viktige konkrete endringer karikatursaken faktisk har ført til: Det har blant annet vokst frem en ny, prinsippfast ytringsfrihetsfundamentalisme som går langt i å understreke at denne friheten ikke eksisterer for å skape fred og enighet, men for å blottlegge og prøve å løse vår tids mest følsomme konflikter.

Flere bidrag i antologien til Kierulf og Rønning viser nettopp en beredskap til å se de faktiske truslene. Svenske Arne Ruth, norske Helge Rønning og danske Frederik Stjernfelt konkluderer nemlig påfallende likt: Det er ikke religioner, kulturer og i det hele tatt grupper av mennesker som skal beskyttes mot krenkelser, slik kulturrelativister og multikulturalister ofte hevder. Liberale rettigheter eksisterer for individer, ikke for kollektiver.

«Den nye guden».

Den nye, forsterkede troen på ytringsfrihet er både betimelig og nødvendig. For truslene om et svekket ytringsklima kommer fra mange hold. På et akademisk-politisk seminar nylig harselerte Venstre-politiker Abid Q. Raja over ytringsfrihet som «den nye norske guden». På lignende vis hører jeg stadig oftere unge mennesker (ikke minst på Rajas dialogmøter) erklære at de er «utrolig lei» alt pratet om ytringsfrihet. De ser den som et problem, og overser at den er det universelle grunnlag for andre rettigheter, og ikke kan reduseres til en «vestlig tenkemåte».

Ytringsfriheten er en forutsetning for det eneste ukrenkelige, nemlig individets frihet. Men den er ingen selvfølge, ingen konstant størrelse, følger ingen rettlinjet utvikling.