Meninger

Vi dansker og vi nordmenn

  • Rasmus Glenthøj

afp000343814.jpg Arne Nøst

Norge og Danmark. Grunnlovsjubileet i 2014 markerer ikke bare den nye norske nasjonalstatens fødsel, men også slutten på det 434 år lange fellesskapet med Danmark.

Med et pennestrøk var det slutt. Natten til 14. januar 1814 ble de politiske båndene mellom Danmark og Norge kuttet over med en penn på et stykke papir.

afp000343724.jpg

«Mirakelåret», som presten på Akershus, Claus Pavel, døpte 1814, ble innledet med en utenfra påtvunget skilsmisse av Norge og Danmark, og avsluttet med et tvangsekteskap mellom Norge og Sverige.

Sterkt fellesskap

Ifølge dikterpresten Kingo utgjorde Danmark og Norge to «tvillingriker». Det dansk-norske fellesskapet hadde aldri vært tettere enn i årene før krigsutbruddet i 1807. Det besto ikke alene av felles konge, flåte, administrasjon, lovgivning og handel, men også av familier, vennskap og kulturelle bånd som språk, utdannelse, historie, myter, litteratur og offentlighet. Krigene mot Sverige med felles seire, nederlag og helter hadde bare bidratt til å styrke fellesskapet.

Selv om både dansker og nordmenn i noen tilfeller omtalte de to nasjonene som ett folk, ble det dansk-norske fellesskap oppfattet forskjellig i de to riker. Nordmenn ble oppfattet som frimodige og et kongetro fjellfolk som levde i pakt med naturen, mens danskene med norske øyne fremsto som mer kulturelle, men også mer dvaske. At den felles identiteten likevel sto sterkt ble understreket at «Dannora» i 1813 ble foreslått som felles navn på det dansk-norske fellesskapet.

Norsk selvstendighet

1814 snudde opp ned på det dansk-norske forholdet. I dag vet vi at 1814 la grunnlaget for den moderne norske nasjonalstaten, men det visste man ikke da. Et av de mest brennende spørsmålene på forsamlingen var om Norge atter skulle bli gjenforent med Danmark. Blant de «dansksinnede» var det mange som ønsket en gjenforening, mens andre håpet på en nordisk union under Christian Frederik, Blant de «svensksinnede» kjempet flere kraftig mot norsk selvstendighet fordi de fryktet det ville føre til en gjenforening med Danmark.

Begge land bør huske Piet Heins ord om at «Danmark var ikke Danmark, hvis ikke Norge var til», ord som den danske historikeren Ole Feldbæk tilføyde med: «Norge var ikke Norge, hvis ikke Danmark var til».

I eneveldets Europa ble nasjonalitet forstått på grunnlag av fødsel, og Danmark-Norge var intet unntak. Alle danskfødte tjenestemenn og offiserer i Norge ble i 1814 kaldt hjem til sitt fødeland. I Danmark fikk tilsvarende norskfødte tjenestemenn fire uker til skriftlig å erklære om de ville bli i dansk tjeneste. Nasjonal identitet var subjektivt for mange, og i 1814 valgte mange brødre og søstre forskjellige land og nasjonaliteter. Den danskfødte norske forfatter Christiane Birgitte Koren, talte om «vi dansker» og «vi nordmenn», uten at det for henne innebar en motsetning. Hennes følelser var delt av mange. Danmark i alminnelighet, og København i særdeleshet, hadde gjennom århundrer vært preget av nordmenn, særlig blant studenter, matroser og ikke minst i Livgarden som var norsk. Adskillelsen i 1814 endret alt dette.

Forpestet politisk miljø

Det var ingen enighet i Norge om tolkninger av hverken fortiden eller begivenhetene i 1814. Motsetningene som var skapt på den grunnlovgivende riksforsamlingen skapte et forpestet politisk miljø. Angrepene på danskene som fulgte var ledd i dette interne norske oppgjøret.

