Meninger

Hvem er disse barna?

  • Ella Idsøe
«Kan vi identifisere disse barna på en enklere måte?,» spør Ella Idsøe. Illustrasjonsbilde: I filmen «Little Man Tate» regissert av Jodie Foster ble for første evnerike barn og deres tilpasningsproblemer tematisert.

I norske skoler finnes det en gruppe barn med evner som sterkt påvirker hvordan de lærer, men disse evnene er vanskelige å påvise. Det er faktisk så vanskelig at de aldri identifiseres, og aldri får hjelp. Dette kalles evnerike barn.

I en klasse med barn med forskjellige behov, er det virkelig så viktig å identifisere noen få evnerike? Ja, hvem bryr seg om de evnerike? Gitt alle andre traumatiske problemer som barn kan møte, betyr det virkelig noe om noen virkelig smarte barn ikke identifiseres på skolen med en gang?

Jo, vi tror at det betyr noe. Det betyr noe for fem år gamle Linda som leser Roald Dahl på egenhånd, men som ikke får lov å lese bøker i barnehagen. Hun trygler moren om å slippe å gå i barnehagen.

Det betyr noe for Jon som blir plaget av andre barn fordi han har «rare ideer». Nå gjemmer han seg i hjørnet når det er leketid og hverken spør eller svarer på spørsmål. Han oppfattes som en utilpass gutt med få evner.

Det betyr noe for Sven, feildiagnostisert med ADHD og matet med Ritalin i månedsvis.

Det betyr noe for Tina som dropper ut av videregående skole fordi hun aldri fikk utfordringer på skolen, og nå er plutselig alt blitt vanskelig. Hun har ikke lært seg god studieteknikk, og dermed er hele hennes utdanningsløp ødelagt.

Og det betyr noe for Janne, glad og flink på skolen, godt likt av lærerne for sin positive innstilling, nøyaktige arbeid og populær blant de andre barna og helt uvitende om at hun arbeider tre-fire år bak sitt egentlige ferdighetsnivå.

Ella Idsøe, førsteamanuensis

Definisjonen

Hva er en kort definisjon på evnerike barn? Evnerike barn er barn som har høyere akademisk potensial enn barn på samme alder. Potensialet omgjøres til evner bare gjennom et modifisert læringsmiljø. Disse elevene kan ha evner i ett eller flere fag, som for eksempel matematikk, norsk, naturfag, osv. Disse barna trenger et modifisert læringsmiljø for å utvikle sitt potensiale.

Hva er forskjellene mellom smarte barn og begavede barn? For det første er læringsatferden hos begavede annerledes enn hos andre barn. Disse barna vil på sitt område forstå konsepter raskere, se sammenhenger lettere, er mer nysgjerrige, mer varig i utforskningen, og generelt bedre til å konsentrere seg over lengre perioder og de liker å spekulere rundt muligheter. De har et stort behov for å forstå meningen av det de lærer og opplever. De kan også være mer sensitive for sosiale og emosjonelle opplevelser. De tolererer ikke gjentagende arbeid og vil raskt framover. Noen ganger stemmer ikke deres interesser og evner med det læreren underviser.

Les også

Familie gir opp norsk skole - flykter til Danmark

Kunnskapstester

Hvorfor blir ikke disse barna identifisert? Det er det flere og varierte grunner til. For det første er den manglende kunnskaper og negative holdninger mot begavede barn, motvilje hos foreldre mot å «stemple» sine barn, og store variasjoner blant barna selv. Det finnes ingen klar utdanningspolitikk som viser hvem disse barna er, hvordan de kan identifiseres, deres læringsbehov og hvilken differensiert læring som passer for dem. Men den viktigste grunnen er manglende kunnskaper blant lærere. I Norge finnes det ingen læreropplæring eller mulighet for faglig utvikling på dette området.

Kan ikke lærerne identifisere disse barna via kunnskapstester i klassen?

Testene som brukes i klasserommet er ikke nødvendigvis effektive for å identifisere de evnerike. Disse testene måler prestasjoner mer enn evner, og det er velkjent at evnerike barn ikke alltid presterer bra i testsituasjoner. Grunnene kan være mange, for eksempel vil svært kreative barn få dårlige resultat på standardiserte tester. Andre barn som føler at det ikke er akseptert å være smart i klassen, kan bevisst skåre lavere eller gjennomsnittlig.

Selv om PP-tjenesten utfører en WISC-test (den mest brukte intelligenstesten for barn i Norge), hjelper det ikke læreren så mye i praksis. En fullstendig psykologisk vurdering, som bruker flere vurderingsverktøy og involverer lærere, foreldre og barnet, trengs for å få et helt bilde over barnets sterke og svake sider.

