Gjeldens lange skygge

  • Ola Storeng
    Ola Storeng

USA OG EU. Høy gjeld viser oftest at et land er i strid med seg selv. Eldrebølgen blir dyrere enn finanskrisen.

I GÅR ETTERMIDDAG trakk verden et lettelsens sukk da også Senatet stemte for budsjettforliket som gir USAs finansdepartement fullmakt til å låne mer penger.

I helgen trodde noen at USA kunne følge i Hellas fotspor og misligholde sin statsgjeld. Førti prosent av de føderale utgiftene dekkes nå ved lånte penger!

Men USA har aldri vært i nærheten av en virkelig gjeldskrise. USA kan med letthet fortsette å finansiere budsjettunderskudd og gjeldsavdrag ved å selge nye statsobligasjoner til lav rente. Det er verdens desidert mest populære verdipapir. Presidenten har også sentralbankens seddelpresse i bakhånd.

Dramaet i Washington den siste uken skyldes nesten utelukkende at det republikanske partiet ville nekte regjeringen å betale for de utgiftene som Kongressen alt har bevilget.

Gårsdagens virkelige drama utspilte seg i Europa. Renten på italiensk og spansk statsgjeld steg til det høyeste nivået siden euroen ble innført i 1999.

Europeisk gjeldskrise.

Snøballeffekten som følger av høy rente er voldsom. Litt spøkefullt blir det hevdet at relativitetsteoriens far, Albert Einstein, har omtalt rentesrente som den sterkeste kraften i universet. Hvis renten blir vesentlig større enn veksten i produksjon og inntekter, øker gjelden omtrent som en snøball i utforbakke.

Hvis rentene holder seg over seks prosent, blir det tungt for Italia og Spania å refinansiere sin statsgjeld når dagens lån forfaller. Frykten for enda høyere renter kan derfor bli selvoppfyllende.

Det har allerede skjedd i Portugal og Irland. De to landene trenger egentlig å misligholde sine lån slik Hellas fikk lov til for to uker siden.

Disse landene har ingen egen valuta og ingen egen seddelpresse. Landene må i siste instans stole på EU, spesielt Den europeiske sentralbanken og de 17 landene som er med i eurosonen, for å finansiere både staten og bankvesenet.

Det lukter nye krisemøter i Brussel.

Historiens feilgrep.

Økningen i statsgjelden skjøt fart i mange vesteuropeiske land allerede mot slutten av 1970-tallet. Etter at den gylne vekstperioden etter den annen verdenskrig tok slutt, steg arbeidsledigheten steg. Europa ble rammet av en dyp industrikrise.

Økningen i statens gjeld i denne perioden kan tolkes som et gjeldsfinansiert forsøk på kompensere for manglende fleksibilitet i økonomien. I mange land på Kontinentet skjedde det en massiv bruk av førtidspensjonering.

Men etter innføringen av euroen for 12 år siden økte fristelsen til å gjøre et nytt forsøke å bevilge seg ut av problemene. De eurolandene som hadde størst gjeld – som Hellas – opplevde da et kraftig rentefall som brakte renten på greske statsobligasjoner ned mot tysk nivå.

Ideologiske feil.

USA var lenge et forbilde for mange europeere, med høyere sysselsetting – og lavere gjeld.

Men USA har to ganger i løpet av tredve år, under presidentene Ronald Reagan og George W. Bush, testet ut en teori om staten kan slankes ved å kutte i inntektene, i håp om dette senere vil tvinge frem utgiftskutt. Bush holdt fast ved skattelettelsene på tross av krigsoperasjoner i to land.

Det mislykkede resultatet avleses på kurver som viser veksten i statsgjelden.

Men aldri har underskuddet eksplodert som under Obamas presidenttid. Finanskrisen og det kraftigste økonomiske tilbakeslaget i etterkrigstiden har sendt utgiftene i taket og skatteinntektene i kjelleren.

For mange økonomer er dette et forbigående problem, en nødvendig konsekvens av keynesiansk motkonjunkturpolitikk.

Men noe har slått feil: Den amerikanske arbeidsledigheten ser ut til å være i ferd med å bite seg fast på europeisk nivå – på 9 prosent.

Eldrebølgen.

De neste tyve årene vil USA og enda mer Europa bli stilt overfor demografiske endringer som vil sette staten og det politiske systemet på en stor prøve. Flere analyser tyder på at eldrebølgen vil gi statens økte utgifter som stiller oppryddingen etter finanskrisen i skyggen.

Igjen må økonomien tilpasses en ny virkelighet for at ikke gjelden skal fortsette å øke.

I denne situasjonen ser vi at USA er seg selv lik. Kongressen har gitt beskjed om at amerikanerne heller bygger ned sitt sosiale sikkerhetsnett enn å øke skattenivået.

I Europa økes skattene, men i mange land må det likevel kuttes i velferdsordningene. Det politiske nødvendige kommer i konflikt med økonomisk tålmodighet.

Lånte penger.

Finansmarkedet er blitt mer skeptisk for hvert spareprogram og hvert nye kriselån fra EU, og gradvis løsner eurosonen på politikken. Derfor får Hellas misligholde sin gjeld.

Men alle land kan ikke få en slik løsning. Det er antagelig bare høyere økonomisk vekst som kan redde eurosonen.

Tidligere sentralbanksjef Svein Gjedrem får siste ordet: «Det virkelig store spørsmålet er om det er mulig for USA og flere andre store vestlige land å komme tilbake til full sysselsetting uten store underskudd i utenriksøkonomien, finansiert ved lånte penger. Det var jo en slik situasjon som var med å utløse finanskrisen».