De «dansksinnede» og «svensksinnede» nordmenn skapte forskjellige stereotyper av «dansken», som bygget på ulike kulturelle oppfatninger av Danmark. For de «dansksinnede» var København «Nordens Athen», og den «danske» kulturen en felleskultur som skulle bygge og styrke Norge i forsvaret mot svensk innflytelse. Det provoserte de «svensksinnede» og andre nordmenn som mente at den politiske løsrivelse fra Danmark skulle følges av kulturell selvstendighet.

Presten og Eidsvolls-mannen Nicolai Wergeland, kastet seg ut i et korstog mot «danomani» med verket En sandfærdig Beretning om Danmarks politiske Forbrydelser imod Kongeriget Norge fra 955 til 1814 . Fortiden var ikke bare et speil for nasjonen, men også en slagmark og et våpen i et norsk oppgjør med Danmark. De «dansksinnede» var ikke blinde for ulempene med den tidligere forening, men de fremhevet fordelene ved den milde danske regjering, de borgerlige frihetene og den lange freden. Fellesskapet hadde i deres øyne gavnet Norge, men det var likevel få av dem som ønsket det tilbake etter 1814.

Håpet på gjenforening

Bruddet i den politiske forbindelsen resulterte i en utbredt og sterk sorg i Danmark, og i de første årene levde håpet om en gjenforening. Norge ble imidlertid det store forbildet for danske liberale i kampen mot eneveldet. Da Danmark fikk sin grunnlov i 1849 var den kraftig inspirert av den norske, og Norge forble på mange måter et forbilde for Danmark.

Les også

Den grunnleggende verdi

1814 var en politisk, men ikke en kulturell, skilsmisse. Det kulturelle båndet var meget sterkt helt frem til begynnelsen av 1900-tallet. Norske malere, billedhuggere og musikere søkte til Danmark for å utvikle seg. Fra ca. 1850 var norske forfattere svært populære i Danmark, og langt på vei dominerte de den dansk-norske felleskulturen.

1905 ble kulturfellesskapets Waterloo. Den politiske friheten og den nasjonale begeistringen fikk mange nordmenn til å kreve et kulturelt oppgjør med dansketiden og den vedvarende forbindelsen med Danmark. På samme måte som man i tidligere kolonier forsøkte å slette historiens ikke-nasjonale spor, endret man blant annet i Norge bynavn, og innførte en rekke rettskrivningsreformer som fjernet det norske skriftspråket fra det danske. Som vi vet var også Norges krav på (Øst-) Grønland en del av oppgjøret med den dansk-norske fortiden.

Svekkede bånd

Selv om andre verdenskrig forbedret det dansk-norske forholdet, og Norge i 1947 ga Lysebu til Fondet for Dansk-Norsk Samarbeid som takk for den danske nødhjelpen til norske barn under krigen, er dagens bånd svekket av både dansk EU-medlemskap, og den språklige utviklingen. Det er i dag vanskeligere enn noen gang å kommunisere mellom de to en gang så tette nasjonene, samtidig som tiden da Norge og Danmark var ett rike er i ferd med å bli glemt, særlig i Danmark. Begge land bør likevel huske Piet Heins ord om at «Danmark var ikke Danmark, hvis ikke Norge var til», ord som den danske historikeren Ole Feldbæk tilføyde med: «Norge var ikke Norge, hvis ikke Danmark var til».

Grunnlovsjubileet i 2014 markerer ikke bare den nye norske nasjonalstatens fødsel, men også slutten på det 434 år lange fellesskapet med Danmark. Begge land bør erindre sin fortid og betydningen den har for både nåtiden og fremtiden. Den felles tid er slutt, men arven preger våre samfunn den dag i dag.

  1. Les også

    Feiring eller grunnlovsdebatt?

  2. Les også

    Hat og kjærlighet i århundrer

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Nasjonalisme og inkludering kan kombineres

  2. KRONIKK

    Natten mellom 14. og 15. januar i Kiel 1814 var en katastrofe for Danmark, men ble en ny begynnelse for Norge

  3. KULTUR

    Dansk-norsk samliv i 600 år

  4. KRONIKK

    «For mange dansker er nordmenn noen fjellaper som står på ski, bruker strikkegenser og snakker rart»

  5. KRONIKK

    Når ble Norge født?

  6. DEBATT

    En same fra Karachi?