Les også

Tirsdag tok Odin (12) eksamen i 10.-klassematte

Identifisering av barna

Kan vi identifisere disse barna på en enklere måte? Vi bør være oppmerksomme på disse barnas oppførsel og hvordan de takler klasserommiljøet. Som nevnt tidligere, disse barna har mange individuelle forskjeller, for eksempel er noen ekstremperfeksjonister mens andre ikke bryr seg om hvordan arbeidet deres ser ut. Men selv om det er mange forskjeller, er det noen mønstre som lærere enkelt kan gjenkjenne hvis de bruker en observasjonsskala for lærere. Det er nyttige hjelpemidler utviklet for å oppdage kjennetegn på evnerike.

Hvordan takler disse barna skolehverdagen?

Vi må være klar over at i en kultur som nekter for eksistensen av de evnerike, tvinges disse barna til å finne egne veier for å takle evnene sine.

  • Det kan være gjennom opphoping av frustrasjon som fører til sinne, forstyrret oppførsel, arbeidsunnvikelse eller –nektelse
  • Verbal eller fysisk aggresjon.
  • Tap av interesser og motivasjon for læring, uoppmerksomhet og levering av dårlig arbeid.
  • Møte lave forventninger ved å underprestere.
  • Noen av barna kan ha store problemer med å takle jevnaldrenes reaksjoner, noe som kan føre til tilbaketrekning, depresjon eller ved å bli en klovn i et forsøk på å bli akseptert og passe inn.
  • Ikke alle barn som er aggressive eller deprimerte er begavede, men det bør sjekkes ut.

Dobbelt ulempe

Finnes det evnerike barn med læringsproblemer? Ja, det finnes evnerike barn med læringsproblemer som har en dobbelt ulempe, siden hver av tilstandene har en tendens til å dekke over den andre slik at begge forblir udiagnostisert. De kan være evnerike og samtidig ha for eksempel lese— og skrivevansker. Noen forskere anser at læringsvansker er mer vanlig blant evnerike barn blant resten av befolkningen, spesielt blant de som er har høy kreativitet. Men vi skal også være klar over faktorer som kan skjule barns begavelse, som kjønn, kultur, fysisk funksjonshemning og sosialøkonomisk status.

Hva kan gjøres for disse barna?

Vi må endre klasserommiljøet og kulturen rundt de begavede, øke lærernes kunnskaper og holdninger og endre læringstilbudet til elevene. Jeg tror læreres kunnskap om hvordan man takler disse barns behov er veldig viktig. I tillegg trenger foreldre hjelp både for å forstå og støtte barnet sitt, samt å samarbeide med lærerne.

Det er mange differensierte alternativer for disse barn, som for eksempel tverrgrupper, tilbaketrekningsgrupper, individuell opplæringsplan, mentorprogram og netthjelp. Men hver og en av disse bør vurderes nøye ved at vi spør oss selv: Er dette et passende nivå for barnet? Er det riktig differensiert? Gir det nok utfordring? Blir nødvendige ferdigheter lært? Finnes det fleksibilitet og valgmuligheter? Gir det mulighet for samhandling med andre evnerike jevnaldrende? Hva type støtte trenger læreren for å levere disse målene?

Ny utdanningsstruktur

Vi trenger en utdanningsstruktur som støtter lærerutdanning (instruksjonsstrategier for hvordan man responderer på læringsbehovet hos evnerike), forskning (utprøving av strategier for å se hva som gir best resultat i vår kultur), lærerassistanse/veiledning (systematisk hjelp og råd for lærere for å endre læringsmiljøet for den evnerike), planlegging (hjelp til ledelse for å fordele ressurser og andre betingelser nødvendig for implementering av tiltakene), evaluering (finne nye måter å vurdere effekten av implementeringen av nye metoder/forbedringer).

Dette høres ut som en stor oppgave for utdanningssystemet vårt.

Ja, det er ingen enkle måter å identifisere og støtte evnerike barn. Samtidig bør evnerike ikke regnes som en veldig mystisk tilstand. Det er del av det normale spekteret av menneskers muligheter og prestasjoner, og det bør behandles og undervist som en del av generell pedagogikk. Ved å ikke erkjenne dette, svikter vi barna som uten å ha valgt et selv, strever med behovene som denne tilstanden skaper. Vi må bryte forbannelsen, avmytifisere de begavede og sørge for likestilling for evnerike barna i vårt samfunn.