Underholdning eller historieforfalskning?

  • Ben Mcpherson
NRKs program «Hvem tror du at du er?» med Eyvind Hellstrøm fremmet påstander som ikke kan spores tilbake til en pålitelig kildetekst, mener Ben McPherson. På bildet fra programet ser vi Eyvind Hellstrøm og historiker Johanne Bergkvist som er spesialkonsulent ved Oslo byarkiv.

Det var selvsagt ekte helter i Norge. Men forsøk på å omgjøre alle ordinære nordmenn til hel ved i møtet med krigen er skadelig. Da ser man bort fra rollen helt vanlige mennesker hadde som bidragsytere i krigsmaskineriet.

I Norge forteller bra folk degmyter i god tro: ingen nordmenn var involvert i deportasjonen av jødene; defleste landsmenn motsatte seg okkupasjonen; det er i nasjonens karakter åbekjempe undertrykking. Gjentar du en myte ofte nok begynner den å lyde som ensannhet. Enkelt og greit.

En statlig kringkaster har etspesielt ansvar for konfrontere nasjonens myter, og ikke gjenta ahistoriskefortellinger. NRK tar seg tross alt betalt for å være en nøytral og granskende faktaleverandør.Som britisk tv-produsent må jeg da spørre meg hva retningslinjene er for Hvem tror du at du er?

Avslørende øyeblikk?

Serien er basert på BBC-serien Who Do You Think You Are? derfamiliehistorie og nasjonalhistorie kolliderer. Kjendiser konfronteres meddokumenter som rokker ved familiens antakelser om sin fortid, og etablertenedarvede sannheter rakner.

Programmet med Eyvind Hellstrømtraff en aldri så liten ubehagelig sannhet.

Den emosjonelle kjernen i entimesdokumentar kommer etter cirka 40 minutter. Seerne har blitt kjent med ogbryr seg om hovedkarakteren: Nåkommer det avslørende øyeblikket somintroduserer programmets siste akt.

Og riktignok — etter 40 minutteravdukes en rystende avsløring: dokumenter viste at Hellstrøms far Willy haddejobbet for Wehrmacht under annen verdenskrig, hovedsakelig på Kjeller flyplass.Dette ble kjapt glattet over: han var jo arbeidsledig, han hadde sikkert ikkenoe valg.

Greit nok, men.. .

Det har værtøyeblikk i den britiske serien der familiegrums blir blottstilt for et stortpublikum. Ainsley Harriott, også en kokk, ble sjokkert da han oppdaget attippoldefaren var en hvit slavehandler. Harriott er selv svart.

Slaveriet er nok en like storskamplett i den britiske psyken som nazikollaborasjonen i den norske. Men hvordanskal underholdnings-tv takle slike upopulære historiske sannheter? I Hvem tror du at det er? bestemteprogramskaperne seg for en behagelig form for norsk ønsketenkning.

Kardinalsynd

Voiceover er mektig ammunisjon i endokumentarfilmskapers våpenskap. Hovedregelen er som følger: bruk voiceover tilå fortelle fakta. Men så begikk programmet en kardinalsynd:

«De tvangsarbeidende nordmennene somjobber her er kjent for åsabotere vedlikeholdet av de tyske flyene.Innsatsen til Willy og resten av arbeiderne på Kjeller blir en viktig del avhverdagsmotstanden under annen verdenskrig.»

Og dermed brukes voiceover som enappell til seernes følelser: Plutselig erikke Willy en motvillig arbeider for tyskerne lenger, men en aktiv motstandsmann.

Deduksjonen ser ut til å være basertpå en pamflett fra 1987 som markerer 75-årsdagen til Kjeller flyplass. Her stårdet at arbeiderne ved flyplassen utviste «passiv motstand mot tyskerne.» Jegfikk den tilsendt av produksjonsselskapet da jeg forhørte meg ompåstandsgrunnlaget.

Ikke pålitelig

Dette er ikke noe programskaperekaller en kilde. Påstanden kan ikke spores tilbake til en pålitelig kildetekst.Og skulle den vise seg å være sann, er det ingen selvfølgelighet at Willy selvtok del i ‘hverdagsmotstanden’ ved et av Nordens mest strategiske mål.

Som tv-produsent vet jeg at i enslik serie trenger du papiret, nedtegnelsen, fotografiet – noe som beviser at dine påstander er valide. Og det må presenteresfor publikum.

Uten slikt underlag er det selvsagt mulig at Willy Hellstrøm var en viktigdel av ‘hverdagsmotstanden’. Og det er ikke noe galt med at programmet drøfterideen. Men uten verifisering er ikke dette et farbart faktum.

Hvorfor spiller dette egentlig noenrolle? Hvem tror du at du er? er jotross alt et underholdningsprogram.

Men de besteunderholdningsprogrammene handler også om noe mer overordnet, og dette er enserie som har valgt en tidsperiode som er sammenfallende med nazi-regimet. Dahar man et ansvar for å ikke komme med grunnløse påstander.

Hellstrøm-programmet fordekte sinefunn i en fengslende og forførende nasjonal myte: at gjennomsnittsmannen i dennorske gata var en hemmelig motstandsmann som jobbet innenfra for ådestabilisere det tyske krigsmaskineriet.

Kan lege sår

Hva følte Hellstrøm om avsløringen?Det vet vi faktisk ikke. Og heri ligger programmets store uutnyttede potensial.Å innrømme at en nasjonalskatt som Hellstrøm kan ha pletter i sin families fortid kanlege sår i en nasjon der mange kollaborerte.

Det var selvsagtekte helteri Norge. Kanskje faren til Hellstrøm var en av dem. Men forsøk på å omgjørealle ordinære nordmenn til hel ved i møtet med krigen er skadelig. Da ser manbort fra rollen helt vanlige mennesker hadde som bidragsytere ikrigsmaskineriet. Det utvanner de ekte heltenes heroisme.

Programmets producer forteller meg atet mer nyansert syn på krigen vil komme frem i løpet av serien, men ærlig talt- hva i all verden tenkte NRK på da de godkjente dette programmet forkringkasting?

Og hva kan man egentlig si hvis enviktig del av nyere norsk historie er uangripelig?