Meninger

Syrias statsterrorisme

  • Utenriksredaktør
  • Kjell Dragnes
    Tidligere Moskva-korrespondent og utenriksredaktør i Aftenposten
På ordre fra president Bashar al-Assad slår syriske styrker stadig hardere til mot landets sivilbefolkning. Til nå har over 1600 mennesker mistet livet.

FAR OG SØNN. Familien har mye blod på hendene. Både den tidligere president Hafiz al-Assad, og hans sønn Bashar, nåværende president.

DEN ARABISKE VÅR er avløst av sommerens kvelende hete. Men i Syria begynner situasjonen å ligne på en vinter, i 1982. I februar dette året sendte president Hafiz al-Assad, godt hjulpet av sin yngre bror Rifaat, rundt 13000 mann fra hær, spesialstyrker og det hemmelige politi, Mukhabarat, til byen Hama.

Etter tre uker hadde disse fjernet «de gale hundene, drevet av svart hat» fra gatene i Hama, slik det offisielle Damaskus fremstilte det. Den gamle bydelen i Hama var lagt i ruiner. Mellom 10000 og 40000 mennesker var blitt drept. Ingen vet det nøyaktige tallet. Assad hadde begått det forfatteren Robin Wright i boken «Drømmer og skygger» har kalt «den mest dødbringende enkelthandling noen arabisk regjering har foretatt overfor sitt eget folk i det moderne Midtøsten.»

Drømmene i Hama ble ikke knust. Men skyggene ligger fortsatt mørke over Syria og spesielt Hama. Mørket forsterkes av røyk fra granatnedslag. Ingen vet hvor mange som er blitt drept de siste dagene i Hama, der en ny Assad, Bashar denne gang, igjen har sendt soldater og stridsvogner mot sitt eget folk.

Foreløpig har Bashar al-Assad valgt å svare med kanoner mot eget folk.

I 1982 var det ingen mobiltelefoner, ikke noe internett, ingen sosiale medier. Massakrens omfang kunne lettere skjules. I 2011 forsøker myndighetene å skjule sin fremferd ved å nekte alle utenlandske medier adgang til landet. Men folkejournalistene beretter om overgrepene, selv om råmaterialet fra mobilkameraer og øyenvitneberetninger ikke gir oss det fullstendige bildet. Det er likevel ingen tvil. Sønn følger i fars fotspor. Det har han gjort siden år 2000. Assad-familien har siden mars slått til hardt og brutalt med det myndighetene besitter av maktmidler.

Fienden

Som for å understreke det: Mens granatene fortsatte å regne over Hama i går, holdt president Bashar al-Assad en tale der han roste hær og sikkerhetsstyrker for deres innsats, for å ha «svekket fienden, bevart sin lojalitet til folket, landet og troen.»

Minst 1600 syrere, av presidenten altså kategorisert som «fienden», er til nå blitt drept. Flere kommer det dessverre til å bli så lenge Bashar ikke holder sine egne ord om at han ønsker dialog og reformer i landet. Det hjelper lite at flere land, blant dem Storbritannia, har bedt om et ekstraordinært møte i Sikkerhetsrådet, og EU og USA har innført sanksjoner mot Syria. En resolusjon i Sikkerhetsrådet vil trolig bli stanset av Russland og/eller Kina, selv om også Moskva har uttrykt bekymring for voldsbruken i et land som har vært en viktig russisk våpenkunde.

Ikke aksjon

Det kommer heller ikke til å bli noen samordnet utenlandsk militær aksjon, i likhet med Libya. Det er umulig rent folkerettslig fordi Sikkerhetsrådet ikke vil gi noen tillatelse. Det er også umulig militært og politisk. Militært fordi få land vil kunne mønstre de styrkene som ville være nødvendig mot et forholdsvis sterkt og moderne syrisk forsvar. Aksjonen mot Gadafi har også ført til det noen analytikere kaller «Libya-bakrus», det har ikke vist seg så lett å overvinne selv en forholdsvis svak militærmakt. Politisk fordi Syria er et langt viktigere land i regionen enn Libya, og fordi det ikke finnes noen enhetlig syrisk opposisjon mot Assad. En intervensjon vil kunne endre maktforholdene i hele Midtøsten. Det er en vei det ingen våger å gi seg inn på nå. Spesielt fordi en regional organisasjon med tyngde, Den arabiske liga, også er temmelig tilbakeholden overfor Syria, for å si det mildt.

Det eneste Ligaen har strukket seg til nå, er en uttalelse fra dens generalsekretær, egypteren Nabil al-Arabi, i midten av juli. Etter et møte med Assad fordømte Arabi «utenlandsk innblanding» i Syria. Det var myntet på USAs president Barack Obama, som mente at Assad-regimet hadde mistet sin legitimitet på grunn av fremferden. Generalsekretæren stolte også på Assads vilje til å gå inn i «en ny reformæra.»

Minoritet

Men Syria er ikke noe enkelt land å reformere etter 41 års direkte Assad-styre, og noen år til med en Assad i en annen innflytelsesrik posisjon. Et problem er at Assad-familien er alawitter, en sjiamuslimsk retning som utgjør mellom 10 og 15 prosent av Syrias befolkning. 75 prosent av befolkningen er sunnimuslimer. Men alawittene fikk sterkt innflytelse under det franske kolonistyret fra 1921 til 1946, og beholdt den senere i det bærende Baath-partiet. Et annet problem er at Assad-styret i lang tid har vært på meget god fot med Iran og den iranskstøttede Hizbollah-militsen og bevegelsen i Libanon.

Massakren i 1982 hadde også sitt utgangspunkt i et opprør fra det islamske brorskap, uten at det på noen måte kunne rettferdiggjøre reaksjonen. Nå sier representanter for det islamske brorskap at den vil han «et pluralistisk demokrati» i Syria. Det sier også de andre motstanderne av Assad, i inn— og utland. Men foreløpig har Bashar al-Assad valgt å svare med kanoner mot eget folk. Det kalles statsterrorisme.

Les også

  1. Tyskland ber om krisemøte

  2. Desperat Assad skjelver før Ramadan

  3. - 95 drept i syriske styrkers angrep på Hama