Meninger

Okkupér Wall Street!

  • Kathrine Aspaas
Okkupantene vil bort fra et politisk system der finansbransjen og bankene betaler seg ut av politisk kontroll.

Det er forbløffende å se med hvilken arroganse mange økonomer og etablerte kommentatorer møter ropene om endringer i de økonomiske strukturene. Det er godt å vite at forbedringer tvinger seg frem uansett.

«VI ER DE 99 PROSENTENE!»

I drøyt to måneder har ropene gjallet utover meglere, jurister og bankfolk på vei til skyskraperne i Financial District på Manhattan.

Og de har spredt seg – til London – Frankfurt – Paris – Sydney – Johannesburg.

Tre år etter at finanskrisen blåste familier ut av husene, arbeidsplasser ned i avløpet og hele lands økonomier til randen av konkurs, har vi bare sett små blaff av selvinnsikt i finansbransjen – og hos styrende politikere. Nå er vi inne i krisens andre runde, og folk er forbannet og frustrert. De ser et økonomisk system som ikke fungerer, og de vil se endringer.

«Det er slik et demokrati ser ut!», ropte studentene i New York da de i tusenvis toget ut av forelesningssalene og vandret nedover i retning av Wall Street for seks uker siden.

Billig politikk

«Men det er så vagt. Vi vet jo ikke hva de vil», lyder det litt oppgitte svaret fra økonomer jeg har snakket med i løpet av disse ukene.

Hallo!!!

Hva de vil???

Er det noen hjemme???

Okkupantene vil bort fra et politisk system der finansbransjen og bankene betaler seg ut av politisk kontroll. Et system der milliardærene styrer politikken – ikke omvendt.

«Det amerikanske folk forstår at ikke alle har fulgt reglene, og at Wall Street er et eksempel på det», sa president Barack Obama under en direktesendt pressekonferanse fra Det hvite hus seks uker inn i okkupasjonen. Han ble umiddelbart straffet ved at finansfolket på Wall Street trakk pengestøtten til Obamas valgkamp.

Korrupsjon ville vi kalt dette dersom det skjedde i asiatiske eller afrikanske land. Hos oss i Vesten skjer det helt åpenlyst. Vi er i ferd med å institusjonalisere korrupsjonen gjennom valgsystemene våre, eller som USAs nest rikeste mann, Warren Buffett fortalte meg da jeg intervjuet ham i Nebraska høsten 2005:

«Politisk innflytelse er utrolig billig. Det er verdens mest underprisede vare. Jeg kan møte med en hvilken som helst senator – det kan ikke du. Jeg trenger ikke engang å gi dem penger. Det holder at de tror jeg kan komme til å gjøre det. Det er ikke slik et demokrati skal virke».

I en verden der næringslivsledere ynder å fortelle oss at «change is the only constant», er det bemerkelsesverdig at endringsviljen ikke strekker seg til New York Stock Exchange og dens mange avleggere – Aker Brygge og Oslo Børs inkludert

Søkkrik støtte

Hos næringslivsmagasinet Forbes er Buffett en del av galleriet de kaller «Milliardær-pinuper for skattereform». Her havnet han etter kronikken som sto på trykk tre dager før de første demonstrantene dukket opp utenfor Wall Street:

«Våre ledere har oppfordret til «delt oppofrelse», men de sparte meg», skriver Buffett i artikkelen «Stop Coddling the Super-Rich» i avisen New York Times. «Jeg sjekket med mine megarike venner for å høre om den finansielle smerten de venter seg, og lærte at også de har sluppet unna. Mens de fattige og middelklassen kjemper for oss i Afghanistan, og de fleste amerikanere sliter for å få endene til å møtes, fortsetter vi megarike å få våre ekstraordinære skattelettelser.»

Det er god grunn til å anta at det var Buffets brannfakkel som, mer eller mindre direkte, sparket hele Occupy-bevegelsen i gang.

Carnegie Hall

På Forbes’ pinupliste finner vi også Andrew Carnegie, som ble kalt «millionærsosialisten» da han i 1889 argumenterte for tung beskatning på formuer som ikke ble brukt til veldedighet. Vi er i dag mange som gleder oss over Carnegie-stiftelsen og det legendariske konserthuset Carnegie Hall i New York.

Måtte vårt hjemlige finanshus, som freidig bærer Carnegies navn, finne det i sin sjel å leve opp til navnefaderens minne.

For det er ikke snakk om et være eller ikke være for finansmarkedene. Selvfølgelig trenger vi finansmarkeder! De utgjør blodomløpet i en skapende, raus global økonomi. Men vi trenger markeder som fungerer godt. Vi trenger banker som er klar over sin rolle som realøkonomiens motorvei – der vi alle kjører for å jobbe og skape – hver eneste dag.

Det er heller ikke snakk om flere reguleringer. Det er snakk om bedre reguleringer. I en verden der næringslivsledere ynder å fortelle oss at «change is the only constant», er det bemerkelsesverdig at endringsviljen ikke strekker seg til New York Stock Exchange og dens mange avleggere – Aker Brygge og Oslo Børs inkludert.

Denne debatten er ekstremt viktig, og den etterspør økonomer og jurister som er villige til å tenke nytt. Den etterspør også politikere som ønsker å drive grunnleggende politisk arbeid – ikke først og fremst tigge penger fra sugerdaddies.

Vi er rene!

Midt i alt det spennende som nå skjer verden rundt, ligner verdens bedrevitende økonomer nå mest av alt på sykehuslegene som på midten av 1800-tallet nektet å vaske hendene når de vandret mellom obduksjonssalen og fødestuen.

Håndvask var under deres verdighet – som å påstå at de var urene!

Barnedødeligheten lå opp mot tretten prosent på fødestuene, og historien om hva som skjedde da overlegen Ignaz Philipp Semmelweis likevel tvang legene til håndvask, er velkjent: Dødeligheten sank til mellom én og to prosent, men ikke uten kostnader for den historiske overlegen.

Motstanden var så massiv gjennom hele prosessen at Semmelweis til slutt brøt sammen. Han døde av blodforgiftning på sinnssykehuset i Döbling utenfor Wien.

Det er til å forstå at mange økonomer kvier seg for å bryte laugsmentaliteten, for det er lite fristende å tre ut av et system som sørger ekstremt godt for sine egne.

Likevel finnes økonomenes Semmelweiser, med Warren Buffett og de to nobelprisvinnerne i økonomi, Joseph Stiglitz og Paul Krugman, samt kommentator Martin Wolf i Financial Times som de fire fremste.

Åpenhet og innsyn

Her hjemme er det økonomiprofessorene Karen Helene Ulltveit-Moe og Kalle Moene, samt sjeføkonom Harald Magnus Andreassen, som har markert seg sterkest som tilhengere av håndvask — eller reguleringer, åpenhet og innsyn, som det heter på finans.

Endringstilhengerne vil garantert bli flere, og til slutt kan vi glede oss over finansmarkeder med god hygiene.

For menneskenes fornuft sørger for at endringer og forbedringer tvinger seg frem – alltid – uansett. Til tross for stolthet, frykt og motstand.

Også i politikken.

Til og med i finansbransjen.

Les også

  1. Protestleir etablert i London sentrum

  2. Ekspertene tviler på hva Wall Street-aktivistene kan oppnå