Medaljens bakside

Veteranpolitikk er et sårt punkt i mange land. Nå skaper den strid også her til lands. Den kan det nok bli mer av.

DET ER BARE NOEN uker siden forsvarsminister Grete Faremo fikk høylydt og uforbeholden ros fra norske veteraner. I fjor høst skaffet hun 100 millioner kroner ekstra til dem som sliter med psykiske problemer i etterkant av utenlandstjeneste. 180 søknader om erstatning lå klar til behandling.

I går var det bare kjeft å få for den samme ministeren. Da avslørte VG at Forsvaret manglet oversikt over norske soldater som er skadet i Afghanistan. Oppsiktsvekkende nok finnes det ikke skikkelig statistikk over disse, og VG dokumenterer i tillegg feil og mangler ved den som føres.

Kjeft

Kjeft var det også å få i fjor sommer da en rekke veteraner levert inn medaljene sine i protest mot at en fersk erstatningsordning skilte klart mellom soldater som var skadet etter 1.januar 2010 og dem som ble skadet tidligere. De sistnevnte fikk betraktelig mindre erstatning. Helt urimelig, mente veteranene.

Men Stoltenberg-regjeringen fikk mye ros da den året før la frem den første «veteranmeldingen» (Stortingsmelding nr 34 (2008-2009) etter flere tiår med mer eller mindre tilfeldig veteranpolitikk.

Med all ønsket tydelighet viser dette at i takt med at antall veteraner øker, er veteranpolitikk i ferd med å bli en viktig faktor også i vårt lands debatt. Det er både et nytt og gammelt fenomen.

Liten forståelse

Gjennom flere tiår var den manglende forståelse krigsseilerne møtte en del av nasjonens dårlige samvittighet. Et problem mange så, men som knapt noen hadde nok vilje til å gjøre noe med. Da Johan Jørgen Holst var forsvarsminister sammenlignet han i et Dagblad-intervju de FN-soldatene som slet med psykiske skader etter å ha tjenstegjort i det urolige Sør-Libanon, nettopp med krigsseilerne.

Lite ble likevel gjort.

I Forsvaret hadde man liten forståelse for problemstillingene veteranenes senskader representerte. Og i det politiske miljøet definerte man problemet som helt marginalt. Dessuten klamret både forsvarsledelsen og de ansvarlige politikerne seg til forestillingen om at dette kunne det ordinære helsevesenet ta seg av.

Og så var det ikke så enkelt.

Ingen krig

Problemstillingen har også en annen side. For siden Den annen verdenskrig – det store tidsskillet for flere generasjoner – har ikke Norge offisielt vært i krig. Titusener har riktignok deltatt i bevæpnet FN-tjeneste, andre igjen under NATO-paraplyen, men norske politikere har hele tiden blånektet for at vi har vært i krig. Ikke en gang når det gjelder dagens brutale Afghanistan, erkjennes dette.

Da blir det selvsagt tilsvarende vanskelig å ta inn over seg at det kommer unge kvinner og menn hjem fra disse operasjonene med krigsskader – eller senskader som slår ut flere år etter at tjenesten er avsluttet. At norske politikere med sin grunnfestede tro på vernepliktshæren har vært redd for å stimulere til alt som kan smake av «krigerkultur», har nok også bidratt til at en aktiv veteranpolitikk ikke har stått spesielt høyt i kurs.

Ensom kamp

Dette — og et ofte nokså kunnskapsløst helsebyråkrati – er nok mye av forklaringen på at mange norske eks-soldater har kjempet en ensom kamp for å få hjelp til å mestre et liv som har gått av hengslene. En kamp som heller ikke Forsvaret har vært villig til å alliere seg med.

Derfor er det for mange blitt slik en FN-veteran med tjeneste både i Libanon og Somalia formulerte det her i Aftenposten:

«Jeg er møtt med utrolig mye trenering og uforstand. Jeg føler meg som en kasteball i et system som ikke har plass til slike som meg. Noen ønsker at vi bare skal forsvinne, og det har dessverre flere av kameratene mine gjort.»

Det kan virke som om den mentale beredskapen er på topp når soldatene sendes ut, mens den er sunket betraktelig når de kommer hjem igjen. Slik blir den bitre kampen på hjemmebane overlatt den enkelte.

Slik skal det ikke være.

Urimelig

Forsvarets tidligere sanitetssjef, Leif Sverre Rosen, hevder overfor VG at det er frykt for dårlig rekruttering til Afghanistan-tjenesten som kan være årsaken til at «krefter i Forsvaret» ikke vil at det fulle omfanget av skader skal bli kjent.

Det lyder som en urimelig og i overkant konspirativ påstand. Da virker det mer troverdig når den samme eks-sanitetssjef antyder «skjematrøtthet og dårlige rutiner» som forklaringen på manglende oversikt.

Uansett har forsvarsminister Grete Faremo fått en ny sak å rydde opp i. Og vi andre blir igjen minnet om den lange og triste norske tradisjonen med en altfor tilfeldig veteranpolitikk.

Eksplosjon

I går eksploderte opposisjonen. Siv Jensen ber Grete Faremo vurdere sin stilling, Ine Marie Eriksen Søreide – leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomite – bruker ord som «skremmende» og «veldig, veldig alvorlig» for å beskrive sin reaksjon på VGs avsløringer. Hun glemmer i farten at da hennes eget parti hadde forsvarsministeren, fra 2001-2005, ble det ikke løftet en finger for å etablere en robust veteranpolitikk. Hadde det vært gjort den gang, kunne man kanskje unngått den pinlige mangel på oversikt som nå er avslørt.

Men slike reaksjoner forteller at også i vårt land kan veteranpolitikk fort bli en politisk stridssak, mens det bør være et felles politisk ansvar å etablere ordninger til beste for veteranene.'

Følg Aftenposten meninger på Facebook